Dere ser ikke Anniken så mye på bloggen fordi hun er litt kamerasky og ofte sletter hun også bilder av seg selv som jeg tar av henne hehe. Det betyr jo ikke at hun ikke er i livet mitt, det at dere ikke ser henne så mye på bloggen. For bloggen er jo kun et lite utdrag fra livet mitt og dere ser jo kun det som jeg velger å dele med dere. I dag tenkte jeg å dedikere et innlegg til henne og for dere som ikke vet det så er Anniken bestevenninna mi. Om dere har lest at jeg har skrevet om Anni på bloggen så er det altså henne. Før kalte jeg henne ofte bare for A også, men det ble litt vanskelig etter jeg ble sammen med en som også har et navn som starter på A. Så om dere har lest om A på bloggen kan det ha vært om Anni eller det kan ha vært Andreas.
Anni og jeg møttes første gangen på dansingen og der hadde vi visst snakket sammen noen ganger. En dag på skolen kom det ei jente bort til meg og jeg forstod virkelig ikke hva i all verden hun ville, jeg visste jo ikke hvem hun var engang. Susete som jeg alltid har vært klarte jeg ikke å koble at jenta som stod foran meg var Anni fra dansinga hehe. Vi avtalte en dag å møtes en stund før dansingen startet for å gå Halloween sammen og etter den kvelden har det egentlig vært oss to. Jeg vet det høres ut som en stor klisje, men vi har gått igjennom svært mye sammen, uten å skulle gå innpå nøyaktig hva. Heldigvis har vi alltid hatt hverandre å støtte oss på og uten henne vet jeg virkelig ikke hvordan jeg skulle ha kommet meg gjennom mine verste perioder. Vi har gjort så mye sammen og vi har vokst så mye sammen.
Hvor langt vi begge har kommet siden vi gikk på ungdomsskolen er nesten for stort til å tro. Er det ei jeg er himla stolt over så er det Anniken. Anni er den første jeg spør om råd, om alt fra personlige avgjørelser og problemer til hvordan i all verden jeg skal finne frem til ting. Hun er den første jeg ønsker å dele positive og negative nyheter med. Anniken kjenner meg nesten bedre enn jeg kjenner meg selv, noe som kan komme ganske godt med og noen ganger kan det være litt kjipt. Noen ganger har andre mennesker tatt oss for å være søsken, noe jeg har stusset litt på da vi ikke ligner overhodet. Men det kan kanskje ha noe med væremåten vår sammen å gjøre? Med det sterke båndet vi har mellom oss? “A best friend is a sister that destiny forgot to give” lyder et ordtak og jeg tror det er noe i det. Jeg gleder meg til bryllupet hvor Anniken skal være forlover og ikke minst gleder jeg meg til hun skal bli tante til mine fremtidige barn. Jeg tror ikke folk en gang hadde blitt overrasket over om jeg hadde hatt hun med på fødselen hehe.
Kjære fine, fantastiske, vakre og sterke bestevenninna mi: jeg er så uendelig glad i deg og jeg setter så pris på å ha deg i livet mitt. Jeg vet at du kommer til å synes dette innlegget er ganske så klisje, men jeg vet også at du innerst inne setter pris på det. Vi to er ganske forskjellige, men jeg tror det er nettopp derfor vi passer så bra sammen: vi utfyller hverandre. Gleder meg til å ha deg ved min side resten av livet mitt. Og som du sa til Andreas da jeg ble sammen med han: dette er en pakkedeal, for med Elise følger også jeg.
Jeg hadde helt glemt en slik oppsummering i slutten av januar, jeg! Derfor tenkte jeg å dele det med dere nå. Etter ønske fra dere deler jeg alle antrekkene og ikke kun noen få som har vært mine favoritter. Det mangler kun to antrekk her av antrekkene jeg postet i januar, men det får gå. Jeg ser at det ble en del antrekk med ruter og det er ikke så rart, jeg er for tiden litt obsessed med rutemønster hehe. Skjørt har det også blitt en del av, til tross for kaldt vær, men jeg føler meg mer vel i skjørt enn i bukser. Jeg er av den typen som enten kler meg helt elendig for vinterværet eller så går jeg all inn med parkas, utebukse, votter, skjerf og lue. Det finnes tydeligvis ikke noen mellomting for meg.. Jeg burde jo snart lære, det er enda mindre smart for meg å gå så tynt kledd som for gjennomsnittsmennesket da jeg har kuldeallergi. Velvel, det er årevis siden jeg har hatt en ekstrem allergisk reaksjon (prøver jeg å unnskylde meg selv med..).
Denne lørdagen her befinner jeg meg i Oslo og her skal jeg være til i morgen. På planen er det landsstyremøte med Unge Venstre som står, så all tiden kommer til å gå med til det. På søndagen er det i tillegg møte med Larvik Venstre som jeg håper å rekke! Heldigvis for meg så ligger rådhuset i Larvik rett over veien omtrent for togstasjonen, så da blir det i det minste lett å komme seg dit. Jeg har forresten gjort klar en ganske dyp og personlig video som kommer ut på søndag og helt ærlig er jeg litt nervøs for hvordan den vil bli mottatt. Men jeg står for det jeg har sagt tidligere: psykisk helse må bli mindre tabu å snakke om og jeg ønsker å bidra med mitt til det.
God kveld! Flere av dere har etterlyst oppskrifter på vegetarisk og vegansk mat, så her kommer enda en! Oppskriftene jeg legger ut er enkle å lage, ingrediensene er lette å få tak i og maten er studentbudsjettvennlig. Det er noe jeg virkelig har savnet med veganske og vegetariske oppskrifter: ofte er ingrediensene vanskelige å få tak i og inneholder flere dyre spesialvarer. Dette er noe jeg unngår i oppskriftene jeg poster:) Oppskriftene er i tillegg ofte naturlig glutenfrie da jeg har cøliaki og glutenfrie produkter dessverre er himla dyre. Det positive med det er at jeg så og si lager all mat fra bunnen. Her kommer oppskrift på en smoothie bowl:
Du trenger: frosne bær • juice • valgfri topping. Jeg valgte å gå for en blanding av ananas/mango/papaya og appelsinjuice. Hvis du ikke liker smoothie så syrlig som hva jeg gjør anbefaler jeg å ha i en moden banan i tillegg. Jeg kjørte dette sammen i en smoothieblender og la til noen isbiter også for å få tykkere konsistens, det skal jo tross alt spises og ikke drikkes. Toppingen falt på banan, chiafrø, kokosmasse og blåbær. Utrolig god kombinasjon, men neste gang tror jeg at jeg tilsetter enda mer kokos!
Hvis du ønsker at det skal mette litt mer enn hva dette gjør så anbefaler jeg å tilsette musli. Jeg har ikke prøvd det, men jeg er helt sikker på at det smaker godt til! Jeg henger nemlig litt etter og dette er første gang jeg har laget og smakt smoothie bowl hehe… Det blir definitivt ikke den siste gangen!
Har du spist smoothie bowl før? Hva slags kombinasjon liker du best i så fall?
Statistikken over unge med psykiske vansker og psykiske problemer fortsetter å øke, noe som er en skremmende utvikling. Dette må bli tatt på alvor, mener vi i Vestfold Unge Venstre. Unge selv ber om et lavterskeltilbud og muligheten til å få hjelp i nærmiljøet, uten at noen tar tak i dette. Flere er fortvilet over hvor langt inn i sykdom de kommer før de for tilbud om hjelp og stemmene er klare: unge ønsker forebyggende tiltak, før ting går så langt at det må settes inn reparerende tiltak.
Vi i Vestfold Unge Venstre ønsker at alle unge skal få tilbud om å snakke med psykolog når de føler behov for det, uten å måtte gå innom forskjellige instanser på veien. Vi ønsker et fylke som prioriterer den psykiske helsen til unge, ikke kun den fysiske. Vi ønsker flere helsesykepleiere og miljøarbeidere inn i skolen som kan vie mer tid til unge og faktisk dekke behovet som er. Unge sin psykiske helse MÅ bli tatt på alvor og det MÅ bli satt inn flere forebyggende og reparerende tiltak. Man skal ikke måtte gå i flere uker eller måneder uten hjelp når man spør etter den.
