NAV BA MEG GÅ NED I VEKT

Nå skal det sies at jeg generelt har vært fornøyd med saksbehandlere jeg har hatt på nav, mennesker som virkelig prøver å hjelpe meg og som prøver å sette seg inn i ting som faller langt utenfor deres kompetanse. Likevel er det to enkelthendelser hvor mine saksbehandlere ikke har vært involvert som har satt noen voldsomme støkk i meg. Begge hendelsene er en del år gamle, men jeg velger å fortelle dem likevel, nettopp fordi jeg mener at det ikke er ok å bli behandlet slik. Jeg skulle ønske jeg hadde klart å stå opp for meg selv under disse hendelsene, men det klarte jeg dessverre ikke.

Den første hendelsen skjedde i 2014. Jeg dro opp til nav for å spørre hvorfor jeg ikke hadde fått pengene jeg skulle ha fått utbetalt og med meg hadde jeg venninnen min Mona. Der fikk jeg snakke med en som jobbet som fortalte meg at de hadde stanset utbetalingen fordi jeg ikke hadde møtt opp til et møte de hadde satt opp. Da forstod jeg absolutt ingen ting, for jeg hadde ikke blitt kalt inn til et møte. Etter litt diskusjon frem og tilbake gikk de med på å dobbelsjekke dette. Det viste seg at de skulle kalle meg inn til et møte, men de hadde glemt å sende ut brevet om det. Dermed er det jo ikke rart jeg ikke kom på møtet, jeg fikk jo aldri beskjed at det skulle finne sted.

Jeg spør så om de kan ordne med utbetalingen jeg skal ha snarest da jeg trengte penger til mat og husleien som skulle betales. Dette fikk jeg beskjed om ikke gikk og at jeg bare måtte låne penger av noen. Det fortalte jeg raskt at jeg ikke har mulighet til, likevel stod de på sitt. Mona sier så til dem at de kan jo ikke la meg sulte og at dette må ordnes opp i. Svaret jeg fikk fra hun ene vi snakket med? “Vel, hvis hun sulter havner hun på sykehus og der får hun mat i alle fall”. Jeg begynte å gråte og Mona dro meg med ut av møterommet. Utenfor møter vi på ei annen som jobbet der og hun spurte hva som hadde skjedd, hvorpå jeg forklarte. Hun gikk da rett inn på rommet vi var på og kjeftet på kollegaene sine og sa at sånn kan man ikke si til folk. Heldigvis. I tillegg sa hun til meg at hun tar over denne saken min nå, for sånn skal man ikke bli behandlet og dette måtte ordnes opp i. Takk og lov for den dama! Ting ordnet seg heldigvis med dette etter hun tok over og ordnet opp i det:)

En annen hendelse skjedde i 2015, litt etter jeg hadde blitt skrevet ut av Capio Anoreksi Senter: jeg tar turen opp på nav for å høre om jeg kan søke om støtte til nye klær, da jeg har vært i behandling for spiseforstyrrelse og det naturligvis har følt til en del vektoppgang som igjen resulterte i at svært få av klærne mine passet. Damen jeg snakket med sa at “aap’en skal være nok til å dekke dette”, men når man så og si ikke har noen klær som passer sier det jo seg selv at det er det absolutt ikke, noe jeg også forklarte. Vi diskuterte litt frem og tilbake før hun plutselig sier: “men du kan jo bare gå ned i vekt igjen da, så passer klærne du har”. Da løp jeg gråtende ut. Og jo da, klærne passet etter jeg gikk ned i vekt igjen, men nå er jo ikke akkurat det en veldig god løsning når man har en spiseforstyrrelse heller.. jeg var til og med fremdeles undervektig da denne hendelsen fant sted.

Nå forventer jeg ikke at alle og enhver skal vite hva en skal si og hva en ikke skal si til mennesker med en spiseforstyrrelse. Ikke forventer jeg at hele verden skal gå på tå for akkurat meg og min sykdom heller. Men jeg forventer å kunne bli behandlet som et menneske, å kunne bli møtt med respekt og et lite snev av høflighet på akkurat nav. Å bli møtt med nedlatende ord og direkte frekke tilbakemeldinger synes jeg ikke er ok, uansett. Heldigvis er dette kun to enkelte episoder. Takk og lov for det. Hva tenker dere? Hvor går egentlig grensa på hva som er ok å si og hva som ikke er ok å si?

 

//Elise Amanda

CAPIO ANOREKSI SENTER

Siden jeg ennå ligger syk tenkte jeg at jeg kan fortelle dere litt om min erfaring/opplevelse med Capio Anoreksi Senter (åhh det svir å skrive det slik, men det er faktisk slik de skriver det). Jeg var innlagt der våren 2015 og valgte å dra før opplegget var over. Ikke fordi jeg ga meg, men jeg dro i frustrasjon over manglende kompetanse på mine tilleggsproblematikker og manglende kompetanse på bulimi. Dessverre har Capio svært liten kompetanse på andre ting enn spiseforstyrrelser, men så er det tross alt en post for nettopp spiseforstyrrelser.

Jeg føler at Capio ikke var noe særlig for meg, men jeg tror og vet at det absolutt er noe for mange andre! På vurderingssamtale fikk jeg vite at de behandlet bulimi også og ikke bare anoreksi. Dessverre er min erfaring at kompetansen der kun ligger på anoreksi og ikke stort på bulimi. Noe som helt ærlig gjorde at jeg følte at jeg ikke kom noen vei der. Å skulle bli behandlet som om jeg er livredd for å spise når situasjonen er slik at jeg ikke kan få nok av mat og at de måtte finne på “løsninger” i øyeblikket ting skjedde på grunn av komplikasjoner på bulimi sier jo litt. At selv behandler fikk bakoversveis over hvor mye jeg gikk opp i vekt hver uke og at det ikke var noen som fortalte meg at når man har hatt et bulimisk spisemønster lenge kan kroppen samle på ekstreme mengder vann var også vondt. Så og si all gruppeterapien omhandlet i tillegg anoreksi og jeg følte at jeg ikke hadde noe der å gjøre.

Hadde jeg derimot slitt med kun anoreksi uten noen tilleggsdiagnoser som preger meg svært mye tror jeg dette stedet hadde vært midt i blinken! De er ekstremt dyktige på anoreksi, både når det kommer til det fysiske og det psykiske. Capio har fått veldig mange med anoreksi friskere og ikke minst: de har fått veldig mange friske. Noe jeg likte veldig godt var at det kun var vanlige møbler og gjort ganske hjemmekoselig! For min del har slikt mye å si. Før var jo Capio i et gammelt hus og det var sååå koselig der, men til tross for at de for en del år siden flyttet inn på helsehuset har de virkelig fått det til å ikke virke sterilt. Nå var jeg aldri innlagt på det første stedet Capio var, jeg feiget ut og dro hjem da jeg var der for å skrives inn for mange år siden. Capio har også en egen kokk, så kvaliteten på maten var veldig god! Savner maten der litt jeg haha.

Selve opplegget foregår slik: 4 måltider om dager + 1 mellommåltid. Skal man opp i vekt får man næringsdrikker som tillegg. Avspenning i 30 minutter etter lunsj og middag. For de som trengte var det i tillegg 30 minutter til en time oppfølging etter måltider utenom mellommåltid. Hver uke var det noe gruppeterapi. Hver mandag var det veiing og i starten blodprøver også. Når man er ny der tar de i tillegg blodtrykk før og etter hvert eneste måltid. Det var yoga to ganger i uken om det ble vurdert ansvarlig at man ble med på. I starten var det utgang kun med følge. Time med behandler noen ganger i uken og ellers var jo miljøpersonalet tilgjengelig hele tiden. Den første tiden smører personal maten og man sitter på bord gjerne med 2 personal og 1 til pasient. Etterhvert får man flytte til langbordet der kun pasienter spiser sammen og man får ansvar for å smøre sin egen mat. Miljøpersonalet var i tillegg flinke til å få i gang aktiviteter og gjøre ting med oss.

Disse bildene er to av få kamerabilder jeg tok mens jeg var der, derfor disse bildene i innlegget. På det øverste bildet ser du meg på rommet mitt og det nederste er jeg ute på verandaen. Beklager for et litt rotete innlegg, men bare spør om du lurer på noe så skal jeg svare:) Håper også at dette var litt til hjelp for dem som kanskje skal inn dit og vil vite litt om opplegget. Husk også at det alltid er bedre å prøve ut forskjellige behandlingssteder enn å droppe det. Fungerer det ikke kan du alltids finne noe annet, men drar likevel derfra en smule klokere (det gjorde jeg) og fungerer det er jo bare det tipp topp! Aldri gi deg så blir du frisk en dag. 

