God kveld kjære lesere ♡ Jeg håper dere har hatt en fin uke, har dere det? Min uke har vært noe kjip siden jeg har vært syk store deler av uken, så jeg gleder meg til å ta fatt på en ny uke med en litt bedre form. Siden det er mandag i morgen betyr det at jeg har dansing (klassisk ballett), noe som er ukens høydepunkt! Jeg var jo borte sist uke og derfor får jeg heldigvis ta en ta-igjen klasse. Så i morgen blir det to klasser med klassisk ballett i istedenfor en. Før jul danset jeg på to partier, men jeg så meg nødt til å kutte ned til ett da jeg mest sannsynlig kommer til å ha noe fravær på grunn av innleggelser.
Jeg er utrolig stresset over rasp i og med at jeg ennå ikke har fått noe svar fra dem om jeg får plass eller ei. Dette tar dessverre stor plass i hverdagen min og påvirker meg langt mer enn hva som er sunt. Samtidig er det litt godt å ennå ikke vite da det betyr at jeg ennå ikke har fått et eventuelt avslag.. Uansett, jeg skal ikke bable om dette nå. Under her får dere noen bilder av dagens frokost + noen bilder av meg hehe.
Hei dere! I skrivende øyeblikk sitter jeg på et hotell i Telemark og er klar for avreise hjem igjen til Larvik. Dagen har blitt brukt til årsmøte her i Telemark med Vestfold Venstre og Telemark Venstre. Veldig spennende! Jeg er skikkelig gira på valgkamp nå og vil egentlig bare gjøre tusen ting på en gang! Vi var hele tre stykker på årsmøtet fra Vestfold Unge Venstre sitt styre, noe som er flott. Hvis du er interessert i Venstre eller Unge Venstre så er det bare å ta kontakt:)
Jeg er litt treg av meg så først i går kveld leste jeg gjennom sakspapirene. Egentlig er det lile så greit for hukommelsen min er så som så. Dermed hadde jeg husket mindre om jeg hadde begynt å lese før. Jeg tok litt bilder mens jeg holdt på i går og dem ser dere under her. Den ene katten vår er tidenes mest sosiale katt og som dere ser skulle hun bli med på alt haha.
Jeg skulle ønske at slike ting som det her ikke tappet så mye energi ut av meg som det gjør… men det er så absolutt verdt det! Jeg kommer til å kjenne konsekvensene i morgen, men det får nesten bare gå.
Wow, jeg lurer på når denne snøen skal ta slutt jeg? Det snør og snør! Altså jeg er veldig glad i snø, men det er litt kjipt når det nettopp har blitt måket og fem minutter senere er alt nedsnødd igjen. Bilder i all denne snøen er heller ikke lett å få til haha. Jeg skulle ønske jeg var i ordentlig form for da kunne jeg ha tatt noen litt kreative bilder og heller utnyttet at bildene blir nedsnødde. Jeg fikk noen idéer som hadde vært så kult å få testet ut en gang! Enn så lenge ligger jeg inne på sofaen med the Sims 4 på dataen. Uff, det er jo nesten ikke bra for når jeg begynner å spille det blir jeg totalt hektet. Hver eneste gang.
Dette kunne nesten ha blitt et “bildene som ikke kom på bloggen” innlegg, for helt ærlig ble jeg ikke noe fornøyd i det hele tatt med hvordan jeg ser ut på bildene. Men jeg tenker at alt ikke kan være perfekt hver eneste gang, eller hva? Og da er det viktig å vise de bildene man ikke ble så fornøyde med også. Buksen jeg har på meg fikk jeg forresten til jul, er den ikke kul? Nå skal jeg bare slappe av resten av kvelden for i morgen tidlig skal jeg på årsmøtet til Vestfold og Telemark Venstre. Det blir nok spennende.
