NEI, DU ER IKKE BRA NOK

Vi får høre det hele tiden: “vær fornøyd, du er bra nok som du er”. Likevel føler veldig mange at de ikke strekker til og helt ærlig synes jeg ikke det er så rart. For selv om vi får høre hvor bra vi er akkurat slik som vi er mange ganger, får vi samtidig bekreftelse på at vi faktisk ikke er bra nok. Hvordan skal man da klare å tro på og leve etter noe som blir avkreftet gang på gang? Jeg er ikke etter å henge ut noen her, men målet mitt med dette er å få frem et ganske så stort poeng. 

La meg få frem et eksempel her hvor jeg ikke var så alt for gammel. Jeg var på håndballcup og jeg tenker det var på slutten av barneskolen hvis jeg husker rett. Jeg var uansett ikke så alt for gammel. Laget mitt hadde kommet ganske langt i cup’en og i en avgjørende kamp fikk jeg en beskjed rett før start: “vi skal prøve å vinne denne kampen, så du må sitte på benken Elise”. Jeg husker at den beskjeden var ganske kjip å få, men jeg forstod jo også hvorfor. Det var jo ikke akkurat noen hemmelighet at håndball ikke var min sterke side. Jeg er ikke bitter eller sur for det, men allerede her ser dere at nei jeg var faktisk ikke bra nok til å få lov til å spille den kampen. 

Et helt annet eksempel er ungdomskolen. Når du går ut av tiendeklasse er karakterene dine avgjørende for om du kommer på ønsket linje eller ei. Det holder faktisk ikke å gjøre sitt aller beste, hvis det ikke er bra nok til de karakterene du trenger. Jeg vet for eksempel ikke hvor mange timer jeg har brukt på å rive meg i håret over matteleksene og prøvd til frustrasjonen går over i tårer. Likevel  er ikke mitt beste bra nok hvis jeg stryker på prøvene.

Dette er bare to små eksempler, men jeg regner med at dere tar poenget. At nei, du er nødvendigvis ikke bra nok og nei, du må faktisk ikke være fornøyd. Men dere, hvem har sagt at man må være bra nok? Hvorfor er det så viktig? Er det ikke bra at vi alle er forskjellige da? Noen er bra nok til å bli skiskytere på det norske landslaget, andre (inkludert meg selv) er ikke det. Noen har bra nok kropp og utseende til å bli modeller, andre (inkludert meg selv) har ikke det. Eksemplene her også er uendelige. Må jeg virkelig være fornøyd og er jeg virkelig bra nok? Nei, jeg MÅ faktisk ikke det og nei på en del områder er jeg ikke det. Kan det ikke bli okay å ikke være bra nok da? Hva er egentlig galt med det?

Personlig synes jeg å høre at “vær fornøyd, du er bra nok som du er” gjør mer skade enn nytte, selv om det ikke er meningen. Jeg er sliten og lei av å spille et spill ovenfor samfunnet med at jeg er bra nok, for det er jeg faktisk ikke. Og det er helt okay og lov det. Å ikke være bra nok

-Elise Amanda

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg