NÅR EN FAMILIE BLIR TIL TO

Let’s talk about.. skilsmisse. 

Jeg har lest mange artikler og historier om skilsmisser hvor barn har vært involvert, men så og si alt jeg har lest har vært fra de voksnes perspektiv. Derfor tenkte jeg nå å fortelle litt om hvordan jeg opplevde å være barn midt i alt dette. Familien min bestod av mamma, pappa, lillebror, meg, en dverghamster og en katt, ikke at dyrene er så viktig i akkurat denne sammenhengen. De andres reaksjoner kommer jeg ikke til å skrive noe om da jeg respekterer privatlivet deres. Så dette her er slik jeg opplevde det, fra et barns perspektiv. Jeg mener ingenting vondt med dette og det er mange som har vært i samme situasjon. Det er viktig å huske på at det er mange grunner til at mennesker skiller lag, men så er det ikke dette denne teksten skal handle om. Den skal handle om et barn, meg, og hvordan det er å få vite at foreldrene sine skal skilles. 

Det var sommer og jeg nøt ferien før jeg skulle starte på ungdomsskolen. Som mange andre dager var jeg med nabojenta som også var venninna mi. Akkurat denne sommerdagen satt vi i stua hjemme hos dem og så på “Bratz the movie”, en film vi begge hadde gledet oss til å se. Vi snakket faktisk ganske mye sammen under filmen. Den ene hovedpersonen hadde skilte foreldre og vi ramset opp på rekke og rad hvorfor vi var så glade for at våre foreldre var sammen. Vi slapp å ha to rom, vi slapp å måtte pakke ned og pakke opp hver uke, vi slapp å måtte velge en av foreldrene å være hos på jul, vi slapp å glemme ting hos den ene når vi var hos den andre og lista fortsatte. 

Rett før filmen var ferdig kommer moren til venninna mi inn i stua for å si at pappa har hentet meg og at jeg må hjem. Jeg forstod virkelig ikke hvorfor, så jeg spurte om jeg ikke bare kunne bli litt til. Moren hennes sa nei, at jeg måtte nok bli med pappa nå, og jeg husker at jeg la merke til at hun virket litt rar da hun sa det. Som om hun skjønte at det var noe. Jeg stusset også på at pappa hentet meg, det skjedde jo aldri. Vi barna i gata pleide å fly mellom de tre nabohusene hele sommeren og kom kun hjem til middag eller leggetid. Da jeg kom ned i gangen og møtte pappa skravlet jeg i vei, men har virket så fjern og mutt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg spurte “hvorfor må jeg hjem nå?” på den korte veien hjem, men alt pappa svarte var at han og mamma skulle fortelle oss noe. Litt glad var jeg, for jeg trodde de hadde en fin overraskelse til oss barna. 

Plutselig sitter vi i stua alle fire. Mamma, pappa, lillebror og meg. En av foreldrene våre sier “mamma/pappa og jeg skal skille oss”. Jeg husker ikke engang hvem av dem som sa det. Min første tanke var at dette her må være en syk form for spøk. Kun fem minutter tidligere hadde jo jeg og nabojenta snakket om hvor glade vi var for at våre foreldre ikke var skilt. Jeg sa ganske så sjokkert: “dere tuller nå?” Men nei, de gjorde ikke det. Alvoret i ansiktene deres sa meg likevel tydelig at det ikke var en syk form for spøk, det de satt her og fortalte som skulle snu livene våre helt om var faktisk sant. De skulle skille seg. Reaksjonen blir broren min glemmer jeg aldri, den har limt seg fast til sinnet mitt. 

Min reaksjon? Jeg var sint, jeg var frustrert, jeg var lei meg og jeg følte det hele var surrealistisk. Altså, hvor stor sannsynlighet er det å bli fortalt noe slikt rett etter man har snakket om at man er glad for at det ikke er slik? Jeg kjente tårene presse på, men jeg nektet meg selv å tillate meg å gråte. JEG. SKULLE. IKKE. GRÅTE. Det kom ikke på tale at de fikk se hvor knust jeg følte meg. Jeg stormet ut at stua hjemme. Sint. Knust. Rasket med meg skoene mine i gangen. Og løp. Løp til jeg ikke lenger hadde pust igjen. Jeg fant en lekeplass et lite stykke unna, en jeg aldri pleide å gå til. Heldigvis var den helt tom. Jeg la meg på en benk i lekehuset på den. Da kom tårene. Det rant og rant og rant. Da tårene til slutt hadde stoppet kjente jeg hvor kald jeg var. Ikke hadde jeg jakke på og det begynte å bli sent. Etter mye meldinger på telefonen frem og tilbake gikk jeg til slutt med på å si hvor jeg var og på å komme hjem igjen. Det kom mange sinte rop fra meg den kvelden mot foreldrene mine og jeg ville ikke en gang se på dem.

Men egentlig var det ingenting jeg ønsket mer enn å bli holdt rundt og bli trøstet. Jeg var knust.

-Elise Amanda

4 kommentarer
    1. <3 <3 Bra skrevet innlegg. Hadde vært interessant med oppfølger om tida etter om du orker det, og det er mulig ut fra ditt perspektiv på det. Skillsmisse er ikke noe enkel ting nei, selv om det er veldig vanlig idag..

    2. Dette var veldig trist å lese, men samtidig veldig fint på grunn av måten du forteller det. Jeg vil gjerne høre resten av historien hvis du noen gang føler for å skrive et innlegg til 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg