Til deg som gruer deg til i morgen.

Julaften, en dag som bringer frem mye glede hos de fleste. Likevel sitter det mange der ute og gruer seg av forskjellige årsaker. Som vet at julaften er en dag som blir ekstra tung. Kanskje gruer du deg til maten fordi mat er vanskelig. Kanskje gruer du deg til alkoholen kommer på bordet, fordi du vet hva som venter da. Kanskje gruer du deg til å se alle andre poste bilder med familie, mens du selv sitter der alene. Kanskje gruer du deg til å være en mindre rundt bordet, fordi noen du har kjær ikke er her lenger. Kanskje tilbringer du hele kvelden gjemt under dyna, fordi livet er ganske tungt. Kanskje du gruer deg fordi du er bekymret for om dere har nok mat hjemme og om du har råd til en gave til barnet ditt. Kanskje du gruer deg fordi du føler deg ensom og at det egentlig ikke er noen som bryr seg om deg. Kanskje gruer du deg fordi du vet det kommer til å ende med mye krangling og kanskje til og med så ille at politiet må ringes. Eller kanskje du gruer deg av en helt annen grunn.

Jeg tenker på dere. Jeg skulle så gjerne ha gjort noe for dere. Jeg ser dere.

Og til dere som bare gleder dere til julaften, som ikke kommer til å ha en kveld fylt med vonde opplevelser: ta en ekstra titt rundt dere, vær så snill. Inviter en ekstra eller fire til julekvelden. Send en ekstra hilsen til noen. Stopp innom hos noen som kanskje trenger det og gi en klem. Smil til dem du møter på på gaten. Fortell dem rundt deg at du er glad i dem, også de menneskene du kanskje ikke har snakket med på en stund. Vis andre at de er verdsatt og at de er betydningsfulle. Det koster deg så himla lite, men kan bety så ufattelig mye. Ta bort skyggelappene fra øynene dine og se andre enn kun dem du har nærest. Tør å bry deg. Heller en gang for mye enn en gang for lite. Som Arnulf Øverland skrev i 1937: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!»

Trenger du noen å snakke med og ikke har noen har kirkens SOS en døgnåpen telefon du kan ringe (tlfnr: 22 40 00 40). Der vil det være noen som vil lytte til akkurat deg. Ring heller en gang for mye enn en gang for lite. Legevakten er også åpen. Det er noen som bryr seg, alltid. Man vet bare kanskje ikke hvem de er.

En ekstra stor klem,
Elise Amanda

“Ikke kritikk, men lurer på hvorfor du alltid poserer med beina i de merkeligste posisjoner? Som å ha tærne mot hverandre og hælene så langt fra hverandre. Har det med spiseforstyrrelsen å gjøre? :-)”

Jeg tenkte at jeg kunne svare på denne kommentaren i et eget innlegg da det kanskje er flere som lurer på det. Helt ærlig så har jeg ikke tenk så mye over det, men når jeg blar gjennom innleggene på bloggen ser jeg at jeg ofte står slik. Jeg kan jo fortelle med en gang at det ikke har noe med spiseforstyrrelsen å gjøre. Jeg har noe som heter innovervendte hofter, noe som ble oppdaget på barneskolen en gang. Siden hoftene mine er vendt inn er også knærne og føttene mine det. Noe som førte til at jeg ofte snublet i mine egne føtter og tråkket over / vrikket foten ganske ofte og har slitt leddbåndet veldig. Heldigvis ble det oppdaget før jeg ødela leddbåndet og jeg fikk en spesialtilpasset skinne til den foten hvor det var verst på som jeg skulle bruke hver dag. Jeg har også hatt en del smerter i hoftene, men sånn er det nok bare. Det hjelper heldigvis litt å tøye dem ut! 