//Elise Amanda

THE WORLD HAVE BIGGER PROBLEMS

..than boys who kiss boys and girls who kiss girls.

Jeg forstår ikke engang at dette kan være et problem for noen. Jeg forstår ikke at noen kan se på kjærlighet som et problem i en verden fylt av så mye hat. En verden fylt med så mange virkelige problemer. Jeg forstår ikke at noen kan bry seg mer om at gutter kysser gutter og at jenter kysser jenter enn de bryr seg om klimakrisen, om krig, om naturkatastrofer, om overgrep og at mennesker dør av sult. Blant annet. Jeg klarer virkelig ikke å forstå det.

Jeg forstår ikke at noen kan se på noe som ikke en gang skader noen som et problem. Noe så verdifullt som kjærlighet, som et problem. Jeg kunne ha skrevet et langt innlegg om dette, men helt ærlig så er ikke det nødvendig akkurat nå fordi svaret egentlig er så enkelt. Man velger ikke selv hvem man blir forelsket i, men man velger selv om man vil hate andre på grunn av deres personlige kjærlighet eller ei.

//Elise Amanda

“Hun må jo være helt idiot i hodet”

På tide med et nytt innlegg i kategorien “Let’s talk about..” og denne gangen skal jeg snakke om (det ofte ikke-eksisterende) nettvettet til mange voksne. For helt ærlig, jeg forstod godt at flere yngre kvier seg sterkt for å bruke ytringsfriheten sin. Kvier seg for å publisere meningene sine, til å sende inn leserinnlegg om ting de virkelig brenner for til aviser og lignende. Jeg forstår det så alt for godt. Under her er et lite utvalg av ting jeg har skrevet som har blitt publisert + artikler som omhandler meg og/eller mine meninger.

“Hun må jo være helt idiot i hodet”

Bare en av kommentarene jeg har fått. Istedenfor å ha en saklig debatt blir jeg kalt idiot i hodet. Ikke akkurat så hyggelig og ikke bidrar det særlig godt til debatten heller. Og vet dere hva? Det sårer faktisk innmari. Ikke tro at jeg står med rak rygg og klarer å overse slike usaklige kommentarer, for det gjør jeg ikke. Jeg er et menneske, jeg har følelser og slikt gjør meg lei meg. Så jeg gråter. Tar det dessverre til meg. Til tross for det stopper det meg ikke fra å skrive meningene mine, jeg kan virkelig ikke la nettroll ødelegge for meg. Men jeg vet at det dessverre stopper mange andre. Og det forstår jeg godt.

Det blir snakket og skrevet så mye om nettvett blant unge. Men hvor er debatten om nettvett blant voksne? Hvor er artiklene om det? Blar du gjennom kommentarfelt på Facebook ser du lett at det er godt voksne mennesker som er verst. Voksne mennesker som går til personangrep på unge og kaller dem fæle ting, kun fordi en mening ble delt. Når ble dette ok? Hvorfor i all verden er det ingen som gjør noe med det? Gjerne går de samme menneskene igjen. Så er det dobbeltmoralen da! For flere ganger har jeg sett samme mennesker gå til personangrep på noen, mens i kommentarfeltet på en annen artikkel er det “Uff, skulle ønske barn ikke mobbet andre, jeg har en datter selv og dette er fælt” og så sitter de bak tastaturet og er like fæle selv! Lurer på hva disse menneskene hadde følt om noen hadde gått til personangrep på nett på deres sønn eller datter, med tanke på at flere av menneskene som gjør nettopp dette har barn selv.

Det virker som om flere tror at så lenge de gjemmer seg bak tastaturet så er det ok. Flere ganger har jeg sett unge prøve å si ifra under fæle kommentarer, uten at personen som skrev en fæl usaklig kommentar faktisk tar det til seg. Drar gjerne frem alderen til den som prøver å si ifra eller slenger ut enda en usaklig fæl kommentar. Dagens unge er hundre ganger bedre på nettvett og normal folkeskikk på nett enn hva voksne er, det tør jeg å påstå. Derfor lurer jeg på hvorfor i all verden fokuset og kampanjer ikke retter seg mot voksne?

//Elise Amanda, ei som tydeligvis er helt idiot i hodet

BIDRAR JEG TIL FÆLE ARBEIDSVILKÅR?

