HVORFOR MAN IKKE BURDE DELE VEKT ELLER BMI

Det er alltid vanskelig å vite hvem ansvaret ligger hos når det kommer til SoMe. Er det skribenten eller er det leseren? Spør man meg er det en god kombinasjon. Når man for eksempel skriver en blogg vet man faktisk ikke hvem som klikker seg inn og leser hva man skriver. Det kan være Hege på 55 eller det kan være Emilie på 13. Man vet heller ikke bakgrunnen til de som klikker seg inn og man vet derfor ikke hvordan de som leser blir påvirket av hva en publiserer.

Akkurat nå skal jeg ta opp temaet “deling av vekt og/eller BMI”. Både Hege og Emilie kan være syke med en spiseforstyrrelse, noe også Per eller Leon kan. Spiseforstyrrelser rammer ikke kun kvinner og ikke kun unge. Men så blir unge lettere påvirket og jeg mener derfor at man faktisk har et visst ansvar for hva man publiserer.

Man kan aldri skjerme noen fra alle triggere. Noen kan bli trigget av å se noen trene, noen kan bli trigget av å se et bilde av en sjokoladekake og noen kan bli trigget av å se et bilde av en gul bil. Dette er så store individuelle forskjeller at det er umulig å unngå, for da kunne man i grunn ikke skrevet noe som helst.

Er det en ting man derimot burde unngå så er det å dele vekt og BMI. Dette er det faktisk ingen grunn til å dele på en blogg, for det er skremmende hvor mange som blir dårlig påvirket av det og hvor mange som begynner å sammenligne seg. Jeg vet om flere som egentlig synes vekten sin var grei, men så leste de at blogger x veide x kilo og kalte seg selv for feit (eller lignende). Dette er med på å gi inntrykk av at alle som veier over x er for store og må slanke seg. Dermed må man også være forsiktig hvordan man omtaler seg selv når man er en offentlig person eller skriver en offentlig blogg. Man trenger ikke å bidra til at andre skal tenke mer kritisk om seg selv.

Jeg har ikke ord på hvor mange ganger jeg har lest (spesielt) unge uttale seg om hvor negativt de har blitt påvirket av bloggere. Spesielt da med tanke på deling av vekt, BMI, matinntak eller kommentarer på egen kropp. Og dette ansvaret, det vil jeg si at ligger hos bloggeren.

En ting er å spesifikt oppsøke miljøer/sider hvor slike ting blir publisert, men noe annet er å få det ufrivillig rett opp i fleisen. Og hva for noe godt skal det egentlig komme ut av å dele slik informasjon? Om man skal skrive om noe vektrelatert kan man fint få frem poengene sine uten å dele nøyaktige tall.

Igjen: man vet aldri hvem som leser bloggen til en og man vet aldri bakgrunnshistoriene. Derfor har man faktisk et ansvar på hva man publiserer. Jeg tror ikke at de fleste som publiserer slikt mener noe vondt med det, men jeg håper at dere som leser dette forstår hvor skadelig det kan være å dele slikt og dermed unngå det. Man ønsker jo ikke å bidra til at noen føler seg dårlig(ere) med seg selv og da er det noen små og veldig enkle grep man kan ta som kan bety mye. Som å ikke dele vekt eller BMI.

Jeg vet ikke om dere har lagt merke til det, men jeg kan for eksempel skrive at jeg føler meg feit, selv om jeg vet at jeg ikke er det. Da får jeg understreket hvordan jeg føler meg, men samtidig gir jeg ikke noe inntrykk av at jeg er det. For rasjonelt sett vet jeg at jeg ikke er stor og hvis jeg da hadde skrevet at jeg er stor begynner folk å sammenligne seg. “Hvis hun er stor, hva er jeg da?”. Og det er nettopp det som er så himla skadelig med deling av tall, sammenligningen og hvordan det kan påvirke andre.

Jeg håper at dette innlegget kan bidra til at man tenker seg litt om før man deler slike opplysninger. Og dette gjelder ikke bare på blogg. Det gjelder faktisk mammaen rundt middagsbordet, det gjelder venninna på venninnekvelden og det gjelder kompisen på håndballtreningen.

 

Hva er dine tanker rundt dette?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

 

ps: jeg vil også legge til at vekten jeg står på ikke hadde batteri i på det tidspunktet bildene ble tatt og at man derfor ikke kan se vekten min.

TING SOM IRRITERER MEG

Jeg har lagt merke til at jeg starter veldig mange innlegg med enten god dag eller god kveld, alt ettersom hvilken tid på døgnet det er. Derfor tenkte jeg å prøve meg på en annerledes start i dag, men spesielt imponert over meg selv ble jeg ikke haha. I dag har jeg blant annet hatt terapitime, gruppetime og legetime. Jeg har også vært en tur i sentrum for å kjøpe litt mer garn til genseren jeg strikker til meg selv.

(Det er også en spesiell dato i dag og jeg prøver å håndtere det på best mulig måte. Det er vondt å så gjerne skulle gitt noen en bursdagsklem, når de ikke lenger er blant oss..♥ Jeg kjemper iallfall litt ekstra i dag for deg, J. Gratulerer så mye med dagen hvor enn du er, du vil aldri bli glemt)

I hverdagen er det en god del ting som irriterer meg. Skikkelig i-landsproblemer. Akkurat det første punktet er et mer reelt problem da, men de andre er det nesten flaut hvor mye jeg irriterer meg over. Her får dere iallfall tre ting som irriterer meg.

Folk som kaster søppel på pakken. Altså, det er faktisk ikke så j*vla vanskelig å holde noe i hånda til man finner en søppelbøtte eller å oppbevare noe i lomma så lenge. Flere steder har jeg også sett folk har kastet sneiper ved siden av askebegeret.. altså!? Skal man på tur i skogen tar man med seg en pose man kan putte søppel i, det er faktisk ikke mer komplisert enn det. Og joda, du skal få lov til å kaste epleskrotten din i skogen, men plis ikke kast snus, munnbind, plasten rundt isen eller andre ting på bakken.

Hålke på bakken. Gah, dette er irriterende, vondt og ikke minst farlig! Ikke bare tar det hundre ganger lenger tid å gå, man må gå som en pingvin i tillegg med mindre man har et dødsønske. Mann faller også på null komma niks og isen er jo ikke akkurat myk. Noen vintre er hofta mi konstant blå på grunn av dette. Hilsen ei som ikke får ræva si i gir til å kjøpe seg brodder hehe.

“Morsomme” vegetarvitser.. Nei, du er ikke original om du spør meg om “men hvis du blir strandet på en øde øy med en sau..” eller “hahah, maten min spiser maten din!”. Hørt de før. Veldig mange ganger. Lo ikke da. Ler ikke nå heller. Dette blir litt i samme kategori som folk som er i butikken og ser en vare uten prislapp som så sier “er den gratis da heheheh?”. Nei den er ikke det, noe du vet godt og du var heller ikke morsom.

 

Irriterer noe av dette deg også?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

TING JEG LIKER MED Å JOBBE I BARNEHAGE

Gjett hva som endelig skjer i dag!? Jo, fra og med denne uken kan voksne drive med organisert innendørs aktivitet igjen! Med andre ord så har jeg dansing i kveld og jeg gleder meg veldig til å komme i gang igjen! Det har bare vært en dansetime inne i år på grunn av corona, så dette har vært savnet.

En stund nå har jeg jobbet litt i barnehage for å få litt arbeidserfaring og der trives jeg skikkelig! Akkurat nå er det satt på pause av hensyn til smittevern til de på avdelingen, men planen er å forhåpentligvis komme meg tilbake til barnehagen når smittetrykket synker. Den tiden jeg har vært i barnehagen har jeg gjort meg en del erfaringer jeg ønsker å dele med dere, for kanskje er det til hjelp hvis noen av dere vurderer å begynne i barnehage. Eller så kan det være artig å lese for å få et lite innblikk i hverdagen i en barnehage. 

Å kunne være en trygg person for barna – det er så fint med den tilliten og det båndet som skapes. Om det så er barn som  trenger trøst, noen som vil sitte på fanget mens man leser, noen som vil ha hadeklem når du skal gå, noen som vil ha deg med i leken eller noen som har lyst til å dele noe gøy de har opplevd med deg. Barn er små mennesker og de har så mye på hjertet, det er fint å få være med å ta del i hverdagen deres og være der for dem.

Ingen dager er like – selvfølgelig er det jo visse rutiner, blant annet med måltider, oppvask, at man er ute og slikt. Men samtidig så skjer det så mye forskjellig hver dag! Noen dager er det noe spesielt på programmet (feks bursdag, turdag eller lage noe), mens andre dager er vanlige. Da kan det være en dag med mye utelek, en dag hvor mange kanskje vil lese, en dag hvor mange er opptatt av tegning, en dag noen har litt ekstra energi, en dag hvor noen finner ut at de vil sette i gang et prosjekt for barna og så mye mer. I tillegg så er det jo mange personer under samme tak og alle har jo sine interesser og sin personlighet. Det er iallfall spennende dager med stor variasjon!

Kreativiteten – selv er jeg en kreativ person og jeg elsker å jobbe med kreative ting. Da passer det kjempefint å jobbe i barnehage! Det er så mye kreativt man kan gjøre med barna, blant annet å tegne, perle eller bygge pluss pluss. Så er det også veldig gøy å sette i gang noen kreative prosjekter! Det kan være å lage minidisko med musikk, bygge snømann, male på kongler eller lage noe helt annet. Gøy for meg og gøy for barna haha!

