Alt det vonde.. Historien om meg.
Alt startet da jeg begynte på skolen. Det var ikke så ille da. Men ting utviklet seg. Jeg fikk aldri noe særlig med venner. Jeg begynte med briller, og da brøt det ut. “Brilleslange” og mange andre ting ble jeg kalt. Jeg fikk ikke være med og leke eller noen ting. De begynte og slå, dytte, sparke. Jeg ble akt over med akebrett. Holdt fast, og banket. I november 2004, skilte foreldrene mine seg. Det hadde hatt det bra sammen i mange år, men når det begynte og gå galt, starta pappa og drikke igjen, og det takla ikke mamma. Han drakk seg full, sloss, og slo seg sønder og sammen forran meg og broren min. Jeg var 7 år da han starta med det. Det var som om verden raste sammen rundt meg.
Jeg begynte og venne meg til og bo på to steder. Tross alt var hvertfall mamma lettere til sinns etter skilsmissen. Januar 2005, bare 3 mnd. etter pappa flytta ut, møtte hun en ny en. Da starta livets rette helvette. Jeg synes det var spennende at mamma skulle få ny kjærste. Vi lagde mat til dem, kokte kaffe, og hadde det gøy. Alt dette, uten visshet om hva som skulle skje den natten. Jeg våknet brått av at noen kom inn på rommet mitt. Det var han. Han som skulle bli kjærsten til mamma. Den natten var den værste i mitt liv. Men det var bare begynnelsen. Begynnelsen på et 4 år langt seksuelt misbruk. Den første av mange netter, som skulle bli mine verste.
Truslene kom på løpende bånd. “Sier du noe om dette, tar jeg livet av moren, broren, og faren din.” Sier du dette til noen av vennene dine, gjør jeg det samme med de.” “Du vil få et helvette selv, jeg skal gjøre alt værre for deg.” “Sier du noe stifter jeg igjen kjeften din med stiftemaskin!” Det var overgrep, etter overgrep, etter overgrep. Han nøt og torturere meg. Jeg kan ennå kjenne den varme, salte smaken som fylte munnen og halsen min. Smerten son rev i underlivet, magen, og hele kroppen. Slagene mot ryggen. Vridningene i hoftene.
Den sommeren, så jeg en dokumentar. Om selvskading. Noe jeg ikke skulle gjort. Det begynte med forsiktig skraping med nåler, men utviklet seg fort. “Han” fant ut av dette, og utnyttet det. Små, tynne barberblader, ble dratt sakte gjennom hunden på armene. Aldri farlig dypt. Ikke værre enn at det kunne bandasjeres av meg, og leges av seg selv. Men vondt. Kuttene ble værre og værre. Fler og fler. Jeg var ikke bra nok for “han”. Jeg måtte slanke meg. Få bedre kropp. Så ble jeg for tynn, og måtte legge på meg. “Din feite hore, se og få av deg noe av det valpefettet!” “Du, ditt syltynne, ekle stankelbein. Du stikker når jeg puler deg!” Rart jeg aldri har vært bra nok?
Mobbingen ble værre, løgnene ble større og flere. Forholdet mellom meg og mamma ble dritt. Jeg løy, og skøv alle bort. Jeg kunne ikke stole på noen lenger. Pappa drakk, og lot oss være alene på nettene. Selvskadingen ble verre. Jeg gikk hos psykolog, og på BUP rett etter det. Mamma skyldte på skilsmissen og mobbingen for at jeg slet sånn. Både hun og alle andre rundt var bekymret. Mamma fikk vennene våres til og snakke med meg, og spørre om det var noe mer. Mere enn mobbingen og skilsmissen. Jeg ble spurt flere ganger: “Er det noen som gjør deg noe vondt så du ikke tør og si det?” Nei. Var svaret. Hver gang. Så fort jeg begynte og stole på noen skøv jeg de bort.