Litt artig at dette egentlig ikke er et sett, eller hva? Mønsteret er nøyaktig likt, den eneste forskjellen er at rutemønsteret på skjørtet har et liiite blåskjær i seg. Toppen jeg har på meg er fra Bikbok og skjørtet er fra Wish. Dere har sikkert lagt merke til det om dere leser bloggen min fast, hvor glad jeg har blitt i sett i det siste! Altså en underdel og en overdel som hører sammen. Til tross for at dette ikke gjør det velger jeg likevel å kalle det for et sett. Det går jo fint sammen, gjør det ikke?

Er det forresten noen av dere som vet om Wish har noen vilkår/krav til produsentene? Da tenker jeg på arbeidsvilkår. Slik jeg har forstått det er det uavhengige småbutikker som selger ting der, samtidig så burde jo Wish ha et visst ansvar da Wish er en side som markedsfører produktene og de selges via dem. Jeg har nemlig bestilt en del klær fra Wish det siste året grunnet min egen økonomi, men jeg skal ærlig innrømme at jeg bestiller med en liten klump i magen. Jeg håper virkelig ikke at jeg bidrar til umerkelige arbeidsvilkår og manglende sikkerhet på arbeidsplass. Når det kommer til prisen på produktene håper jeg at det er fordi lønnen generelt er lavere i landene produktene blir produsert i og at ting som masseproduserer er billigere. Men jeg vet jo ikke..

Når det kommer til punktet om barnearbeid (kan like så godt slenge inn hva jeg mener om det) skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke er totalt i mot. Misforstå meg rett, i en drømmeverden så er det ikke noe som heter barnearbeid. Men for flere barn er dette eneste måten å ha en inntekt på og eneste måten å overleve på. Blir det da riktig å ta fra barna den muligheten og la dem dø? Hvis barnearbeid skal avskaffes MÅ det finnes et nett som fanger opp disse barna og passer på at de får hva de trenger. Det må være noen til å ta imot dem. Men jeg tenker at et første mål er å bedre arbeidsforholdene. Det er i det minste en start.

 

//Elise Amanda

HVA JEG VEIDE PÅ MITT MINSTE

Veldig mange artikler som publiseres som omhandler mennesker som har eller har hatt spiseforstyrrelser bruker gjerne “Lise veide kun XX kg” eller lignende i overskriften. Det lokker veldig mange mennesker til å klikke seg inn, dessverre lokker det veldig mange mennesker av feil målgruppe også. Utallige syke mennesker bruker slike artikler som motivasjon for ytterligere vektnedgang, til å mate sin egen sykdom og de bruker slike artikler til å sammenligne med seg selv og føle at “så syk/tynn må jeg også bli” og de lager en konkurranse mot seg selv. Antall kilo man veier som syk er ikke relevant med mindre det er behandlingsteamet rundt en som skal vite det. Å publisere tall gjør virkelig ingen godt og allmenheten trenger faktisk ikke å vite. Man trenger faktisk ikke publisere vekt for å understreke hvor syk man er / har vært. Sykdommen sitter i hodet, vekten er kun et symptom.


Jeg kan også legge til at det er mennesker som har en normal og som har en overvekt som har holdt på å dø på grunn av en spiseforstyrrelse. Hjerterytmeforstyrrelser og underernæring blant annet kan ramme alle, uenhengig av vekt. Derfor er det så utrolig synd at media er med på å opprettholde myten om at jo lavere vekt = jo sykere er man. For det er nødvendigvis ikke tilfellet og det fører også til at mange er redde for å søke hjelp. Nettopp fordi de ikke føler seg “tynne nok” til å være syke. Til og med i helsesektoren er det noen som dessverre har den oppfatningen.  Jeg skulle ønske at ikke bare influensene, men også media kunne være flinkere til å følge vær varsom-plakaten. Du kan lese den ved å klikke HER.
Så til overskriften: hva veide jeg på mitt minste? Eller sykeste, som veldig mange har spurt meg om? Jeg kan fortelle med en gang først at jeg på mitt sykeste var langt unna den laveste vekten jeg har hatt som syk. Ergo, vekten min har ikke og kommer aldri til å definere hvor syk jeg er eller har vært. Nettopp fordi sykdommen sitter i hodet, det kan jeg ikke få gjentatt nok. Aldri noe sted har jeg publisert hva jeg veide på mitt minste som syk og det kommer jeg heller aldri til å gjøre. Men hva jeg veide på mitt minste? Tar jeg ikke helt feil veide jeg rundt 3 kg da jeg ble født og noe annet enn det trenger dere virkelig ikke å vite.

