Jeg venter fortsatt, venter på at speilet ikke skal være så dømmende, at maten ikke styrer meg/humøret mitt, at dette vonde forsvinner. Innser så at jeg kan ikke bare vente, jeg må faktisk gjøre noe også. Om under en time skal jeg feire familiebursdag på pappa sin side. Egentlig så vil jeg ikke, men jeg skal prøve å gjøre det beste ut av det. Riktig innstilling spiller en stor rolle. Tror jeg.
…
3 kommentarer
bra sakt!
Jeg vet ikke når, men jeg vet at en dag så skal du vinne over spisemonsteret <3
Bra skrevet, stå på !