Men så skjedde det noe. Jeg begynte på dansing og opparbeidet med smidighet og styrke nok til å klare å holde hoftene på riktig plass. Ikke minst ble jeg mye sterkere å anklene også og nå har jeg ikke brukt skinna på flere år. Jeg skal egentlig ennå bruke den når jeg går i ulent terreng, men jeg har ikke følt behov for det. Det kreves en del styrke å holde hoftene mine vendt ut slik at de er rette, det blir som om de med vanlige hofter skulle ha gått og holdt hoftene sine vendt utover. Derfor, de gangene jeg er sliten “faller” ofte hoftene innover fordi jeg ikke orker å bruke styrke på å holde dem rette. Jeg pleier ikke merke det selv egentlig, bortsett fra de gangene jeg snubler i mine egne føtter hehe. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hadde dette blitt oppdaget da jeg var liten hadde jeg blitt lagt i skinner, men siden det ble oppdaget sent fikk jeg da altså skinne til foten isteden. Problemet sitter altså i hoftene, noe som da naturlig nok påvirker resten av beina. Men jeg forstår jo at noen tror det sitter i bena, for det er jo det man ser. Det plager meg egentlig ikke så mye i hverdagen, ballettdansingen holder det ganske så i sjakk. Jeg må bare bli flinkere på å bli litt ekstra oppmerksom på å holde hoftene mine rette når jeg er sliten. Så da vet dere hvorfor jeg noen ganger står på bilder med tærne mot hverandre og hælene fra hverandre. 

-Elise Amanda

Let’s talk about.. skilsmisse. 

Jeg har lest mange artikler og historier om skilsmisser hvor barn har vært involvert, men så og si alt jeg har lest har vært fra de voksnes perspektiv. Derfor tenkte jeg nå å fortelle litt om hvordan jeg opplevde å være barn midt i alt dette. Familien min bestod av mamma, pappa, lillebror, meg, en dverghamster og en katt, ikke at dyrene er så viktig i akkurat denne sammenhengen. De andres reaksjoner kommer jeg ikke til å skrive noe om da jeg respekterer privatlivet deres. Så dette her er slik jeg opplevde det, fra et barns perspektiv. Jeg mener ingenting vondt med dette og det er mange som har vært i samme situasjon. Det er viktig å huske på at det er mange grunner til at mennesker skiller lag, men så er det ikke dette denne teksten skal handle om. Den skal handle om et barn, meg, og hvordan det er å få vite at foreldrene sine skal skilles. 

Det var sommer og jeg nøt ferien før jeg skulle starte på ungdomsskolen. Som mange andre dager var jeg med nabojenta som også var venninna mi. Akkurat denne sommerdagen satt vi i stua hjemme hos dem og så på “Bratz the movie”, en film vi begge hadde gledet oss til å se. Vi snakket faktisk ganske mye sammen under filmen. Den ene hovedpersonen hadde skilte foreldre og vi ramset opp på rekke og rad hvorfor vi var så glade for at våre foreldre var sammen. Vi slapp å ha to rom, vi slapp å måtte pakke ned og pakke opp hver uke, vi slapp å måtte velge en av foreldrene å være hos på jul, vi slapp å glemme ting hos den ene når vi var hos den andre og lista fortsatte. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Rett før filmen var ferdig kommer moren til venninna mi inn i stua for å si at pappa har hentet meg og at jeg må hjem. Jeg forstod virkelig ikke hvorfor, så jeg spurte om jeg ikke bare kunne bli litt til. Moren hennes sa nei, at jeg måtte nok bli med pappa nå, og jeg husker at jeg la merke til at hun virket litt rar da hun sa det. Som om hun skjønte at det var noe. Jeg stusset også på at pappa hentet meg, det skjedde jo aldri. Vi barna i gata pleide å fly mellom de tre nabohusene hele sommeren og kom kun hjem til middag eller leggetid. Da jeg kom ned i gangen og møtte pappa skravlet jeg i vei, men har virket så fjern og mutt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg spurte “hvorfor må jeg hjem nå?” på den korte veien hjem, men alt pappa svarte var at han og mamma skulle fortelle oss noe. Litt glad var jeg, for jeg trodde de hadde en fin overraskelse til oss barna. 

Plutselig sitter vi i stua alle fire. Mamma, pappa, lillebror og meg. En av foreldrene våre sier “mamma/pappa og jeg skal skille oss”. Jeg husker ikke engang hvem av dem som sa det. Min første tanke var at dette her må være en syk form for spøk. Kun fem minutter tidligere hadde jo jeg og nabojenta snakket om hvor glade vi var for at våre foreldre ikke var skilt. Jeg sa ganske så sjokkert: “dere tuller nå?” Men nei, de gjorde ikke det. Alvoret i ansiktene deres sa meg likevel tydelig at det ikke var en syk form for spøk, det de satt her og fortalte som skulle snu livene våre helt om var faktisk sant. De skulle skille seg. Reaksjonen blir broren min glemmer jeg aldri, den har limt seg fast til sinnet mitt. 

Min reaksjon? Jeg var sint, jeg var frustrert, jeg var lei meg og jeg følte det hele var surrealistisk. Altså, hvor stor sannsynlighet er det å bli fortalt noe slikt rett etter man har snakket om at man er glad for at det ikke er slik? Jeg kjente tårene presse på, men jeg nektet meg selv å tillate meg å gråte. JEG. SKULLE. IKKE. GRÅTE. Det kom ikke på tale at de fikk se hvor knust jeg følte meg. Jeg stormet ut at stua hjemme. Sint. Knust. Rasket med meg skoene mine i gangen. Og løp. Løp til jeg ikke lenger hadde pust igjen. Jeg fant en lekeplass et lite stykke unna, en jeg aldri pleide å gå til. Heldigvis var den helt tom. Jeg la meg på en benk i lekehuset på den. Da kom tårene. Det rant og rant og rant. Da tårene til slutt hadde stoppet kjente jeg hvor kald jeg var. Ikke hadde jeg jakke på og det begynte å bli sent. Etter mye meldinger på telefonen frem og tilbake gikk jeg til slutt med på å si hvor jeg var og på å komme hjem igjen. Det kom mange sinte rop fra meg den kvelden mot foreldrene mine og jeg ville ikke en gang se på dem.

Men egentlig var det ingenting jeg ønsket mer enn å bli holdt rundt og bli trøstet. Jeg var knust.

-Elise Amanda

Ofte blar jeg gjennom min egen instagramfeed og blir trist. Sjalu på meg selv. For jeg er også en av dem. En av dem som gir illusjonen av et perfekt liv. Jeg har bilder med venner hvor vi smiler og holder rundt hverandre, bilder fra ferieturer til andre land, bilder fra trening, av kjæresten min og meg, av nøye sammensatte antrekk og en haug av bilder hvor jeg ser lykkelig ut. Jeg blir så sint på meg selv, samtidig så forstår jeg litt hvorfor jeg som så mange andre gjør det også. Litt fordi jeg ønsker å inspirere andre med bildene mine, men også fordi jeg som så mange andre ønsker å bli oppfattet som vellykket. Hvorfor har jeg og så mange egentlig det behovet? Hvor kommer det fra?

Du ser ikke bilder der av meg gråtende. Men jeg gråter jo jeg også, ofte flere ganger om dagen. Ei ser du bilder av den overfylte magen min. Du ser ikke bilder av krangling med kjæresten (altså, jeg tviler på at alle er venner hele tiden, å krangle er jo helt normalt), skuffelsen i øynene mine om prøven på skolen da jeg gikk der ikke gikk så bra som jeg hadde håpet. Ei ser du bilde av treningsøkten jeg aldri dro på eller bilde fra kjøkkenet de gangene hvor vi ikke har orket å ta oppvasken.

Jeg er falsk. Eller er jeg det? Hvorfor er det egentlig så farlig å  poste om slikt? Selvfølgelig handler det jo om personvern og det å kunne holde på privatlivet sitt. Men jeg er veldig sikker på at det er som jeg nevnte ovenfor: man ønsker å fremstå vellykket. Dessuten, hvilke signaler sprer det å poste masse negativt? Man blir påvirket av ting rundt seg, enten man vil eller ei. Har jeg en dårlig dag vil jeg heller se inspirerende lykkelige bilder enn bilder av andre som også ikke har det så bra. Likevel, det finnes en grense. Jeg skulle ønske at flere var litt mer komfortable med å vise at det er lov til å ha en dårlig dag og at man ikke er mindre vellykket av den grunn. Alle har de dagene. For bak sosiale medier finnes det mennesker. Og det er viktig å huske på. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så nå ser dere meg. Jeg har det fint og jeg har det dårlig. Jeg er glad og jeg er trist. Jeg som alle andre er bare et menneske. Og nettopp det er så viktig å huske: vi er alle mennesker og man kan ikke vite hva som skjuler seg bak fasadene. 