Så flytta vi. Langt. Jeg opplevde for første gang i livet og ha venner. Det var en kortvarig glede. Siste halvåret av 7. klasse. Jeg visste ikke hvordan man oppførte seg rundt venner, hva jeg skulle si, eller gjøre. Jeg begynte og stole på noen av de, og gjorde fryktelig dumme ting for og skyve de bort. Jeg løy, fikk de til og tro at jeg var noe helt annet enn det jeg var. Jeg kunne ikke stole på noen. Det var for stor risiko. Tenk om jeg skulle komme til og fortelle de noe? Det var til deres eget beste. Jeg kunne ikke si noe så de fikk oppleve noe så vondt. Alt gikk i en eneste stor vond sirkel.
Selvskadinga førte til bekymringsmeldinger til barnevernet. Fra skole, helsestasjon, og foreldrene til de rundt meg. Alt ble et helvete. En stund ville jeg ha hjelp av barnevernet til og komme meg vekk ifra mamma. Forholde våres var helt ræva. Jeg fikk noen nye venner som nettopp hadde flytta til bygda. Jeg bodde omtrent hos de, noe som ikke gjorde forholdet til mamma noe bedre. Jeg røyka, stakk av, og nekta og gå på skolen. Etter en stund, fortalte jeg omsider hva jeg gikk igjennom. For første gang. Eller, jeg sa det ikke direkte. Det var et par de nye vennene, og jeg fikk et utrolig godt forhold til de. Jeg skrev dagbok, som de fikk lese. De hjalp meg, når jeg hadde det som verst. De henta meg i skogen midtvinters, med oppkutta armer, liggende iskald i snøen etter et alvorlig angstanfall og flashback. Etter den natten, skrev jeg om “han”. Ikke direkte hva han drev med, men hvor lite jeg likte han. Hinta om at noe var galt. Mens de satt og leste knakk jeg fulsendig sammen.
“Er det han? Han som gjør deg noe? Skader han deg på noe vis?” Jeg ble kvalm. Det føltes som om hele verden skulle rase sammen. Jeg ville der og da gjøre noe for og dø. Med en eneste gang. Jeg klarte ikke svare, bare satt der. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Kvalmen skylte gjennom meg på en måte som ikke kan beskrives. Tårene begynte bare og trille. “Der har vi svaret.” Noe mer ble ikke sagt på noe som føltes som en evighet. De satte seg sammen med meg, og bare holdt rundt meg. Etter en stund ble det sagt: “Vi må bare si dette til **** (mamma)” Nye kvalmetak og redsler skyldte gjennom meg. Hva hadde jeg gjort?
Det ble aldri så de fikk sagt ifra til mamma. Dagen etterpå reise jenta på tur. Hun taklet ikke at jeg hadde et godt forhold til typen hennes, (som alikevel var 29 år). Et voldsomt sjalusi utbrudd kom, og det gikk dritt i mellom dem. Jeg og han drev visst med mer enn bare og snakke sammen. Hva tenkte hun med? Hun hadde jo nettopp fått vite hva jeg gikk igjennom. Den kvelden visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde mistet de eneste menneskene på jord jeg trodde kunne hjelpe meg. Jeg ville bare dø.
Jeg satt i senga og gråt. Jeg så at veninna til mamma var pålogget. Kom på hva hun hadde sagt i alle år, om at uansett hva det var, kunne jeg bare ringe henne. Jeg skrev litt, og hun lurte på hvordan det gikk. Jeg sa bare at det ikke gikk så bra, og lurte på om hun hadde mulighet til og komme på besøk en gang om ikke så lenge. Det spontane svaret jeg fikk var: “Jeg kan desverre ikke komme før i morgen.” Hu har jo unger, og bodde 35 mil unna. Hjelp, tenkte jeg. Så fort?
Helvete brøt ut dagen etterpå. Jeg stod opp, og fortalte mamma at vi fikk besøk. Hu skulle få besøk fra før av, og klikka mentalt i vinkel. Jeg gjorde visst alt for og ødlege henne, og gikk bak ryggen hennes, og snakka med alle andre borstett i fra henne. Jeg våga tilogmed og gå til vennene HENNES! Hun var så sint som jeg aldri før har sett henne. Hun “rydda” på kjøkkenet, Smalt i dører rydda så brutalt at ting knuste. Hun gråt, og sa ikke et ord mens hun drev på. Tilslutt forsvant hun ut. Der ble hun til hun reise for og hente hu som i utgangspunktet skulle komme. I mellom tia kom hun andre. Det var frykteli anspent da de andre kom. Men mamma gråt ikke lenger hvertfall. Det var bare veldig tydelig at hun hadde grått hele dagen. Jeg og **** gikk opp for og snakke alene..
