Jeg var fem år, jeg rydda ikke rommet mitt som mamma sa, pappa går ut døra, jeg vet hva som skal skje, jeg vet så altfor godt hva som skal skje. Han kommer inn igjen med en bjørkekvist hvor bladene er tatt vekk. Han drar meg etter håret inn på vaskerommet, hvor gardinen alltid er dratt for, han drar av meg både bukse og truse, tar et godt tak i bjørkekvisten og riser på rumpa. Mange ganger, hardere for hver gang. Når jeg ble eldre brukte de knyttneven i fjeset mitt, de dro meg opp og ned trapper og de slo med andre ting, som for eksempel skohjern.

Dette skjedde ikke én gang iløpet av oppveksten min, dette skjedde hver gang jeg gjorde noe galt, når jeg var seksten tok jeg mot til meg og sa det til en voksen, etter seksten år med fysisk og psykisk misbruk av foreldre og søsken. Det ble politisak, jeg var på avhør i tre timer. Men hos politiet ble jeg også bare kalt bortskjemt og at jeg aldri kom til og vinne saken fordi det alltid var min skyld at jeg var blitt slått. Mor, far og bror begynte og utestenge meg helt fra alt, de pratet aldri til meg, så etter to måneder trakk jeg anmeldelsen, fordi jeg greide ikke det psykiske presset fra familie.

Jeg burde stått opp for min sak, fordi etter anmeldelsen fortsatte det, denne gangen med ord, ikke med knyttnever, ikke med bjørkekvister, ikke med våte håndklær, ikke med fysisk vold, men psykisk vold. Jeg var aldri bra nok, brødrene mine var alltid mye bedre. Jeg ble alltid sammenlignet med brødrene mine, de perfekte brødrene mine, jeg, som en totalt ødelagt jente ble sammenlignet med to fullvoksne menn. Alt dette pluss mobbing på skolen i alle år har gjort at jeg har slitt psykisk egentlig hele livet, men det ble ikke forverra før fem år siden. Jeg fikk sosial angst, jeg fikk alvorlige depresjoner, jeg fikk spiseforstyrrelser og jeg begynte med selvskading. Jeg skulle gjort alt for og gå tilbake til jeg var fem år gammel og flyttet, og sagt ifra til noen, slik at jeg kunne fått meg en mye bedre oppvekst. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvis du opplever vold i hjemmet, SI IFRA! For guds skyld, si ifra før det er for sent. Det er vanskelig, men stå for din sak, fordi DU fortjener bedre. Hvis du sliter med vold i hjemmet, skriv en kommentar med bloggadressen din, så tar jeg kontakt, fordi dere trenger støtte, så mye støtte dere kan få!

Jente 19 år.

(illustrasjonsbilde tatt av meg.) 

Jeg er suicidal. Jeg vil ikke leve lenger, føler jeg har levd nok allerede. Jeg er sliten av å leve, er så lei av og pendle fra sted til sted når ingen vi ha meg hjemme. Livet er ikke lett, uheldig vis fant jeg en måte å skape en falsk lykke. Sex, drugs & rock’n roll har vært min måte å leve på en stund, men har funnet ut at det gjør meg igrunn ikke noe lykkeligere. Jeg ville slanke meg, så de gamle grisene likte meg bedre, jeg endte opp med amfetamin, det mest skittene og farligste stoffet i Norge fordi dem blander det ut med plumbo og div. Jeg ble forresten veldig tynn, jeg ble faktisk så slank at ingen ville ha meg da heller. 

Jeg ble egentlig gal etter at det ble slutt mellom meg og en x. Vi gikk inn i en selvmordspakt faktisk, jeg var så langt nede og hadde 0 kontroll over meg selv. Han slo og voldtok, men hva skulle da jeg kunne få gjort med det? Jeg trudde selv at jeg fortjente det. 
Jeg trudde aldri jeg kunne bli glad i noen etter det, men jeg gjorde da det. Han var mye eldre enn meg, men han var fantastisk og utrolig snill mot meg. Han var mitt liv, var det ikke for han så vet jeg ikke egentlig. Men sammen ble vi aldri, han fikk seg bare pluttselig ei annen dame. Kan ikke huske så mye etter det, fordi det far da jeg skiftet holdning helt. Jeg har byttet på gutt vær helg, jeg drikker vær dag og ruser meg når jeg føler for det. Jeg har selvfølgelig sluttet med alt annet stoff enn marijuhana. At den ene lille tingen kunne få glasset til og renne over fatter jeg ikke. Igjen, så lot jeg et menneske trekke meg ned til det mørkeste punktet i livet. Denne fyren holdt meg faktisk unna min rus avhengighet, ikke minst gikk jeg på skolen fordi jeg så han smilte når jeg sa jeg hadde vært der. 

