Min historie – leserinnlegg 3#

Alt startet i 2003 da jeg ikke kunne bo hos min mor lenger. Min far og mor var skilt, min far ville nå få foreldreretten. Jeg husker det som om det var i går, jeg var 7år gammel. Jeg skulle inn i et nytt hjem og begynne på en helt ny skole.
Min far var som oftest snill, men han kunne bli skikkelig sint også, jeg hadde nå flyttet inn i et hjem med min far og hans samboer. Min stemor var kanskje ikke den snilleste i verden, hun skrek til meg hver gang jeg hadde gjort noe hun mente var galt, andre ganger kunne henne ta tak i meg og klype meg i ørene sånn at blodspruten stod i alle kanter.

Det holdt på helt til jeg ble 14år gammel. En dag i november hadde jeg fått nok av alt det surret de holdt på med, jeg visste jeg måtte ta en stor avgjørelse. Jeg kunne velge mellom å ha det vondt eller bare dra fra dem. Så jeg følte jeg tok det klokeste valget, jeg snakket mye med en god kamerat om alt som hadde skjedd. Vi kom til slutt fram til en avgjørelse, det vi hadde kommet fram til var at jeg ikke kunne bo hos min far allikevel. Så en måned etter tok jeg kontakt med lærere, helsesøster og til slutt tok jeg kontakt med barnevernet.
 

Jeg fortalte min historie flere ganger, og de forsto at i et sånt hjem er det ikke mulig å bo i.  Jeg fortalte også det verste jeg hadde vært borti…. og det var å bli bitt i armen av min stemor. Noen dager etter ble jeg flyttet langt vekk. Jeg tenker på det enda, har mareritt flere ganger i uken. Greier ikke la vær å tenke på alt den shiten som har skjedd. Har tenkt mange ganger på selvmord, dope meg ned, alt mulig, men har ikke vært sterk nok til å gjennomføre det. Der har du min historie, dette var en gang min hverdag. Nå bor jeg ganske langt unna, men minnene er der enda :'( 


 Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

Min historie – leserinnlegg 2#

Jeg har vært der som ganske mange andre har vært, og jeg er der fremdeles. Å gråte meg til søvn, ligge oppe de lange nettene, å være alene, er blitt en rutine for meg. Det har vært sånn lenge, alt for lenge. Det er som om du tipper frem og tilbake på et stup, man er alltid i faresonen for å falle. Heldigvis for meg, fikk jeg en pause. En pause fra det triste. Det var en tid der jeg kunne se meg selv i speilet og smile, være fornøyd med det jeg så. Jeg gikk glad og munter på skolen og kom glad og munter hjem igjen. Det var uvanlig, men sant. Følelsen var herlig. Følelsen av at noen drar det vekk fra stupet, holder seg inntil deg, hardt, og du vet at de aldri vil sleppe taket.

Jeg ble såret, av den man liksom skal stole på. Ikke bare såret, men knust. Som om noen hev en porselenkopp i gulvet. Bitene er strødd over hele gulvet, og det er umulig å plukke opp hver eneste en. Der sto han, kun snakket drit om oss. Rett foran fjesene våres. Som om vi ikke var der. Som om vi ikke betydde noe. Han ødela oss, og så nektet han for det. Neste time skulle liksom gå helt som normalt, som om ingenting hadde skjedd. Det var vell det de var for han, ingenting. Jeg er ikke sikker på hvor mange som gren i den timen, jeg er bare sikker på at jeg ikke er den eneste. I løpet av de tre månedene vi hadde hatt han, hadde jeg utviklet det hatet som jeg aldri før har følt. Et større hat en det som jeg utviklet på de som ødela livet mitt, som tok det fra meg og trakket på det. De som brukte meg, som ikke brydde hva jeg følte, ikke tenkte over at jeg fantes. Hat, hat, hat. Alt som var i tankene mine. Jeg klarer ikke å fokusere lenger. Jeg skjelver bare med tanken på han. Jeg vil bare vekk fra han, at han skal forsvinne fra livet mitt. Aldri komme tilbake. Være vekke for alltid. Alltid.

Folk ser bare dumt på meg når jeg sier at jeg ikke liker han. De skjønner seg ikke på det. De har kommet over det. Bare et par av dem har fortsatt det i bakhodet, alt det han sa. De synes at jeg er dum. At jeg er frekk, når jeg sier at jeg ikke kan fordra fjeset hans. De fleste som sier det, var der. Men det har vell ikke påført dem like mye skade som det har med meg. Jeg kommer aldri til å glemme han, glemme hvor mye han ødela livet mitt på den korte tiden. Hvordan han forlangte all respekt selv etter og snakket drit om oss. Etter alt sammen. Han har tatt ifra meg alt som jeg nettopp hadde fått tilbake. Selvbildet. Selvtilliten. Troen på at jeg kan gjøre hva enn det jeg vil med livet mitt, og si til meg selv: Jeg er perfekt. Det er noe jeg savner. Å kunne se meg i speilet å si det. Si at jeg er perfekt. 

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

(leserinnlegg blir postet 1-2 ganger i uken)

Min historie – leserinnlegg

Alt føles mye bedre når jeg skriver ned tanker. Derfor skal jeg skrive ned litt av min historie. Den er ganske drøy, men jeg er anonym. det er også de andre personene. 

Jeg var tolv. Tolv jævla år. Ganske lite ikke sant? Verre var det når jeg begynte snakke med den ene personen. Han virket ganske snill. Vi snakket sammen en stund. Ble veldig åpne. Han fikk dessverre med seg at jeg var lett å overtale. Faen ta han. Han brukte meg, hvorfor gidder jeg bruke tid på han? Jo, fordi det ikke er lenge siden. To måneder siden idag faktisk. Det som forandret alt skjedde 9. november. Ikke lenge før jeg ble tretten. 

Så tok jeg den helvettes beslutning, pga. min egenskap å være lett overtalig. Jeg lå med han. Herregud. Hvordan kunne jeg? Skulle ønske at jeg fant en måte å bli kvitt angsten, depresjonen, og problemene mine på. Jeg åpnet dette for noen. Uheldigvis. Jeg sa for mye. Dagen, rett etter var ryktet over halve skolen. Jeg har egentlig bare lyst til å dø. Vekk fra min døde sjel. Eller finne livsgnisten igjen. Hadde vært fint. 

Jeg er ikke helt meg selv lenger. Vet ikke hvorfor. Vil bare gråte hele tiden. Selvskading har blitt en del av livet mitt. Og jeg går rundt livredd, jeg er gravid. Jeg har drukket, tatt overdoser på piller, kuttet meg, tatt insulinsprøyte, prøvd å henge meg, prøvd å drukne meg, kvele meg. det er det jeg har gjort. Skader meg selv hver dag. Akkurat nå har jeg ikke flere piller. Skulle ønske jeg hadde det. Og jeg har snublet ned i mitt eget helvette. For hver dag faller jeg dypere ned. Jeg har problemer, men jeg syns selv at jeg ikke sliter. Selvom flere mener det. Bør ikke jeg vite det om jeg sliter? Så jeg sliter ikke. 

Det eneste jeg vet, er at jeg er livredd, og skulle ønske at en satt ved siden av meg hver gang jeg la meg for å sovne, holdt rundt meg, og kysset meg god natt, på kinnet. Og jeg kommer alltid til å være redd. For minnet kommer aldri til å bli utslettet.

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]