Da vi kom opp på rommet, datt jeg bare sammen på senga. Jeg hylgråt. Tilslutt fikk jeg pressa ut noen ord, så hun forstod hva det gjaldt. Noen tårer trilla fra henne. Så sa hun: Du vet, faren min misbrukte meg. Jeg har skjønt lenge at det har vært noe galt, men ikke visst helt hvordan jeg skulle få vite det. Hvem er det? Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, eller hvordan jeg skulle si det. Til slutt sa jeg: Det er ***. (Eksen til mamma.) Hun sa bare off, lille venn.. Så satte hu seg sammen med meg i senga, uten og si et ord mere.
Da vi kom ned snakka mamma og hun jeg fortalte det til alene. Etter en stund kom mamma med tårevåte øyne og ga meg en lang god klem. Hun unskyldte seg for oppførselen sin. De andre spurte litt, og så hadde vi det gående. Dagen etter ble det anmeldt..
I årene etter har alt gått i ett. Barnevern, politi, advokat, Bup, innleggelser osv. Jeg var i dommeravhør, barnevernet gikk til fylkesnemda for og ta over omsorgen for meg, jeg havna i fosterhjem, tok overdose, havna på Sannerud, ble så flytta til en annet psykiatrisk greie. Hvor jeg var i 8 mnd. Selvskading og flashbacks mens jeg var der som endte på sykehuset. Gikk drastisk ned i vekt. Overtrente, nekta og spise, stakk av fra fosterforeldra mine, og GIKK 3,5 mil tilbake på psykiatrisk. Noe som tok meg 5 timer og 10 minutter, og et tonn med viljestyrke og trass.
Så klarte jeg i april tilogmed og bli gravid! Da endra alt seg. Saken mot eksen til mamma er ennå ikke kommet opp, og vi venter fortsatt. Når jeg ble gravid endra hele min instilling til livet seg. Jeg slutta med selvskading, og jobba/jobber som en helt for og bli frisk. Angsten henger over meg som et stort monster ennå, og det samme gjør følelsene rundt mat. Skadetrangen er også like stor, men jeg klarer og holde meg unna. Barnevernet trakk saken i fylkesnemda, og besluttet og ikke anmelde forholdet mellom meg og samboeren min. Jeg var bare 15 når jeg ble gravid, og han 20, så det var jo ikke lovlig.
Samboeren min er virkelig verdens beste! Han hjelper meg, og motiverer meg til og bli frisk. Slippe skadetrang og angst, komme meg ut av depresjonene, se lyst på livet, osv. Det er en daglig kamp, hver time, hvert minutt, men jeg klarer meg. Koser meg som mamma, og ser framover. Forbi alt vondt som er i vente.
Et sted inni her, endte pappa opp som alkoholiker, har hadt 3 hjerteinfarkt, og han fikk beskjed om da han fikk det første i en alder av 39 år, at hvis han ikke slutta og drikke og røyke, så kom han ikke til og leve til han er 50. Nå er han 47, og har hadt 2 infarkt til, og har heller ikke slutta og drikke og røyke. Jeg ser han kanskje en gang i skuddåret, og når jeg ser han, møter han opp full, kjører i fylla, drikker, er voldelig osv. Nye kona hans er ekkel, og mishandler minste stesøstra mi. Jeg satt i stua hos dem og så at hu ble slått, og dytta ned trappa til kjellerstua. Faen altså. Ondskapsfulle mennesker.
I tilleg er det viss MIN feil at pappa er alkoholiker, og så er det JEG som har ødelagt livet demmes ved og si ifra til barnevernet. De kom med ganske gode begrunnelser, og når en hører ting ofte nok, begynner man og tro på det. Så ja.. Da er det min feil da vel. Unskyld.
Nå makter jeg ikke skrive mer, det blir for vanskelig..
-Maria
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