Til en forandring, så har jeg ikke noe skole å gå til lengere. Jeg kom dritings opp til rektor å uttrykte mine meninger om innvandrere. Ble utvist å fikk tilbud om en annen form for undervisning men har svart med å vist fingeren. Neste år, så får jeg ikke noe utdannelse. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Men jeg har jo hatt det bra en liten periode nå også. Frem til jeg fikk følelser for noen nå igjen. Vet ikke hvordan det kommer til å gå i det heletatt, er livredd for å bli såret, jeg vet jeg kommer til å ta livet av meg selv. Men denne gutten vil jeg ha, men så synd jeg må innse at han kan få seg noe bedre en meg, same shit diffrent day? 
Det gjør veldig vondt å tenke på at stefaren min ikke vil ha meg hjemme, at jeg har ødelagt for 2 yngere søsken fordi jeg har ruset meg.

Den største drømmen i mitt liv er og flytte i en liten hybel til sommeren og at jeg å denne gutten kan bli enige om noe. At vi kan hjelpe hverandre ut av rus miljøet, også at jeg får hjelp til og sette korken på flaska. Jeg vil bare leve som en 15-åring igjen. Young&wild&free, men innen grenser. Vil ikke ha selvmordstankene lenger, vil leve livet som mange andre. 

(illustrasjonsbilde)

Faren min gikk bort kun 45 år og 10 dager gammel av et akkutt hjerteinnfarkt, mens jeg var kun 15 år. Tiden etter har vært forferdelig med et savn så enormt og frustrasjonen bare setter seg langt inni deg. Jeg ville byttet ut alle materielle ting jeg har for å få han tilbake, han er så mye mer verdt enn en dum data eller TV. Skulle bare ønske jeg fikk snakket med deg en siste gang og sagt ordentlig farvel og bare få sett deg igjen, jeg elsker deg Pappa!

Jeg har lært mye av dette da.. Å sette pris og ta vare på ting i livet, for en dag forsvinner det uten forvarsel og da er det for sent. Jeg mistet deg altfor ung Pappa og jeg har lært mye om sorg og hvordan å takle slikt. Håper du alltid viste at jeg var glad i deg og aldri ville byttet deg bort! Man blir gitt livet som en gave som ikke kan erstattet og gaven må man ta vare på så godt man kan og pleie den med det den måtte trenge, for de som ga deg gaven vil ikke se deg kaste den bort..

Tusen takk for alt Pappa <3 Livet er ikke det samme uten deg og savnet er dypt og tungt “/ Jeg har forandret meg mye siden du forsvant og det er påvirkninger av hendelsen og traumatiseringen i det hele, hvorfor meg? Det får jeg aldri svar på, er vel bare ment å være sånn. Beklager alt mellom deg og meg pappa som ikke skulle skjedd, men jeg vil huske deg for det gode og fortelle om deg videre til barnebarn og la deg leve videre i mitt hjerte <3!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

-Øyvind

(Bildet er et illistrasjonsbilde og har ingenting med tekster å gjøre. Bildet er tatt av meg)

Kvar gong eg ser meg sjølv i spegelen er det einaste eg ser eit stygt monster, eg har null sjølvtillit, eg mista den allereie i tredje klasse. Pappa flytta vekk i 2005, og det var vel da alt begynte skikkelig. Stefaren min behandla meg rett og slett som om eg bare var ein slave, det var gjør ditt, gjør datt, og vist du ikkje gjorde som han sa så enda det med at du vart kjeft på så gale at du kunne ligge å gråte i fleire timar. Eg vart ofte mobba av han og stesøstera mi, og stesøstra mi pleide å slå, lugge, sparke, bite, knipe og slik som andre søsken gjør, men hun vart aldri kjefta på, fordi hun var gullongen.

Eg vart mobba på skulen og heime i fleire år, og det var ei stund eg følte meg heilt aleine i verden, det var den stunda besteveninnen min bare oversåg meg, fordi hun var med en annen venn. Det var eit helt år, eg prøvde å drukne meg sjølv, men eg fant vel fort ut at det rett og slett ikkje gikk an. Eg hadde ikkje så god kontakt med pappa, han ringte ein gong iblandt, men det var vel bare fordi eg hadde bestefaren min at eg klarte meg.

I løpet av sjette klasse begynte ting å bli betre og eg fikk vel litt gutevenar, og eg og bestevennen min hadde begynt å få kontakt igjen. Det varte vel ei lita stund eg kunne oversjå stefaren min,  men så kom nyheten, bestefar hadde fått lunge kreft, og det var vistnok ganske kraftig og. Han kunne overleve men, eg viste alltid at den kom til å slå tilbake, eg veit ikkje korleis, men eg bare viste at han kom til å døy, så eg prøvde å være så mykje med han som mogeleg, men med den mora eg har, så lot ho meg ikkje gjøre det fordi stefaren min kontrollerer alt ho gjer.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Pappa flytta tilbake for to år sidan, då eg gikk i sjuande klasse, i løpet av det året så døyde bestefar, og eg har nok ikkje komt meg heilt enda, eg savner han kvar dag. Han var den einste i familien min som nokon gong forsvarte meg. Han var den som var der for meg, den eg kunne være med uten å seie noko, den eg bare kunne gråte med. I det året begynte eg å miste vennene eg hadde på skulen, fordi eg lukka meg heil, eg ville ikkje ha noko med noken å gjøre, eg begynte å gråte av ingenting.

Men eg hadde vel det verste året når eg gikk i åttande og det var då stefaren min var verst, han begynte å slå meg, og han tok kveler tak på meg fleire gongar, mamma har aldri trudd på dette, men eg kom gråtande på skulen fleire gongar, og det enda med at læraren min kontakta barnevernet. Noko som ikkje hjelpte serlig, dei var der, men eg flytta til pappa, og kvar gong eg var hos mamma var ho frekk, sjølv om eg ville prøve å få kontakt med ho, så var ho bare blank, ho var ikkje den same, ho kjefta over alt eg gjorde, så eg reiste ikkje dit lenger, det gikk vel ein måne uten at eg snakka med ho i det heile tatt, og det var rundt bursdags tider, hun var rett og slett ikkje der. Pakkene mine som var fra familien min, på mamma sin side, og pakkene fra stefaren min sin familie og sjølvsagt pakkene fra mamma vart slengt utenfor huset våres, di sa ikkje ein gong at dei hadde komt med dei, hadde det ikkje vert for at stesøstra mi Marelena, gikk ut så hadde di blitt ødelagt. En liten stund etter det, fikk eg beskjed om at mamma skulle flytte, og det var den einaste grunnen til at ho ville ha meg på besøk, for å fortelje at ho skulle flytte.

Hun flyttet helt til sarpsborg, sammen med stefaren min, stesøstra mi, søskene mine og ste broren min, eg hadde ikkje så god kontakt med ho, og når eg prøvde å ta kontakt så ville ho rett og slett ikkje ha kontakt med meg, ho ignorerte meg. Eg veit at det sikkert var stefaren min som fikk ho til å la vere å bry seg om meg, å ignorere meg.

Eg går no på ein ny skole, ettersom eg no bur fast hos pappa, eg har det heilt ok, men som alle nye så føler eg meg vel til tider litt utstøtt, det er den nye, sjølv om eg kjente viste kven meste parten av folka var før eg begynte der. Dei er snille osv, men eg har null sjølvtillit, og synest sjølv eg ikkje er verdt noko, og eg skjønner godt at ingen har lyst å vere ven med meg. Eg har nok ikkje lett for å få venner ettersom folkene på gamle skolen min mobbet meg fleire gonger i uken, og baksnakka meg heile tida. Eg kunne gå forbi nokon og høyre; ?æææsj, nå kjem eg og til å bli feit! Nå kjem ho til å overføre fettet sitt til meg!? Eg har ikkje god kontakt med nokon i familien, og dei fleste i familien trekker seg vel vekk fra meg, men med god grunn.