Nå skal det sies at jeg generelt har vært fornøyd med saksbehandlere jeg har hatt på nav, mennesker som virkelig prøver å hjelpe meg og som prøver å sette seg inn i ting som faller langt utenfor deres kompetanse. Likevel er det to enkelthendelser hvor mine saksbehandlere ikke har vært involvert som har satt noen voldsomme støkk i meg. Begge hendelsene er en del år gamle, men jeg velger å fortelle dem likevel, nettopp fordi jeg mener at det ikke er ok å bli behandlet slik. Jeg skulle ønske jeg hadde klart å stå opp for meg selv under disse hendelsene, men det klarte jeg dessverre ikke.
Den første hendelsen skjedde i 2014. Jeg dro opp til nav for å spørre hvorfor jeg ikke hadde fått pengene jeg skulle ha fått utbetalt og med meg hadde jeg venninnen min Mona. Der fikk jeg snakke med en som jobbet som fortalte meg at de hadde stanset utbetalingen fordi jeg ikke hadde møtt opp til et møte de hadde satt opp. Da forstod jeg absolutt ingen ting, for jeg hadde ikke blitt kalt inn til et møte. Etter litt diskusjon frem og tilbake gikk de med på å dobbelsjekke dette. Det viste seg at de skulle kalle meg inn til et møte, men de hadde glemt å sende ut brevet om det. Dermed er det jo ikke rart jeg ikke kom på møtet, jeg fikk jo aldri beskjed at det skulle finne sted.
Jeg spør så om de kan ordne med utbetalingen jeg skal ha snarest da jeg trengte penger til mat og husleien som skulle betales. Dette fikk jeg beskjed om ikke gikk og at jeg bare måtte låne penger av noen. Det fortalte jeg raskt at jeg ikke har mulighet til, likevel stod de på sitt. Mona sier så til dem at de kan jo ikke la meg sulte og at dette må ordnes opp i. Svaret jeg fikk fra hun ene vi snakket med? “Vel, hvis hun sulter havner hun på sykehus og der får hun mat i alle fall”. Jeg begynte å gråte og Mona dro meg med ut av møterommet. Utenfor møter vi på ei annen som jobbet der og hun spurte hva som hadde skjedd, hvorpå jeg forklarte. Hun gikk da rett inn på rommet vi var på og kjeftet på kollegaene sine og sa at sånn kan man ikke si til folk. Heldigvis. I tillegg sa hun til meg at hun tar over denne saken min nå, for sånn skal man ikke bli behandlet og dette måtte ordnes opp i. Takk og lov for den dama! Ting ordnet seg heldigvis med dette etter hun tok over og ordnet opp i det:)
En annen hendelse skjedde i 2015, litt etter jeg hadde blitt skrevet ut av Capio Anoreksi Senter: jeg tar turen opp på nav for å høre om jeg kan søke om støtte til nye klær, da jeg har vært i behandling for spiseforstyrrelse og det naturligvis har følt til en del vektoppgang som igjen resulterte i at svært få av klærne mine passet. Damen jeg snakket med sa at “aap’en skal være nok til å dekke dette”, men når man så og si ikke har noen klær som passer sier det jo seg selv at det er det absolutt ikke, noe jeg også forklarte. Vi diskuterte litt frem og tilbake før hun plutselig sier: “men du kan jo bare gå ned i vekt igjen da, så passer klærne du har”. Da løp jeg gråtende ut. Og jo da, klærne passet etter jeg gikk ned i vekt igjen, men nå er jo ikke akkurat det en veldig god løsning når man har en spiseforstyrrelse heller.. jeg var til og med fremdeles undervektig da denne hendelsen fant sted.
Nå forventer jeg ikke at alle og enhver skal vite hva en skal si og hva en ikke skal si til mennesker med en spiseforstyrrelse. Ikke forventer jeg at hele verden skal gå på tå for akkurat meg og min sykdom heller. Men jeg forventer å kunne bli behandlet som et menneske, å kunne bli møtt med respekt og et lite snev av høflighet på akkurat nav. Å bli møtt med nedlatende ord og direkte frekke tilbakemeldinger synes jeg ikke er ok, uansett. Heldigvis er dette kun to enkelte episoder. Takk og lov for det. Hva tenker dere? Hvor går egentlig grensa på hva som er ok å si og hva som ikke er ok å si?