//Elise Amanda

INFLUENSERE = INFLUENSA?

“Nei takke meg til et par dager med influensa enn program etter program med tåpelige folk som spiller en rolle kun for seg selv” et lite utdrag fra et leserinnlegg i ØP, klikk HER for å lese hele. I innlegget blir influensene sammenlignet med influensa. Nå er ikke jeg en kjempekjent influenser, men jeg har likevel en god del mennesker som leser bloggen min og med den erfaringen vil jeg komme med et motsvar. For jeg vet godt at hva jeg skriver påvirker andre. Så kom ikke her å dra alle influensere under samme kam. Det er så mange kjente influensere som har brukt makten sin til å fremme gode saker, til å snakke om tabubelagte temaer og til å gjøre mye godt. Det er nettopp det jeg også akter å gjøre og har gjort selv. Ord er makt, det er hvordan makten brukes som betyr noe.

Hun jenta som leste bloggen min og dermed ble inspirert til å prøve å bli frisk fra spiseforstyrrelsen sin, var det dumt? Han gutten som drev med selvskading og skrev til meg at takket være åpenheten min rundt det fikk han mot nok til å søke hjelp, var det dumt? Hun jenta som skrev at hun satte så stor pris på at jeg snakket med henne etter hun leste bloggen min og at det hjalp henne til å forstå at det er noen der ute som bryr seg, var det dumt? Moren som tok kontakt med meg fordi hun ønsket råd om hva hun som forelder kunne gjøre for å hjelpe datteren sin som syk, var det dumt? Jeg kan gi haugevis av slike eksempler til og dokumentere dem om jeg hadde ønsket.


I løpet av mine år som blogger/influenser har jeg vært i kontakt med en haug forskjellige mennesker. Mennesker jeg vet at jeg har gjort en forskjell i livet til. Jeg personlig skriver ikke kun for meg selv, jeg personlig skriver også for å hjelpe andre. Og jeg VET at jeg har hjulpet andre. Mennesker som har takket meg for at jeg setter lys på forskjellige tabubelagte temaer, mennesker som har takket meg for at jeg har sett dem og hjulpet, mennesker som sier jeg har inspirert dem. Ved første øyekast ser man kanskje ikke det og ikke er det noe jeg pleier å skrike ut om heller. Jeg driver en relativt stille kamp, men likevel en svært betydningsfull kamp. Men ikke kom her å si at det hele er et sirkus. For jeg vet at det betyr noe. Jeg vet at mine ord betyr noe for mange mennesker.


” De popper opp og holder så lenge de klarer å motstå virkelighetens vaksine.” Virkeligheten er hard  og brutal, det er jeg ikke alene  å skrive om. Isabell Raad har vært åpen om vold hun opplevde som barn, Sophie Elise har virkelig vært med på å fjerne tabuet rundt det å ha angst, Linnea Myhre om spiseforstyrrelser, Julianne Nygård har vært åpen om å slite med barnløshet, Anniken Jørgensen om depresjon, Martine Halvorsen skal jeg ikke liste opp noen punkter på en gang for den dama er rå! Lista fortsetter, men det kan man finne ut av lett selv. Eksemplene over her er mennesker som er noen av Norges største influensere. “En skulle tro at en influenser kanskje ikke er like irriterende og skaper like mye kvalme eller annet ubehag som influensaen. Men, jeg er litt i tvil” og det synes jeg er så utrolig trist å lese. At man sammenligner mennesker med influensa, ja til og med som enda mer irriterende enn influensa. For om man tar en liten titt bak (og det er i grunn ganske så lett) perfekt hår, sminke og store pupper ser man virkeligheten: livet er ikke en dans på roser, selv ikke hos dem som den generelle befolkningen ser på som perfekte.

Så da må jeg spørre, er virkelig influensere verre enn influensa?

-Elise Amanda

“SÅ MYE DU HAR LAGT PÅ DEG ELISE!”

Let´s talk about… vektoppgang.