Eg smiler og prøver å vere blid på skolen, men det er bare ei maske, maska eg har lært å bruke på grunn av stefaren min, eg har besøkt mamma to ganger, og alle gangene har eg blitt alt for mykje såra, og det lar eg meg ikkje bli igjen, så eg har bestemt meg for å ikkje reise ned dit igjen. Eg orka ikkje at stefaren min mobber meg heile tida, og bare er frekk mot meg. Eg veit heilt grett at eg ikkje er den peneste, den mest smilende, men eg prøver, og man kan ikkje spørre om noko meir. Han trekker meg meir og meir ned kvar gong eg er der, og eg veit ikkje om eg orker det meir. Mamma ho ignorerte meg ei god stund og ville ikkje ha noko med meg å gjøre, eg ringte og sendte meldiger, men fikk ikkje svar. Eg hugser en gang eg prøvde å ringe til ho fordi eg ville fortelje at eg skulle synge ein liten solo og når eg endelig fikk tak i ho var ho bare sur og gretten og ville ikkje ha noko med meg å gjøre. Så eg klarte ikkje å snakke med ho. Eg bare la på. For eg orket ikkje å snakke med ein som ikkje ein gong prøver å vise meg at ho er glad i meg, for eg er faktisk menneskelig, akkurat som alle andre..

(Illustrasjonsbilde)

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

Dette er da første innlegg med leserhemmeligheter. Det var synd å se at det var flest triste hemmeligheter og ikke så mange glade/muntre, men uansett situasjon, ta vare på deg selv! Alle bildene er tatt av meg, hvis noen skulle lure. Hadde vært fint hvis dere som skrev hemmelighetene skriver hvordan dere syntes at jeg tolket deres hemmeligheter.

Hvis du har en hemmelighet du vil dele så kan du skrive den inn HER eller sende en e-post til meg (summer@live). Du blir helt anonym, det kan jeg love deg. Jeg skal poste alle hemmelighetene, men det kan ta litt tid pga jeg må ta en god del bilder.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

-Elise

Det er mange som har sendt inn leserhistorier og jeg må virkelig beklage for at det tar så lang tid å få lagt ut alle sammen, det er ganske så mange. Og jeg må også si at jeg bare har lyst til å klemme hver og en av dere. Nå tenkte jeg å komme med noe annet, nemlig hemmeligheter. 

Jeg kommer til å ta hemmelighetene dere sender inn og velge ut noen hver uke. Jeg kommer til å ta bilder som passer til hemmelighetene og skrive hemmeligheten på bildet. Jeg håper virkelig at dette er en like god idè som det virker i mitt hode. Dette er da ikke en histore dere skal sende inn, men en setning. Dette er da ett eksempel:

Jeg lover full anonymitet og hemmelighetene vil ikke bli brukt til noe annet dette. Send inn anonymt eller med navn, det spiller ingen rolle. Send enten på facebook, e-mail ([email protected]) eller som kommentar her på bloggen. 

Q:Hva syntes du om dette? 

-Elise

Livshistorien min –  Helt siden jeg var bitteliten med bollekinn og søt, har jeg blitt mobba. Det fikk jeg spesielt merke oppover årene på barneskolen. Helt forferdelig år. Videre i ettertid har jeg tenkt på hvorfor, kanskje det var klærna jeg gikk i, hvordan jeg sminka meg, på hvilken måte jeg snakka, hvordan jeg fiksa håret osv osv.. (bakside; Nei, jeg har aldri vært frekk mot noen, baktalt dem eller gjort andre ting som skulle få andre klassekamerater (og mennesker uten om skolen) til å ikke like meg.. som regel møtte jeg dem med et smil) Men jeg var fast bestemt på å hold ut og ikke bry meg, selvom jeg gråt så og si hver eneste dag som gikk! 

7klasse, leirskolen mer presiss. Ting hadde ikke forandret seg så veldig mye ang. mobbingen, men heldigvis hadde jeg fått noen venniner som så vekk fra alle ryktene og mobbingen jeg var utsatt for. Uansett, jeg hadde hatt et flott opphold med de kjære venninene mine på leirskolen, men på nest siste dagen skjedde noe som fikk meg til å virkelig få øynene opp. Vi hadde gått en forfriskene tur, det hadde kommet løs snø i midten av september oppe i fjellene! (NB. Her kommer også en lærepenge) Jeg gikk med hendene i lomma (!!) fordi jeg frøys så mye at fingerene mine var frossende og idet jeg rusler oppover falt jeg på en stein som var skjult under snøen, og i det snubla jeg rett ned (som en planke, faceplant som noen vil kalle det) slik at jeg lå som en strekk, men bakken var ikke rett, det lå stein under snøen, så halsen min ble slått imot den i det jeg falt, og jeg herka blod mens jeg gikk.