For å lykkes med skole og andre ting i livet trenger man en god psykisk helse og ikke minst muligheten til å få hjelp når man sliter. Ett av problemene med dagens tilbud er avstand, mange unge har ikke foreldre som kan kjøre dem til behandling flere byer unna, terskelen for å komme seg til behandling blir større og flere får dermed ikke benyttet seg av de tilbudene som allerede er der ute. Om de er heldige nok til å få ett av dem. Et annet problem er at mange kvier seg for å be om hjelp, på bakgrunn av frykt for avslag på behandling eller faren ved å ikke bli tatt på alvor. Vi ønsker et fylke som kan plukke opp unge med psykiske vansker før det utvikler seg til psykiske problemer. Et fylke som er i stand til å møte unges behov der de unge er. Et fylke som gjør det lettere og mer tilgjengelig å få hjelp. Et fylke som tar unge på alvor, som har nok kompetanse og som har ressurser til å følge opp de som sliter og de som allerede har blitt svært syke. Vi i Vestfold Unge Venstre tar denne kampen om et bedre tilbud for unges psykiske helse på alvor. Det har vært nok snakk alt for lenge, nå krever vi handling!
//Elise Amanda Nyheim, 1. nestleder Vestfold Unge Venstre
Ps: Visste dere at Venstre er det eneste partiet som fikk terningkast 6 på psykisk helse av psykologforeningen? Klikk HER for å lese mer om det.
Denne buksa er sååå stilig og jeg bruker den alt for sjeldent. Det høres kanskje litt rart ut, men jeg dropper ofte å gå med klær jeg liker og klær jeg ønsker å gå med fordi jeg ikke føler meg vel med kroppen min i de klærne. Denne buksa er dessverre en av de plaggene som det er slik med. Jeg sier at det kanskje høres litt rart ut nettopp fordi jeg vet at jeg skiller meg en del ut med stilen min. Det er sjeldent du ser meg med en basic svart bukse og en basic strikkagenser. Du ser meg enten ganske dressed up eller helt i andre enden av skalaen: joggebukse, null sminke og hår som sikkert skulle ha vært vasket dagen før.
Jeg har faktisk fått spørsmål flere ganger om hvorfor jeg går kledd som jeg gjør når jeg sier at jeg overhodet ikke liker kroppen min. Jeg prøver så godt jeg kan å være mest mulig Elise og minst mulig spiseforstyrrelse. Slik jeg kler meg er det Elise som ønsker. Men helt ærlig, det er flest av de joggebuksedagene nå for tiden… Jeg prøver i det minste og akkurat nå er det mer enn nok. Hva synes du om antrekket?:)
Det er så rart å tenke på at fire år allerede har gått. Det føles ut som om vi ble sammen i går, samtidig som at det føles ut som om vi har vært sammen i nesten et helt liv allerede. Det er ingen jeg kan bli mer irritert på enn jeg kan bli på deg, men det er heller ingen som får meg til å smile, le og føle meg elsket like mye som hva du kan. Det er så trygt og godt når du holder meg i armene dine og verden ble helt ny for meg etter at jeg møtte deg. For en del timer siden kom du hjem med en nydelig rose til meg. Min rose til deg blir dette innlegget som blir dedikere til deg og til oss. Hvor jeg ønsker å fortelle litt om hvordan denne reisen har vært for meg så langt og dele noen bilder av oss. Noen bilder er mange år gamle, noen litt nyere.
Vi ble jo ganske så fort sammen etter vi ble kjent, for ikke å snakke om hvor kort tid det gikk før du nærmest hadde flyttet inn. Egentlig greit det i grunn, eller hva? Noen måneder etter vi ble sammen løp jeg bort til deg og nærmest skrek av begeistring: “vi får en ny katt i morgen!” og du så på meg med et helt sjokkert blikk. Jeg hadde helt glemt å høre med deg, det var så uvant å skulle være to om slike avgjørelser. Heldigvis ble du ikke sint og du gikk sånn halvveis med på det. Du har tilgitt meg mot at jeg lover å ikke gjøre slik igjen og det kan jeg love. Og katten flyttet inn noen dager etter det, til etterhvert begges store begeistring. Takk!
Fra starten av var jeg åpen med deg om at jeg var syk, men jeg tror ikke du helt forstod omfanget av det i starten. Jeg var livredd for å fortelle deg at jeg skulle legges inn kun tre måneder etter vi hadde blitt kjent. Jeg var sikker på at du skulle gå fra meg, for hvem ønsket vel å satse på ei jente som var syk? Som attpåtil skulle legges inn i et helt annet fylke. Men du ble og du sa at alle ville jo ha blitt. Der tok du veldig feil, for de fleste ville ikke ha blitt. Men du ble. Takk!