-Elise Amanda

Vi får høre det hele tiden: “vær fornøyd, du er bra nok som du er”. Likevel føler veldig mange at de ikke strekker til og helt ærlig synes jeg ikke det er så rart. For selv om vi får høre hvor bra vi er akkurat slik som vi er mange ganger, får vi samtidig bekreftelse på at vi faktisk ikke er bra nok. Hvordan skal man da klare å tro på og leve etter noe som blir avkreftet gang på gang? Jeg er ikke etter å henge ut noen her, men målet mitt med dette er å få frem et ganske så stort poeng. 

La meg få frem et eksempel her hvor jeg ikke var så alt for gammel. Jeg var på håndballcup og jeg tenker det var på slutten av barneskolen hvis jeg husker rett. Jeg var uansett ikke så alt for gammel. Laget mitt hadde kommet ganske langt i cup’en og i en avgjørende kamp fikk jeg en beskjed rett før start: “vi skal prøve å vinne denne kampen, så du må sitte på benken Elise”. Jeg husker at den beskjeden var ganske kjip å få, men jeg forstod jo også hvorfor. Det var jo ikke akkurat noen hemmelighet at håndball ikke var min sterke side. Jeg er ikke bitter eller sur for det, men allerede her ser dere at nei jeg var faktisk ikke bra nok til å få lov til å spille den kampen. 

Et helt annet eksempel er ungdomskolen. Når du går ut av tiendeklasse er karakterene dine avgjørende for om du kommer på ønsket linje eller ei. Det holder faktisk ikke å gjøre sitt aller beste, hvis det ikke er bra nok til de karakterene du trenger. Jeg vet for eksempel ikke hvor mange timer jeg har brukt på å rive meg i håret over matteleksene og prøvd til frustrasjonen går over i tårer. Likevel  er ikke mitt beste bra nok hvis jeg stryker på prøvene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette er bare to små eksempler, men jeg regner med at dere tar poenget. At nei, du er nødvendigvis ikke bra nok og nei, du må faktisk ikke være fornøyd. Men dere, hvem har sagt at man må være bra nok? Hvorfor er det så viktig? Er det ikke bra at vi alle er forskjellige da? Noen er bra nok til å bli skiskytere på det norske landslaget, andre (inkludert meg selv) er ikke det. Noen har bra nok kropp og utseende til å bli modeller, andre (inkludert meg selv) har ikke det. Eksemplene her også er uendelige. Må jeg virkelig være fornøyd og er jeg virkelig bra nok? Nei, jeg MÅ faktisk ikke det og nei på en del områder er jeg ikke det. Kan det ikke bli okay å ikke være bra nok da? Hva er egentlig galt med det?

Personlig synes jeg å høre at “vær fornøyd, du er bra nok som du er” gjør mer skade enn nytte, selv om det ikke er meningen. Jeg er sliten og lei av å spille et spill ovenfor samfunnet med at jeg er bra nok, for det er jeg faktisk ikke. Og det er helt okay og lov det. Å ikke være bra nok

-Elise Amanda

Jeg tenker ofte på hvor i livet mitt jeg er og hva jeg vil fremover. For min del kunne jeg ha godt ha vært ferdig utdannet og i jobb nå, samtidig som Andreas og jeg var gift, hadde eget hus og små barn løpende rundt beina våre. På den andre siden gruer jeg meg litt til å ta fatt på det virkelige voksenlivet og bli ferdig på videregående. Den dagen jeg blir ferdig der kommer jeg til å være så stolt og glad, men samtidig trist fordi det er over. For hva skal jeg egentlig fylle hverdagen med etter jeg er ferdig med skolen? Mest sannsynlig blir det nok enda mer behandling og når jeg er klar for det kommer jeg nok til å prøve å få meg en deltidsjobb i barnehage og etterhvert studere til å bli barnehagelærer. Jeg lurer også på hva jeg skal gjøre med dansingen. Dansestudioet har jo flere kurs for voksne, både moderne, zumba, yoga og en slags hip hop. Det er jo ballett jeg elsker å danse, men hvor lenge kan jeg egentlig gå på ungdomskurset der? Det er så mange spørsmål og svarene er umulig å vite. Jeg stresser så mye for fremtiden og kjenner at tiden løper fra meg. Kunne jeg ikke fortsatt gått på ungdomsskolen da, eller helst barneskolen? Kunne jeg ikke fått være barn eller ungdom noen år til da, må jeg vokse opp? Jeg merker at jeg ofte tenker slik og at tiden løper fra meg. Jeg blir eldre hver dag, slik er det bare. Snart må jeg lære meg at jeg må nyte tiden som er nå og ikke ønske meg år tilbake eller fremover. Den tiden får jeg uansett ikke igjen og den andre tiden kommer og når den kommer ønsker jeg meg sikkert tilbake til i dag. Det er nå jeg må leve.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

-Elise Amanda

Når begynte man å henge ut private saker som skjer på videregående? Eller for å formulere meg litt annerledes; når begynte politiet å gjøre det? 

