Nå skal det sies at jeg generelt har vært fornøyd med saksbehandlere jeg har hatt på nav, mennesker som virkelig prøver å hjelpe meg og som prøver å sette seg inn i ting som faller langt utenfor deres kompetanse. Likevel er det to enkelthendelser hvor mine saksbehandlere ikke har vært involvert som har satt noen voldsomme støkk i meg. Begge hendelsene er en del år gamle, men jeg velger å fortelle dem likevel, nettopp fordi jeg mener at det ikke er ok å bli behandlet slik. Jeg skulle ønske jeg hadde klart å stå opp for meg selv under disse hendelsene, men det klarte jeg dessverre ikke.

Den første hendelsen skjedde i 2014. Jeg dro opp til nav for å spørre hvorfor jeg ikke hadde fått pengene jeg skulle ha fått utbetalt og med meg hadde jeg venninnen min Mona. Der fikk jeg snakke med en som jobbet som fortalte meg at de hadde stanset utbetalingen fordi jeg ikke hadde møtt opp til et møte de hadde satt opp. Da forstod jeg absolutt ingen ting, for jeg hadde ikke blitt kalt inn til et møte. Etter litt diskusjon frem og tilbake gikk de med på å dobbelsjekke dette. Det viste seg at de skulle kalle meg inn til et møte, men de hadde glemt å sende ut brevet om det. Dermed er det jo ikke rart jeg ikke kom på møtet, jeg fikk jo aldri beskjed at det skulle finne sted.

Jeg spør så om de kan ordne med utbetalingen jeg skal ha snarest da jeg trengte penger til mat og husleien som skulle betales. Dette fikk jeg beskjed om ikke gikk og at jeg bare måtte låne penger av noen. Det fortalte jeg raskt at jeg ikke har mulighet til, likevel stod de på sitt. Mona sier så til dem at de kan jo ikke la meg sulte og at dette må ordnes opp i. Svaret jeg fikk fra hun ene vi snakket med? “Vel, hvis hun sulter havner hun på sykehus og der får hun mat i alle fall”. Jeg begynte å gråte og Mona dro meg med ut av møterommet. Utenfor møter vi på ei annen som jobbet der og hun spurte hva som hadde skjedd, hvorpå jeg forklarte. Hun gikk da rett inn på rommet vi var på og kjeftet på kollegaene sine og sa at sånn kan man ikke si til folk. Heldigvis. I tillegg sa hun til meg at hun tar over denne saken min nå, for sånn skal man ikke bli behandlet og dette måtte ordnes opp i. Takk og lov for den dama! Ting ordnet seg heldigvis med dette etter hun tok over og ordnet opp i det:)

En annen hendelse skjedde i 2015, litt etter jeg hadde blitt skrevet ut av Capio Anoreksi Senter: jeg tar turen opp på nav for å høre om jeg kan søke om støtte til nye klær, da jeg har vært i behandling for spiseforstyrrelse og det naturligvis har følt til en del vektoppgang som igjen resulterte i at svært få av klærne mine passet. Damen jeg snakket med sa at “aap’en skal være nok til å dekke dette”, men når man så og si ikke har noen klær som passer sier det jo seg selv at det er det absolutt ikke, noe jeg også forklarte. Vi diskuterte litt frem og tilbake før hun plutselig sier: “men du kan jo bare gå ned i vekt igjen da, så passer klærne du har”. Da løp jeg gråtende ut. Og jo da, klærne passet etter jeg gikk ned i vekt igjen, men nå er jo ikke akkurat det en veldig god løsning når man har en spiseforstyrrelse heller.. jeg var til og med fremdeles undervektig da denne hendelsen fant sted.

Nå forventer jeg ikke at alle og enhver skal vite hva en skal si og hva en ikke skal si til mennesker med en spiseforstyrrelse. Ikke forventer jeg at hele verden skal gå på tå for akkurat meg og min sykdom heller. Men jeg forventer å kunne bli behandlet som et menneske, å kunne bli møtt med respekt og et lite snev av høflighet på akkurat nav. Å bli møtt med nedlatende ord og direkte frekke tilbakemeldinger synes jeg ikke er ok, uansett. Heldigvis er dette kun to enkelte episoder. Takk og lov for det. Hva tenker dere? Hvor går egentlig grensa på hva som er ok å si og hva som ikke er ok å si?

//Elise Amanda