Jeg forstår ikke at du holder ut med alle de rare tingene jeg får for meg. For de er rare de. Som å ommøblere midt på natten eller at du fulgte etter meg da jeg ville gå til nabobyen midt på natten kun for å kjøpe godteri. Eller alle de gangene jeg har grått helt hysterisk av ting som egentlig er små filleting. Og alle de tingene du blir med meg på kun for min skyld, for jeg vet at mange av tingene vil egentlig du ikke overhodet. Men du gjør det for meg. Takk!
Når du sover og ikke vet
legger jeg meg inntil deg
nyter lyden av hjertet ditt
slå i takt med regnet
og styrer deg kjærlig
over håret slik jeg skal stryke det
i all evighet
Jeg lurer på hvordan fremtiden blir. Hvordan du blir. Hvordan jeg blir. Ikke minst lurer jeg på hvordan vi blir. Jeg håper båndet vårt fortsetter å bygge seg enda mer solid og kjærligheten oss i mellom enda sterkere. Sammen håper jeg vi kan få til alt. Tusen takk for at du tror på meg. Jeg tror på deg også, det må du ikke glemme.
Takk for at du er den du er. Takk for at du holder ut med meg og at du stiller opp som det du gjør. Takk for at du får meg til å le, selv når jeg gråter. Takk for at du gir meg klem om morgenen, selv om jeg er tidenes mest gretne menneske før jeg er ordentlig våken. Takk for at du kysser meg god natt, selv om jeg allerede har sovnet. Takk for at du vil oppleve verden med meg og bygge et liv og en familie med meg. Takk for at jeg får være jenta di.
God ettermiddag! I dag har Andreas og jeg vært sammen i fire år allerede, tiden flyr så fort, men mer om det senere i kveld. Jeg er dessverre helt utslitt i dag og kroppen spiller virkelig ikke på lag om dagen. Selv om man ser frisk ut er man nødvendigvis ikke det. Sykdommen tærer mye på kroppen min og jeg må bli flinkere til å lytte til når jeg faktisk trenger ro og hvile. Jeg sier ofte ja til mer enn jeg har overskudd og energi til, men jeg har blitt litt flinkere til å si nei i det siste (ett av nyttårsforsettene mine faktisk). Det er ganske vanskelig, spesielt når folk tar det som en selvfølge at en kan bli med på ditt og datt hele tiden og ikke forstår at kroppen ens ikke orker like mye som friske mennesker sin. Jeg håper også andre blir flinkere til å forstå at det er ikke alle slags sykdommer man kan se og at folk kan bli flinkere til å respektere et nei. Å skulle tilfredsstille andre mennesker på bekostning av min egen helse er overhodet ikke bra, samtidig så får jeg så himla dårlig samvittighet noen ganger for å si nei.
Uansett, nok negativitet her nå. Under ser dere dagens antrekk:)
Hei! Jeg heter Eline, kommer fra Asker og er født i 1999. Dette er historien om hvordan jeg opplevde å få Alopecia, og hvordan livet mitt er nå.
Jeg fikk Alopecia rett før sommerferien i 2014. Jeg oppdaget en liten flekk uten hår på hodet. Jeg skjønte ikke hvorfor det var en flekk, men jeg tenkte at det kom vel til å vokse ut igjen. Etter hvert som den ble større, fant familien min ut at det mest sannsynlig var Alopecia. Jeg var 14 og et halvt år, og hadde virkelig ikke tid til at denne sykdommen skulle påvirke ungdomstiden min. Jeg hadde 10. klasse foran meg, med blant annet konfirmasjon og klassetur til Polen, og begynte å stresse over det. Håret mitt falt veldig sakte av og helt fram til høstferien hadde jeg ikke noe problem med å skjule de hårløse flekkene. Jeg flyttet litt rundt på skillen slik at det ikke syntes, men kunne ikke bruke hestehale, som jeg savnet veldig mye. Etter høstferien ble det vanskeligere å dekke flekkene, men jeg oppdaget at øyenskygge og øyenbrynsprodukter virket veldig bra til å dekke.