Jeg vet ikke helt hvor mennesker får det fra. Nå gjelder jo dette selvfølgelig ikke alle (jeg er veldig nøye på å ikke dra alle under samme kam), men en god del. Akkurat som folk plutselig tror det er fritt frem å ta på andres mage, kun fordi vedkommende er gravid. Om noen er i tvil: nei, det er ikke ok. Man spør først. Nesten likt er det med mennesker som skal kommentere ting ved mennesker som har en spiseforstyrrelse. Nei, det er faktisk ikke ok å komme bort til meg å si “så mye du har lagt på deg, det er godt å se” med mindre jeg spør om meningen din. Hvordan hadde du følt det om noen sa det til nettopp deg? Og så sier du det til meg, som er over gjennomsnittet var på min egen kropp/vekt enn resten av befolkningen. Det er faktisk ikke ok.  

JA, jeg har faktisk lagt på meg ganske mange kilo i det siste. Jeg er fult klar over det. Så klar over det at jeg mange ganger sliter med å gå ut døren hjemme, ja til og med komme meg opp av sengen. Så klar over det at jeg gråter av selvforakt. Så klar over det at jeg kaster klærne mine i veggen av frustrasjon, fordi jeg føler at ingen ting sitter fint på meg lenger. Så klar over min egen kropp og vekt at jeg skremmer meg selv. Så mye sliter jeg med det at Modum Bad ikke en gang vil ta meg imot før jeg har (forhåpentligvis) vært på RASP for å ha klart å håndtere følelsene rundt det. Så klar er jeg over det. Og da trenger jeg virkelig ikke at noen helt oppfordrende kommer bort til meg for å si det. For jeg vet det selv. Så alt for godt.

Det siste året har det vært en del lignende i media. At man ikke går bort til folk å sier “så tynn du er, ta å spis litt” for man ville da vel aldri i verden sagt til noen “så tykk du er, se å spis litt mindre”. Og det er kjempebra at det blir satt lys på! At man ikke skal uoppfordret kommentere kroppen (ofte nedlatende) til mennesker. Men hvor er debatten om å fortelle folk hvor mye de har lagt på seg? For det blir sagt det også. Dessverre. Det vet jeg også så alt for godt. La meg ha kroppen min i fred, jeg trenger ikke alle andres meninger eller kommentarer om den.

ps: følg meg gjerne på Facebook HER.

-Elise Amanda

INNLAGT: UNGDOMPSYKIATRISK AVDELING

Det er tid for en ny post i kategorien “let’s talk about..” og denne ganger kommer jeg til å fortelle dere om min erfaring med å være innlagt på ungdomspsykiatrisk. Da jeg gikk i 10. klasse ble jeg innlagt for første gang. Innleggelsen varte i noen måneder og i årene som fulgte ble det flere innleggelser der, bare at de var mye kortere enn hovedoppholdet mitt.

Jeg var utrolig redd den første dagen. Masse fremmede mennesker rundt meg, et helt nytt sted, rutiner jeg ikke ennå hadde lært og mye usikkerhet. På avdelingen var de veldig opptatt av rutiner, så mange av dagene var veldig like. Stå opp til lik tid hver dag, måltider til lik tid hver dag, SMI skole de dagene jeg klarte det og behandlingstimer. Ellers kunne jeg fylle tiden min litt selv som jeg ville. Jeg hadde i tillegg fri utgang så lenge det ikke kræsjet med noe og så hadde jeg innetid. Hver torsdag var det vaskedag etterfulgt av kaffe og kaker. En av dagene var i tillegg en dag hvor man kunne dra på kino, skøyter, leie en film eller lignende om man ville og avdelingen tok regningen. I helgene var jeg for det meste hjemme på permisjon og jeg var så heldig at jeg fikk ha permisjon hver mandag kveld i tillegg slik at jeg kunne fortsette på dansingen.

