Siden det var så overaskende god respons på tidligere innlegg som du finner HER og HER, bestemte jeg meg for å kjøre igang enda en runde.
Jeg kommer til å ta hemmelighetene dere sender inn og velge ut noen hver uke. Jeg kommer til å ta bilder som passer til hemmelighetene og skrive hemmeligheten på bildet. Jeg håper virkelig at dette er en like god idè som det virker i mitt hode. Dette er da ikke en histore dere skal sende inn, men en setning. Dere kan sende inn så mange hemmeligheter dere vil og det kan være alle slagt hemmeligheter, både koselige og triste. Dette er to eksempler:
Jeg lover full anonymitet og hemmelighetene vil ikke bli brukt til noe annet dette. Send inn anonymt eller med navn, det spiller ingen rolle. Send enten på facebook, e-mail ([email protected]) eller som kommentar her på bloggen.
Ingenting frister mer enn døden, og ingenting kan hindre meg.
– Folk sier til meg at jeg aner ikke hva en spiseforstyrrelse er, og aner ikke hva jeg snakker om, når jeg skriver om følelsene mine rundt mat. Det de ikke vet er at jeg er diagnostisert med Anoreksi.
Jeg vil dø og kan ta livet mitt når som helst, alle som vet det snur ryggen til meg.
Alle ser på meg som den blide jenta i gjengen, ingen vet at jeg gråter inni meg hver eneste dag.
Jeg har dårlig samvittighet hver dag fordi jeg er psykisk syk.
Jeg vil innlegges, føler meg ikke trygg her hjemme, og jeg kan ikke dra til folk.
Eg er livredd for å ta imot hjelp, men vet selv at jeg trenger det.
Jeg vil bare dø, men er innesperret og har ingen sjans..
– Følelsen når man våkner opp en morgen, sola skinner inn gjennom gardinene og man vet at man kan leve enda en dag til – er helt fantastisk.
– Den som forholder seg positiv, vinner alltid.
(Du kan gjerne omformulere setningene slik at de høres bedre ut ;))
Står i et veiskille mellom å falle tilbake i spiseforstyrrelsens klør eller å jobbe meg videre for å bli frisk fra den. Det som frister mest er å falle tilbake – for jeg hater kroppen min så ekstremt.
den personen jeg trenger mest hos meg nå er alvorlig syk…
jeg har grått hver dag siden starten av april…
det er en kamp og klare en dag, begynner bare å grine med tanken på at jeg må klare meg en dag til uten deg.
jeg fikk verdens værste nyhet i stad.
alle starter med å masse om at jeg må spise mer.
jeg finner ikke noe positivt om meg selv
jeg er feit
Når det og leve blir en kamp med og mot deg selv.
Jeg vil bli innlagt, men er for redd for å bli avvist.
Jeg er på mitt sykeste nå.
Ingen vet hvordan jeg egentlig har det – ingen.
Jeg har gått fire måneder uten hjelp. Det har ødelagt meg totalt.
Jeg har dårlig samvittighet hver dag fordi jeg nektet en døende mann sitt siste ønske.. å se meg en siste gang.
Alt jeg vil ha er en venn
Alle tror at jeg er den solstrålen som har et plettfritt liv, men jeg gråter meg til søvn hver natt.
“Hva er greia med arrene på beinet ditt? Er det blå-merker eller noe sånt? Hvordan fikk du dem?”
Jeg hadde nok piller til å dø. Bestevennen min vet enda ikke at da han ringte, reddet han livet mitt. Ingen vet det.
Jeg går hver dag og tenker på den personen som jeg vet jeg ikke kan få.
Alt er ikke bra nå.. Ingenting er bra nå.. Besvennen min har det vasnkelig nå… Jeg klarer ikke å si til hun at jeg selv sliter… Jeg må støtte hun. Ikke meg.
Jeg har anoreksi.. Men jeg klarer ikke å si det til min gode venn.. Som støtter meg i alt.
Jeg våkner opp hver morgen å ser for meg grusomme dager… At alle står i mot meg. Angsten min tar over livet mitt… På balletten ser jeg rundt meg å ser perfekte dansere. Jeg steller meg nederst i hjørnet å håper at ingen ser meg..
Jeg har prøvd å ta livet mitt en rekke ganger, men hver gang så har en eller annen person kommet i veien og “reddet” meg. Jeg har nesten lagt et litt personlig hat på de personene.
Jeg har så mange vakre diamanter av noen vidunderlige mennesker i livet mitt, at jeg må leve. Jeg vil leve.
Jeg mistet lysten til å leve da jeg mistet halve livet mitt til døden
Dette er nok ingen hemmelighet, men det å høre en fantastisk sang gjør nesten opp for alle vanskelighetene det tok å komme til akkurat det øyeblikket.
– Jeg føler at jeg er den eneste har skjønt hvordan verden fungerer og hvor falske noen mennesker kan være.
– Jeg har så mange mennesker rundt meg og de er gode venner. Problemet er at alle vennene mine har allerede en bestevenn, så jeg ender opp helt alene, og jeg tør ikke å forklare det til dem.
– Jeg vil heller være inne og lese en bok, enn å være ute med andre mennesker.
De morgenene man bare vil svinne hen, fordi vedkommende i speilet var den absolutt siste man ville møte.
Det var meint uskuldig, men no må det nål og tråd til for å få meg heil.
Hvert eneste minutt, tenker jeg på selvmord og hvordan jeg skal ta livet mitt.
Jeg er på veien mot spiseforstyrrelse, men ingen ser det. Jeg er redd.