Og så ser jeg det igjen. Instagramstories fylt med “hvil i fred”. Jeg holder pusten. Hvem er det denne gangen? Det er bare noen dager siden sist jeg så det samme.
Raskt finner jeg ut hvem det er. Som vanlig får man vite det lenge før det blir offisielt gått ut med. Det er sånn i dette samfunnet, man blir så knyttet, man blir så nære, man bryr seg så inderlig om hverandre. Denne gangen er det to navn. Jeg kjente de ikke, men visste hvem de var. Åtte dager tidligere var det en jeg kjente. Tankene mine går til familie, venner og alle andre rundt som var glad i dem. Det er forferdelig vondt å miste noen man er glad i og som man bryr seg om, spesielt når det gjelder unge mennesker. Noen kjenner man i virkeligheten, noen har man kjent over nett i årevis, men smerten er der uansett. Det er tap av mennesker man var en del av det daglige livet til, som man brydde seg om og som man var glade i.
At det blir opprettet krisehjelp i nærsamfunnet til de som blir borte synes jeg er flott og nødvendig. For det er ikke lett å få en slik beskjed, det er et sjokk og det er en stor sorg. Samtidig sitter det så mange mennesker rundt om i Norge som også har det så vondt på grunn av tapet, som hadde trengt noen å snakke med om det, som var glad i, brydde seg om og kjente den eller de som ikke lenger er. Hvor er hjelpen til alle de som står igjen? Alle de som ikke bor i nærheten? De trenger også noen.
Forrige spleis på krans til begravelse rakk akkurat å bli avsluttet før det var nye dødsfall. Det har blitt en fast ting å gjøre det der, at vi går sammen og spleiser på en krans og blomster til begravelse. Det hjelper oss litt med å stå sammen i sorgen, minner hverandre på at vi virkelig ikke har noen flere å miste. Likevel skjer det igjen. Og igjen. For det er dessverre alt for mange unge som dør av suicidalitet, rus, spiseforstyrrelse og andre psykiske sykdommer, som ikke får den hjelpen de hadde trengt.
Men jeg vil jo egentlig ikke opprette flere spleiser til begravelser eller være med på flere spleiser. Jeg vil jo at hjelpen skal være der, jeg vil jo ikke miste flere eller at andre skal miste flere. Jeg vil heller være med på å spleise på blomster til de som får den hjelpen de trenger, fremfor kranser til begravelser. Jeg håper også at alle rundt som blir berørt kan få noen å snakke med, ikke bare de som bor på akkurat samme sted. I mellomtiden står vi sammen, tenner lys og håper med alle hjertene våre at ikke flere skal bli sviktet, at alle skal få den hjelpen de trenger og fortjener å få.
Vi har ingen flere å miste, likevel skjer det igjen og igjen.
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER