Alt begynte når jeg skulle flytte fra stedet jeg hadde bodd de første 6 årene av mitt liv. Det å flytte var ikke noe stort problem i seg selv, men det å begynne på skolen på et fremmed sted, det var vanskelig. For jeg kjente jo ingen der, og jeg skulle jo begynne i første klasse, så da gikk det ikke så fint. Det er en veldig liten skole jeg gikk på, men likevel ble jeg mobbet og hadde ingen venner der de to første årene.

Da jeg hadde begynt i 3. klasse fikk jeg meg endelig en venninne. Hun var en av de “kule”, så da ble jeg sånn halvveis godtatt. Noen av jentene fortsatte å kalle meg ting, og alle guttene hatet meg fremdeles. De kalte meg ting (som f.eks feit, stygg, drittunge, englebarn – jeg var ganske flink på skolen), de gjorde ting med meg (f.eks så puttet de hundebæsj i skoene og sekken min engang), de ville ikke være med meg, og de hatet meg rett og slett. Når det her hadde pågatt i noen år (ingen visste om det, selvfølgelig.) så ble det verre, igjen.

Det var da jeg gikk i 5. at det ble som i 1 og 2 klasse igjen. Ei jente som gikk i 7. klasse stjal bestevenninnen (som faktisk også mobbet meg hele tiden, på en merkelig måte jeg ikke har skjønt før nå) og jeg var igjen alene, og mobbingen ble verre. Ble mye skulking, og jeg var veldig mye “syk”, og måtte ofte gå hjem fra skolen fordi jeg ikke ville være på samme sted som dem. Når hun som hadde stjelt bestevenninnen min gikk ut av skolen og videre til 8. klasse, fikk jeg igjen bestevenninnen min.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Men det bedret seg likevel ikke. Guttene i klassen hennes fortsatte å kalle meg ting, og begynte å gjøre verre ting med meg. På veien hjem fra skolen kastet de sekken min og tingene mine i vanndammer eller søle, de dynket meg hver dag (når det var snø), og såret meg fremdeles med ord. Hver gang jeg logget på msn og han ene gutten var på, begynte han alltid å skrive til meg. “Feit, feit, feit, feit, feit. Stygg,stygg,stygg,stygg” osv, skrev han. Og samtidig ble jeg “mobbet” av bestevenninnen min. Hun plaget meg, og var alltid voldelig mot meg og lo av meg hvis jeg enten dummet meg ut eller slo meg eller noe sånn. Jeg har ikke skjønt at dette også er en form for mobbing før nå. Men jeg har alltid sett det beste i folk (hvertfall de fleste), og det gjorde jeg selvfølgelig med henne.

Vi skulle være bestevenninner for alltid, bestemte vi. Men så begynte hun på ungdomsskolen, og igjen ble jeg alene. Denne gangen var det hennes tur til å stjele en av mine andre venninner, og jeg ble rett og slett dumpet for hun andre. Det gjorde helt ufattelig vondt, og det var på denne tiden jeg startet med selvskading (men det er ikke det jeg vil skrive om nå)

Nå går jeg i 9. klasse, og er kjempeusikker på meg selv, og jeg tør ikke å gå med stramme klær. Nettopp på grunn av mobbinga. Og nå går jeg jo på skole med de som mobbet meg, og fremdeles føler jeg at hver gang de ler, så ler de av meg. Hver gang de hvisker, så hvisker de om meg. Og ikke positive ting, for det er ikke noe positivt med meg. Jeg spiser så lite jeg kan, og hopper nesten hele tiden over frokost og lunsj, og kveldsmat. Hver gang jeg spiser noe får jeg ekstrem skyldfølelse, og greier ikke å se meg selv i speilet etterpå. Det har pågått en stund, men det er det egentlig ingen som vet.
-http://itsmyfight.blogg.no

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]