Jeg har alltid vært en veldig tøff jente og jeg husker veldig godt at jeg ikke ville gråte over sykdommen. Jeg syntes det var utrolig irriterende at det skulle skje meg, men jeg var ikke lei meg. Jeg var så heldig at jeg hadde en utrolig god bestevenn på ungdomsskolen, Vilde, og jeg fortalte det med en gang til henne. Hun støttet meg, men vi snakket ikke så veldig mye om det. Jeg var veldig opptatt av å tenke at jeg fortsatt var den samme personen, bare så litt annerledes ut. 10. klasse var et veldig hektisk år, jeg ønsket å få toppkarakterer i alle fag, og jeg brydde meg egentlig ikke så mye om sykdommen. Jeg fortalte om min Alopecia til noen jenter og etter hvert begynte ryktene å gå om meg. Jeg syntes det var greit fordi jeg ville at folk skulle vite, men det gikk for langt, og jeg hadde ikke noe kontroll. Folk trodde jeg hadde kreft. Det er ikke så mange som vet om Alopecia, og jeg visste heller ikke noe om det før jeg fikk det selv, og jeg forstår at folk forbinder å miste håret med kreft. Jeg løste situasjonen ved å lage en Facebook gruppe med alle jentene i C og D klassen, og skrive et innlegg der med litt informasjon om sykdommen. Jeg hadde ikke å turt å fortelle det, så det var mye enklere å bare skrive det.
De som visste at jeg hadde Alopecia syntes synd på meg, og jeg hatet det. Jeg ville ikke at folk skulle syntes synd på med fordi jeg ville ikke at folk skulle tenke på meg som syk. Jeg var fortsatt den samme personen, og at jeg mistet håret skulle ikke forandre meg. Det irriterte meg at andre syntes at å miste håret virket grusomt, for jeg hadde ikke lyst til å tenke at hår har en så stor betydning. Jeg ville ikke være lei meg over sykdommen, og syntes egentlig bare at det var kipt og irriterende å måtte tenke så mye på håret mitt. Hvorfor kunne ikke alt bare være som før? Hvorfor meg?
Vilde, min beste venn, var utrolig viktig for meg. Vi ble først kjent i 9. klasse, og etter det var vi beste venner. Vi to er veldig like, og vi er så utrolig glade for at vi fant hverandre. Vennskapet vårt betydde veldig mye for meg i 10. klasse. Jeg hadde andre venner også, men hun var den viktigste. Hun hjalp meg med håret mitt, og sa i fra hvis flekkene syntes på skolen og at jeg burde rette litt på håret. Så skjedde det som snudde alt. En kveld i november kom Vilde gråtende til meg, og fortalte at familien hennes hadde bestemt at de skulle flytte til Tyskland. Vilde hadde absolutt ikke lyst til å dra, men resten av familien hennes ønsket det. Verden bare raste for meg og jeg ble livredd. Vi var så perfekte for hverandre, og så skulle hun dra fra meg. Vi hadde så mange planer sammen og vi skulle begynne på videregående sammen. Dette utløste noe inni meg, og jeg kollapset og gråt og gråt, for alt. Det var første gang siden jeg oppdaget sykdommen at jeg gråt. De neste ukene var jeg ikke meg selv lenger. Jeg er vanligvis alltid positiv, optimistisk og har masse energi og sprer glede, men dette var første gangen noe så voldsomt og trist skjedde meg. Jeg var lei meg og jeg kunne begynne å gråte når som helst. Vilde skulle heldigvis ikke flytte før til sommerferien så vi hadde fortsatt et halvt år til sammen.
Før jul hadde jeg ikke veldig mye hår igjen, og jeg trengte en parykk. Jeg så fram til å begynne med parykk for det virket så mye lettere å skjule flekkene med det. Så rett før jul dro mamma og jeg til en parykksalong og prøvde parykk, men alle parykkene hadde så mye hår, at jeg ble bare borte bak alt håret, og jeg syntes jeg så helt forferdelig ut. Parykken ble klippet for å få den tynnere men tårene mine trillet og jeg var frustrert fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg skjønte virkelig ikke hvordan jeg kunne dra på skolen og se ut sånn jeg gjorde med parykken. Så mamma og jeg dro etterpå til en annen parykksalong og prøvde andre typer de hadde der. Jeg endte opp med en fin og blond parykk som hadde mye mindre hår enn den jeg først prøvde. Jeg har også veldig lite hode så det var vanskelig å finne noe i riktig størrelse. Det jeg også valgte var en tupé som festes oppå hodet med spenner, og det viste seg at det var perfekt for meg. Det så veldig naturlig og ekte ut, og det var ikke veldig mye hår på den, men det gjorde at jeg hadde nok hår til å dekke over flekkene. Etter det så ble jeg veldig glad, for jeg så en løsning på hverdagen min med Alopecia.