De siste dagene har politiet troppet opp på Thor Heyerdahl videregående skole, midt i timer på skolen har de hentet ut elever som er mistenkt for å ha brukt narkotika. Noen hvor de har konkrete bevis på enkeltpersonene sitt bruk andre som kun var tilstede der samtidig. Årsaken er så vidt jeg har fått med meg at det var en gjeng gutter som brukte narkotika på fest, dette ble filmet og senere lagt ut på Internett. 

Selvfølgelig tar jeg avstand fra narkotikabruk. Men!

Det er et stor “men” her! Dette er noe som har skjedd på fritiden og ikke i skoletiden. Politiet selv mener det var nødvendig å gjøre det slik, da de trengte å gjøre parallelle arrestasjoner for at ingen bevis skulle bli fjernet. Det er jo forståelig nok, men det kunne ha blitt gjort på en helt annen måte. Elevene det gjaldt ble rett og slett hengt ut. I dag (tirsdag) ble to stykker hentet ut av en klasse jeg går i og det var verken gøy for de det gjaldt eller for medelever.

Rykter flyter over på alt mulig av sosiale nettverk og ikke minst muntlig. Elevene hvisker og tisker. Alle vet nøyaktig hva det gjelder og ikke minst så vet alle nøyaktig hvem det gjelder. Hvordan blir det for disse guttene å komme tilbake til skolehverdagen igjen? Med alle ryktene, alle blikkene, all hviskingen og ikke minst skammen. For det er helt sikkert veldig skamfult og flaut at alle vet og at alle vet så mye. 

Politiet sa også at arrestasjonene ble gjort så diskret som mulig. Diskret!? Å trappe inn i klasserom med en navnliste og ta med seg medelever ut, er det diskret? Jeg kan ikke akkurat si meg enig der. De kunne ha gjort det så enkelt at kontaktlæreren hadde fått ansvaret til å ta med disse guttene bort til rommet politiet var på i skoletiden, etter en endt skoletime. Så lett kunne man gjort det hundre ganger mer diskret. Men nei, man velger å ta det opp foran alle, henge de ut. Selv om de har tatt dumme valg, så er de nødvendigvis ikke dumme personer eller personer som trenger å bli hengt ut på en slik måte. 

Det er veldig fint de har tilbudt disse guttene ruskontrakt fremfor straff, men jeg mener at ting har blitt gjort på helt feil måte. Det virker som om målet var å henge ut elevene det gjaldt foran andre medelever for å drive skremselspropaganda, selv om det blir nektet for. Og det er ikke greit å henge ut elever slik uansett grunn, i alle fall ikke av politiet.

Så kjære politi: hvis dette skjer igjen så håper jeg at dere tar dette til dere. Dere gjør en flott jobb (virkelig!), men håndteringen av dette har vært helt elendig. Jeg håper dere tar med dere disse ordene hvis en slik situasjon skulle dukke opp igjen.

Hilsen ei veldig frustrert jente

God kveld dere! I dag var årets siste naturfagsprøve unnagjort, noe som er utrolig deilig! Så vidt jeg vet har vi bare en prøve igjen og det er i matte. Mamma har hjulpet meg å øve til den i dag siden matte ikke akkurat er min sterke side. Tenk, nå er det bare tre uker igjen på skolen + i morgen! 

Men over til overskriften: jeg tenkte å starte med noe nytt her på bloggen, nemlig å skrive tanker, meninger og erfaringer rundt bestemte temaer. Jeg tenkte at det kunne bli spennende for meg å gjøre og forhåpentligvis for dere å lese om også. Jeg skriver utrolig lite for tiden, noe jeg savner ekstremt. Før skrev jeg hele tiden, dikt og historier. Og nå klør det virkelig i fingrene! Så hvis noen har noe forslag til tema som kan være interessant så legg igjen en kommentar. Alt mellom himmel og jord er lov til å foreslå.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

…