Hver pasient/ungdom hadde et eget team. Det vil si at i mitt tilfelle hadde jeg fire personer som gikk i turnus og en av dem var min kontaktperson hele tiden. Noe av det jeg likte med å ha et fast team er at det gjorde meg mye mer trygg. Da var det kun noen få jeg trengte å forholde meg til, i tillegg til at de i teamet mitt ble godt kjent med meg og dermed kunne gi den oppfølgingen jeg trengte. Noe jeg satte pris på var at det ikke føltes som om jeg “bare” var en pasient, jeg følte at de oppriktig brydde seg om meg. Det var utrolig godt og jeg trengte virkelig det! Nattevaktene derimot var ikke i et team og det var to nattevakter hver natt. Avdelingen hadde i tillegg egen kokk, egne behandlere og lignende. Avdelingen er et eget bygg over gaten bak sykehuset og bar ikke et veldig preg av sykehus. Heldigvis! Rommene så ut som typiske folkehøyskolerom, bare finere. I tillegg var oppholdsrommene veldig lune og gode, noe jeg er glad for. Hadde alt vært sterilt og “sykehusaktig” tror jeg bare det hadde forsterket sykdomsfølelsen.

Jeg har en god del bilder fra tiden min som innlagt på ungdompsykiatrisk, men jeg velger å ikke poste dem nå. Er du veldig interessert ligger de bak i arkivet mitt et sted. Grunnen til at jeg ikke ønsker å poste dem er at det er veldig sårt for meg å se. Livsgnisten eksisterte ikke i øynene mine, jeg var ugjenkjennbar. Jeg så ut som en vandrende zombie. Men en dag fikk jeg gnisten og rosene i kinna tilbake og jeg er så takknemlig for alle de gode menneskene som jobbet der. Som lyttet, som forstod og som tok kampene sammen med meg. Spesielt hun ene fikk jeg veldig god kontakt med. Vi gikk ofte turer når jeg hadde henne og da snakket vi om alt mellom himmel og jord. Hun er det første voksne mennesket som så meg og min frustrasjon i sykdommen. Ordene “jeg ser deg og jeg forstår at ting ikke er som det fremstilles” sa hun første gang etter å ha møtt meg. Etter kun noen minutter. Da braste det for meg. Men jeg gråt av lettelse. For å ha blitt sett. For å ha blitt trodd. For å ha blitt forstått. Og uten den dama vet jeg virkelig ikke hvor jeg hadde vært den dag i dag. Hun fikk i tillegg lurt frem smilet og latteren min mange ganger. Noe jeg hadde vært uten i månedsvis.

Nå har jeg egentlig ikke gått så mye i dybden. Her står det mest praktiske og overfladiske ting. Jeg tenker at det er greit slik i første omgang. Jeg får ikke understreke nok hvor takknemlig jeg er for dette stedet og all hjelpen de har gitt meg. Dessverre er det kun 6 sengeplasser som skal dekke hele Vestfold og de er ganske strenge på aldersgrense. Jeg har tidligere gått ut i media og kritisert kapasiteten og svaret TV2 fikk da de konfronterte avdelingssjef var dette:

“Sykehuset i Vestfold, som har behandlet Elise, synes det er leit av Elise ikke opplevde at tilbudet hun fikk hos dem var godt nok. De understreker at behandling av spiseforstyrrelser er et område de prioriterer høyt, og at de har utarbeidet ny retningslinjer for behandling av tilfeller som Elise.

De mener derimot ikke at dagens tilbud om antall døgnplasser er for lavt.

– Det er ikke alltid at innleggelse er beste løsning selv om alvorlighetsgraden er høy. Innleggelse i døgnavdeling kan være aktuelt ved behov for tvangsbehandling, intensivert behandling, hvilket gjelder de aller, aller færreste av personer med spiseforstyrrelse,, skriver avdelingssjef ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, Inger Meland Buene, i en e-post til TV 2.”

Hvis du vil lese hele saken kan du klikke HER.

Uansett, jeg håper dette var nyttig lesing! Still meg gjerne spørsmål hvis det er noe du lurer på, så skal jeg gjøre mitt beste med å svare!:) Hvis det er interessant kan jeg godt skrive innlegg om andre steder jeg har vært innlagt og vært i behandling også. Bare skrik ut om du vil lese om det. Husk også at dette var en behandlingspost for alvorlig syke. Det kommer ikke mye frem i innlegget, men jeg tenkte å skrive om hvordan det faktisk var å være innlagt. Dette her ble jo mer et faktainnlegg. Dette er et tøft sted å være og det beste i fleste tilfeller er faktisk poliklinisk behandling det beste alternativet.