I julen var jeg trist. Jeg var sliten og savnet å være sprudlende med masse energi. Jeg grudde meg til alt skolearbeidet som kom til å komme og jeg var utrolig lei av sykdommen. I tillegg grudde jeg meg veldig til å måtte si farvel til Vilde. Humøret gikk veldig opp og ned. Det var uvandt for meg å være trist, jeg er vanligvis alltid veldig positiv, men da ble det for mye for meg. Våren kom, og jeg hadde nesten ikke noe hår igjen. Jeg grudde meg til å begynne på videregående. Planen hadde vært å begynne sammen med Vilde, men nå kjente jeg ingen andre som skulle begynne på samme skole som meg.
Så skjedde det tøffeste jeg gjorde den våren. I naturfag hadde vi et gruppeprosjekt om livsstilssykdommer. Vi kunne velge grupper, og jeg gikk sammen med mine 4 beste venner. Vi spurte læreren om vi kunne vinkle prosjektet inn på ungdom med Alopecia, og læreren syntes det var greit, ikke visste han at en av oss hadde sykdommen. Prosjektet gikk ut på å lage en 10 min lang film og et dokument med fakta opplysninger om sykdommen. Vi jobbet veldig hardt og brukte mye tid det, alle ønsket toppkarakter i faget. Å spille inn dokumentarfilmen om meg var en veldig spesiell opplevelse, jeg svarte på spørsmål om ting jeg egentlig ikke ville tenke på om sykdommen. Vilde redigerte filmen for jeg klarte ikke å redigere den selv, selv om å redigere filmer er noe jeg elsker å gjøre.
Så kom tiden hvor vi skulle levere inn prosjektet. Jeg trodde det var kun læreren som skulle se filmen, men den skulle vises for hele C og D klassen. Jeg ble helt satt ut, men jeg tok avgjørelsen om at jeg ville vise filmen for alle. Det var veldig spesielt og se seg selv på lerretet, og jeg følte meg veldig sårbar. Etter at filmen var sett ferdig var det mange som hadde tårer i øynene. Som sagt så likte jeg ikke at folk syntes synd på meg, men da forandret det seg. Jeg likte at alle fikk vite om sykdommen, og jeg likte at folk syntes synd på meg. Jeg var så utrolig lei av sykdommen, og savnet håret mitt veldig mye. Jeg var så lei av å hele tiden måtte tenke på noe så idiotisk som hvordan håret mitt så ut, for jeg var så redd for at noen skulle se flekkene. Akkurat da så likte jeg sympatien, og jeg likte at alle fikk vite at jeg hadde det kipt, selv om jeg alltid var positiv og glad. Jeg likte ikke hvordan håret mitt så ut da, og det var så godt å la alle få vite at jeg ikke ønsket å se ut som jeg gjorde, men at det var det beste jeg fikk til med det håret jeg hadde igjen.
Jeg ble veldig rørt av å se alle med tårer i øynene, og jeg oppdaget at naturfagslæreren også gråt. Han gråt fordi han begynte å miste håret sitt da han bare var 20 år, og han kjente seg veldig igjen i det jeg fortalte i videoen. Vi fikk toppkarakter på prosjektet, men det betydde ingenting for meg. Jeg har veldig høy smerteterskel og har alltid vært en tøff jente, men det at jeg turte å være så åpen det skjønner jeg nesten ikke.
Mot slutten av april 2015 hadde jeg mistet over 90% av håret mitt og jeg trengte virkelig parykk. Jeg prøvde den blonde parykken jeg kjøpte før jul, men den satt ikke på hodet mitt, og jeg var en aktiv jente og trengte noe bedre. Den andre tingen jeg ønsket med parykken var at håret ikke skulle falle foran ansiktet, og at jeg dermed ble borte bak den. Det er det som gjør det synlig at du bruker parykk, i mine øyne. Alle kan ha slitt hår, langt, kort, tynt, tykt hår, men at masse hår faller foran ansiktet det ser ikke naturlig ut. Jeg oppdaget Follea sine parykker, og de er helt fantastiske. Jeg fikk min første da og jeg har ikke brukt noe annet siden det. Å begynne med parykk ble en ny periode i livet mitt. Jeg likte ikke hvordan jeg så ut, fordi jeg så annerledes ut. Det tok tid å venne meg til at dette var den nye meg, og tenke at jeg fortsatt er den samme personen. Jeg oppdaget flettevideoer på Youtube, og det gjorde hverdagen min så mye bedre. Jeg satte parykken på en dukke og lagde mange fine og kompliserte fletter. Da folk kommenterte flettene mine på skolen ble jeg veldig glad. Folk som ikke visste at jeg brukte parykk ble misunnelig på at jeg klarte å lage så fine fletter på meg selv, og det ga meg glede.
10. klasse var et ganske tøft år for meg, i tillegg til at jeg prøvde å få toppkarakterer i alle fag for å komme inn på den videregående skolen jeg ville inn på. Sommerferien var trist fordi det var den siste tiden jeg hadde sammen med Vilde før hun flyttet. Jeg var redd for hvordan det skulle bli å komme i en helt ny klasse og med ingen som vet om sykdommen min. Og jeg var også frustrert over at førsteinntrykket av meg, for de andre i klassen, ville bli av meg med parykk. Jeg likte ikke hvordan jeg så ut, mye fordi det var en litt feil farge på parykken jeg hadde da, det var en rødlig brun farge. Jeg fortalte om sykdommen foran klassen den første uka, for å slippe misforståelser denne gangen. Jeg ville så gjerne forklare at sånn jeg så ut da ikke var sånn jeg ønsket å se ut, men at det var det beste jeg fikk til. Jeg er glad for, og stolt over, at jeg turte å gjøre det. Det gikk veldig fint og begynne på VGS og jeg har fått så utrolig gode venner i klassen. Jeg er veldig glad for at jeg valgte den skolen selv om Vilde ikke skulle begynne der, og at jeg dermed ikke kjente noen fra før.
På våren begynte håret mitt å komme tilbake igjen og jeg fikk så mye hår at jeg kunne gå mye uten parykk i sommerferien. Det var helt fantastisk og jeg ble med en gang mye lykkeligere.
Nå er jeg på utveksling i Ohio, i USA, som mitt andre år på videregående. Jeg var veldig usikker på om jeg turte å dra, mye fordi jeg var redd for hva folk skulle tenke om håret mitt. Men jeg klarte det i starten av 1. klasse, så det måtte jo gå bra denne gangen også. Jeg trengte ikke å bruke parykk i starten av skoleåret fordi jeg hadde nok hår til å gå uten. Håret har begynt å falle mer og mer av, men jeg går fortsatt uten parykk, og har fortsatt nok hår til at det funker med øyenskygge. Jeg har nesten ikke hår på armene, og øyenbrynene mine er nesten borte. Håret mitt er nesten skulderlangt, og det har bare vokst siden jul i fjor, så det har vokst raskere enn jeg forventet. Håret mitt kommer nok ikke til å vare hele året, men parykken ligger klar i klesskapet og det er bare å vente å se hvordan det går videre. Følelsene for å miste håret igjen nå er annerledes enn de var første gang, fordi jeg har vært gjennom det en gang før. Jeg er ikke lei meg, jeg synes heller det er kipt og irriterende, og skulle selvfølgelig ønske at håret ble på hodet mitt mens jeg er i USA.
Jeg har prøvd flere ganger å tenke på om det er noe positivt med Alopecia, og jeg synes det er vanskelig. Jeg kan forestille meg at om jeg blir frisk så vil jeg sette mye mer pris på det håret jeg har fått. Jeg er på en måte glad for at jeg har fått oppleve å gå gjennom disse årene. Jeg har fått oppleve en liten bit av hverdagen til andre ungdommer med mer alvorlige sykdommer og problemer, og det gjør det lettere å kjenne seg igjen i deres hverdag. Alle mennesker har sine egne problemer, noen har større problemer enn andre. Ikke alle vil la andre få vite om det, men jeg valgte å være åpen og jeg er fornøyd med det valget.
10. klasse for meg ble et tøft år, med veldig mye som skjedde, men da jeg var ferdig i 10. klasse så var det det beste året jeg hadde hatt så langt i livet. Og nå synes jeg 1. klasse på videregående er det beste året jeg har hatt. Jeg tror det vil fortsette i den retningen fordi det er hele tiden nye ting som skjer, og å miste håret blir mindre og mindre betydningsfullt. Nå er jeg i USA, alene, på utveksling, borte fra alt og alle jeg kjenner. Å dra på utveksling var noe jeg hadde tenkt på siden jeg var mindre, og Alopecia stoppet ikke den planen. Alopecia skal aldri stoppe meg fra å sette mål og jeg skal alltid prøve å nå målene jeg har satt. Og det skal du også gjøre.
Bildene er kun til illustrasjon og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-post: [email protected]Hvis du ønsker å lese flere leserhistorier så finner du dem under kategorier -> leserhistorier.
Jeg tok bussen inn til sentrum for noen timer siden for å være litt med Anni før hun skulle på jobb. Selvfølgelig klarte jeg å gå litt feil før jeg fant henne, men sånt må man nesten regne med når det kommer til meg. Vi satt en liten stund på Hungry Heart (min favorittcafè i Larvik) hvor vi skravlet og fikk oppdatert hverandre på siste nytt. En del bilder fikk vi også tatt, eller litt mer korrekt: Anniken tok noen bilder av meg hehe. Dagens antrekk for dere derfor se under her.
Jeg fikk også kjøpt meg noe smågodt, noe som var svært etterlengtet. Hva jeg mener med det? Sent i går kveld hadde jeg sååå lyst på smågodt og det at jeg hadde mensen gjorde ikke akkurat saken bedre (ja, det er helt ok å skrive, mensen burde så absolutt ikke være tabu å snakke om). Det var så ille at jeg gråt og var skikkelig lei meg i litt over en time på grunn av det. Jeg sutret i tillegg skikkelig på Andreas og var frustrert fordi han ikke synes synd på meg. Er det mulig… Noen ganger raser hormonene litt for mye..
Ny uke, dere! Jeg tenkte å starte denne uken her på bloggen med å la dere bli litt bedre kjent med meg. Slike “ting du ikke visste om meg”-innlegg har jeg jo laget før også, men det kommer jo selvfølgelig nye ting på hver innlegg:) Jeg prøver i det minste å ikke gjenta meg selv så alt for mye. Det hadde vært artig å få vite om vi har noe til felles! Jeg elsker dessuten å lese slike innlegg på andre sine blogger, uavhengig av hvor lenge jeg har kjent dem. La oss bare starte!
Jeg ser dårlig: jeg er en god del nærsynt, noe som vil si at jeg ser dårlig langt unna. Så hvis du kjenner meg og prøver å hilse på meg på gata uten at jeg reagerer så er det ikke for de jeg er overlegen, det er fordi jeg rett og slett ikke ser det.
Stedsans: for all del, ikke spør meg om veien til noe! Stedsansen min er så dårlig at det er flaut og det har ført til at jeg har gått meg bort veldig mange ganger. Det er så ille at jeg nesten kunne ha gått meg vill i mitt eget hus..
Fotball: jeg spilte faktisk fotball i 8-9 år, men måtte slutte på grunn av kuledeallergien min. Ganske kjipt, men det førte til at jeg startet på dansing i istedenfor, noe jeg trives med!
Dyr: jeg har bestandig hatt et stort hjerte for dyr og jeg kan virkelig ikke forstå at så mange synes det er Ok å holde dyr i fangenskap og drepe dem, kun for egen nytelses skyld.
Avisa: den første gangen jeg var i avisa (utenom bursdag) var fra da det var Vestfoldutstillingen da jeg var liten og fordi en struts bet meg i regntøyet haha.
Interesser som barn: jeg elsket å leke med dukker som liten, men elsker også å grave etter insekter, klatre i trær og leke med typiske «gutteleker» (setter gutteleker i hermetegn da jeg synes at leker er leker).
