Det var sommer. Sole skinte utenfor vinduet mitt, men jeg hadde trukket gardinene for. Døren til rommet mitt var låst fra utsiden og jeg satt på et hardt gulv, helt alene. Jeg hadde sitett der i flere dager. Min far hadde sendt melding til skolen at jeg var syk, selv om jeg ikke var det. Han nøyt å høre skrikene mine bak den låste døren.
Om kvelden kom han inn. Det knirket i døren da den sagte ble åpnet. Jeg lå presset mot veggen i redsel. Jeg var 12 år. Han kom inn, satt seg ned ved siden av meg. Jeg hørte han sagte åpne buksesmekken. Så kan dere selv finne ut hva som skjedde. Det er ganske lett og forstå om man vill. Jeg orker nesten ikke tenke på det en gang.
Min mor var død, kreft. Hun lot meg sitte igjen med en far som sa hver dag at han elsket meg. Han så det mens han presset meg ned i madrassen, dro av meg klærne, hold meg over munnen for at jeg ikke skulle skrike. Ingen burde oppleve noe slikt, men det gjorde altså jeg.
Litt info om meg før jeg fortsetter. Jeg er en jente på 17 år. Bor fortsatt hjemme med faren min, han lar meg ikke dra noen steder uten at han vet hvor. Jeg har blitt mobbet siden 5 klasse. Grunnen til dette er at jeg er så tynn. Mange tror jeg har anorexisa, men det har jeg ikke. Jeg sulter, men ikke fordi jeg ikke spiser det jeg får, men fordi jeg ikke får noe.
Da jeg var 9 år døde moren min av kreft. Dette tok min far veldig hardt. Han håndterte det med å slå meg. Han sa at det var min skyld at min mor var død.
Etter begravelsen dro han meg i armen og inn i bilen før han kjørte hjem. Han sperret meg inne på rommet, tok ut sakene mine. Det var han som bestemte; Hva jeg skulle gå i, hva jeg skulle spise, når jeg skulle sove. Jeg lider i stillhet. Han kommer fortsatt inn på rommet mitt, kjærtegner den nakne kroppen min. Jeg har vært innlagt på sykehuset 5 ganger siden min mor døde. Alle gangene av drapsforsøk, men kun tre av dem hadde jeg prøvd på selv. Ja, jeg kutter meg. Blodet som renner får meg til å føle meg avslappet.
Jeg har ikke en egen kropp. Han bor i meg.
Dette er en sann historie, tror det eller ei. Jeg har planer om å rømme hjemmefra om ikke alt for lenge. Dette har jeg aldri fortalt noen. Jeg forblir anonym, ingen vil noen gang få vite hvem jeg er.
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
Så utroligt grusomt, håpe virkelig ho får den hjelpa ho treng.
For en forferdelig historie! Ingen bure oppleve noe sånt! Håper virkelig hun klarer å rømme, og at hun etter hvert klarer å legge det forferdelige bak seg!