Da vi hadde kommet inn på hytta, hadde stemmen min begynt å bli rusten etter fallet. Vennina mi fortalt hva som hadde skjedd veldig detaljert mens jeg sto på siden (siden jeg hadde smerter i strupehodet) lærere spurte om de kunne høre, og selvsagt prøvde jeg med alt jeg hadde å snakke! Reaksjonen dems var slik; DE LO AV MEG, tro det eller ei, men de lo av alt som hadde skjedd, smertene mine og reddselen min for hva som hadde skjedd. Samme natt lå jeg å gråt og gråt, rett og slett, jeg trodde at det var så alvorlig at jeg skulle gå den natta (jeg fikk hjelp av noen mens jeg var der oppe, de i klassen trudde også jeg skuspilla alt sammen for å få oppmerksomhet).

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Da jeg var hjemme, fortalt vennina mi om hva som hadde skjedd, og vi dro rett på legevakta. En uke senere ble jeg innlagt! Nå går det selvsagt helt fint, annet at jeg har skaffet meg angst for halspartiet mitt. (det var selvsagt mye opp og ned i mellom de tidene, og jeg var faktisk helt stum i 11 uker, tenk på det!). Heldigvis ble det ingen opperasjoner, skaden satt psykisk!  Jeg var heller ikke på skolen i den tiden, så jeg har nesten ikke 7.klasse fullført.

Også rett etter jeg hadde det store problemmet med overgangen til ungdomsskolen, pga. mobbingen. Heldigvis hadde det ikke kommet så mye ut på ungdomsskolen, så flere og flere har gitt meg en sjanse til å bli kjent med meg, det er jeg takknemlig for. Og jeg hadde flere venner enn jeg hadde fler mobbere. Men i slutten av halve 8. klasse begynt jeg å krangle med noen som gikk i 10.klasse den gangen, og de virket selvsagt mye større når jeg var ny på ungdomsskolen. Uansett ( de jeg kranglet med var i slekt med noen i 10.klasse ) og de begynt å true meg med å slå meg ned ogsånt og sende gjenger for å banke meg opp!! De sto faktisk 2 ganger opp i tryne mitt, med knyttnevene og slo nesten til. Siden de hadde fortalt om meg og hvor ”bitch” jeg var siden jeg krangla med EN person, så ble de ganske pissed! Men de hadde lovet å ikke gjør meg noe med mindre de som hadde sagt i fra til de i utgangspunkte ikke hadde bedt om det, men de hørte ikke på dem og de søkte meg opp av fri vilje! Men selvsagt lagde de sin egen grunn til å banke meg. Ja, de greide å gjennom føre det, og det har skjedd opp til 12 ganger, faktisk! og alltid har de lagt sin egen grunn, noe til at jeg også har fått mye dritt fra andre! Og i dag sliter jeg med store sosial angst!

Ikke nok med det, oppimellom dette har jeg hatt masse problemer med barnevernet, pga selvskading, selvmordstanker og slikt som kan være virkelig farlig for meg. Jeg har også prøvd å hengt meg, og kuttet meg og prøvd å blø ut! I tillegg oppsøkte jeg et forsterhjem, og nå sitter jeg med 2 stykker der jeg kan komme og gå, men bor forsatt hjemme med mine foreldre! Heldigvis! 🙂

Idag, lever jeg mer eller mindre et helt normalt liv, jeg gjør det bra på skolen, flott i hjemmet, ute engang i blant og smiler mer og mer for hvær dag som går, og dette hadde ikke vært murlig uten mine foreldrene, venner og famile, jeg er evig takknemlig! Og med alt dette vet jeg selv, at ingenting kan knekke meg nå, jeg skal leve livet! Uansett hva man finner på med er det folk som støtter deg! Btw, om det er noe dere lurer på så er det bare til å legge det i kommerntar felte på bloggen, jeg leser den hver dag og dere kan få svar av meg via Elise! På forhond takk!  Ta godt vare på alle rundt dere! – Love
 

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]