-Elise Amanda

ETT ANSIKT – TO SIDER

Ofte handler hva man tror om en sak hvordan saken blir lagt frem. Det er nettopp dette jeg skal fortelle dere nå, eller vise om dere vil. Under kommer jeg til å fortelle om julaften, det første er hva jeg lettest mulig hadde postet. Dog, en svært sensurert versjon. Likevel, en sannhet. Jeg fikk en kommentar om jeg kunne skrive litt om utfordringer med å være syk i julen og hvordan jeg håndterer det. Noe jeg med en gang tenkte at jeg ville skrive om, da det er lett å oppfatte det som om “alle andre” har en helt perfekt feiring og man får jo kun se et glansbilde av kvelden på sosiale medier. Så, jeg tenkte å fortelle dere om nettopp hvordan en julaften kan fremstilles og hvordan den samme julaften likevel kan være. Min julaften, et ansikt, men to sider.

______________________________________________________________________________________________________
Generasjon prestasjon-vennlig: Julaften i går var en helt magisk dag! Vi stod opp litt før 11.00 for så å tusle opp i stuen. Tre nøtter til Askepott kom fort på skjermen og julestrømpen ble tatt ned fra peisen. Vi løp litt frem og tilbake mellom det og badet, litt før 12.00 var vi ute av døren og julebrunsj hos besteforeldrene mine stod på planen. Etter en hyggelig brunsj gikk vi hjem, hvor vi ordnet oss, ordnet i stand det siste til feiringen og laget mat. Gjestene kom og det ble en vellykket middag, maten falt heldigvis i smak hos alle! Etter mat tok vi oppvasken og resten av kvelden ble brukt til skravling, latter, åpning av gaver og dessert. Etterhvert dro gjestene hjem og nå ligger vi på sofaen sammen og ser den første Harry Potter filmen. Flere som alltid ser dem i julen eller?

Fortsatt en sensurert versjon, men litt mer ærlig: Julaften i går var en fin dag, til tross for at den var utfordrende. Vi stod opp litt før klokken 11.00 for så å tusle opp i stuen. Tre nøtter til Askepott kom fort på skjermen og julestrømpen ble tatt ned fra peisen. Til tross for at den var tom, jeg hadde jo spist den opp kvelden i forveien… Men jeg tok den ned likevel, bare for å kjenne følelsen av julaften morgen. Vi løp litt frem og tilbake mellom det og badet, litt før 12.00 var vi ute av døren og julebrusnj hos besteforeldrene mine stod på planen. Etter en hyggelig, men utfordrende brunsj gikk vi hjem. Andreas var ute en tur med faren sin for å levere noen gaver til onkelen og jeg falt i bulimiens klør mens de var ute. Dagens første runde. Vi ordnet oss og stelte i stand det siste til feiringen. Matlagingen ble plutselig veldig kaotisk med alt for mange på kjøkkenet og mange som plutselig skulle gjøre ting kjente jeg  at jeg var i ferd med å bryte sammen. Etter et kvarter på soverommet for å roe meg ned tok jeg på meg smilet og gikk ut som om ingen ting hadde skjedd. Likevel, stresset satt så godt i meg.

Julemiddagen gikk bedre enn forventet, selv om jeg burde ha stoppet å spise før. Vi fikk tatt oppvasken etter maten, noe jeg er veldig glad for. Jeg blir sliten bare av å tenke på hvor mye sosialt som skjer de neste dagene. Deretter var det gaveåpning, noe jeg synes er vanskelig. Jeg liker egentlig ikke å bli sett på når jeg åpner gaver. Føler jeg ikke fortjener så mye fint og føler meg utakknemlig som ikke klarer å vise hvor mye jeg setter pris på gavene jeg får. Desserten og snacksen som stod på bordet virket ekstra triggende og jeg tok litt for mye der også. Vi snakket og hadde det koselig, men bulimien skrek etter mer mat. Kroppen og hodet var utrolig slitne. Etter at alle gjestene hadde dratt hev jeg innpå med mat. Endelig, tenkte bulimien. Faen, tenkte jeg. Dagens andre runde. Etter den var ferdig var jeg utslitt. Slang meg ned på sofaen med Andreas, Harry Potter på skjermen som jeg følger vagt med på og nå skriver jeg dette.

Likevel, det var en hyggelig kveld. Ingen sammenbrudd eller grineanfall. Ingen direkte bulimiske gjerninger med gjester til stede. Til tross for at julaften er preget en del av sykdom (dessverre), er det en dag jeg setter utrolig pris på. De små øyeblikkene hvor bulimien tar en pause. De er gull verdt.

-Elise Amanda