 

Kunne du tenkt deg å jobbe i barnehage?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

DA JEG MØTTE KORONAPOLITIET PÅ BUTIKKEN

Dere har vel alle hørt om bunadspolitiet og mammapolitiet? De er virkelig noe for seg selv. Men det siste året har vi jo fått koronapolitiet også. Vanlige folk som skal bry seg og blande seg inn i hva andre gjør. For to uker siden møtte jeg en av disse på butikken og det var mildt sagt en ubehagelig opplevelse. Jeg tenkte å fortelle om hendelsen nå, slik at andre kanskje tenker seg litt om før de leker politi.

På min nærbutikk er det en stasjon for håndsprit med en gang du kommer inn. Deretter går man forbi handlevogner, blomster og så ved der maten begynner står det først en stasjon til med håndsprit og bak der igjen appelsiner. Som vanlig går jeg inn i butikken med maske på, spriter hendene rett ved inngangen, tar med meg en handlekurv og går inn i butikken. Ved appelsinene står det en eldre mann. I det jeg går forbi skjer det noe, som dere får lese under her.

Mann: Ey!

Jeg *fortsetter å gå innover i butikken*

Mann: Ey!!!!

Jeg: *fortsetter å gå da jeg ikke tror han skriker etter meg (ja, skriker)*

Mann: Eyyy!!!!!!!

Deretter snur jeg meg etter å ha kommet et stykke inn i butikken, for å se hvorfor i all verden han skriker så. Jeg snur meg og møter blikket hans.

Mann: Ja du ja!!! *peker på spritstasjonen han står ved* Har du ikke glemt noe!?!!

Meg: *peker på spritstasjonen rett ved inngangen* Jeg spritet hendene med en gang jeg kom inn, det står ved inngangen også og dessuten går det an å si fra på en hyggeligere måte..

Mann: Du hørte jo ikke de første gangene jeg ropte!!!

Meg: Det går an å si fra på en hyggeligere måte..

Deretter brummet han bare noe til svar og fortsatte inn i butikken. Nå er det egentlig veldig uheldig at det var akkurat meg han skulle angripe, da matbutikken er stressende nok fra før av for meg. Men jeg er veldig stolt over at jeg klarte å si ifra til han at det ikke er greit å skrike etter folk sånn. Husk at det hjelper ikke å være koronapoliti. Noen har egen håndsprit de tar på før de går inn i butikken, noen har medisinsk fritak fra å bruke munnbind og noen kan ha spritet seg i butikken uten at man har sett det. Pass heller på dere selv og skal man si fra til noen andre: si fra på en hyggelig måte, man må faktisk ikke være frekk.

 

Har du opplevd noe lignende?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

TEITE TING FOLK BLIR SHAMET FOR

Jeg burde ha banket i bordet etter jeg sa at jeg er i en mye bedre periode, for de to siste dagene gikk ikke så bra hehe. Jeg er heldigvis back on track nå altså:) I dag har jeg fått gjort litt hjemme og det føles godt! Egentlig skulle jeg ta noen bilder også, men det får jeg nesten utsette til i morgen. Da skal jeg møte ei venninne jeg ikke har sett på alt for lenge også, så det blir koselig! Nå er jeg nesten akkurat ferdig med å spise middag og snart tenkte jeg meg en tur på trening. Jeg må bare komme meg opp fra sofaen først…

Av en eller annen rar grunn blir man fort shamet av ting jeg virkelig ikke kan forstå meg på. Ting som ikke påvirker noen negativt, men som likevel “ikke er greit” sett i noen folk sine øyne. Dette er nødvendigvis ikke ting jeg har opplevd selv, men holdninger jeg har vært vitne til gjentatte ganger både i det virkelige liv og på sosiale medier. Jeg har så mange andre ting på lager, men det får gå med fire ting for nå.

Kaffe
Drikker du kaffe sa du? Da må det være svart kaffe uten noe i, hvis ikke er du fjortis. Hvis man ikke liker svart kaffe, men kun kaffe latte, kaffe mocca og lignende er man liksom ikke innafor. Da er man barnslig. Men hallo, la meg nå kose meg med min kaffe latte da! Hvorfor i all verden skal jeg sitte og tvinge i meg noe jeg ikke liker?


Jenter som snuser

Ok, du står helt fritt til å ikke like snus eller til å ikke like at noen snuser. Den skjønner jeg jo til en viss grad, selvom det som regel ikke påvirker de rundt en. Problemet er at mange har visst et problem med at jenter snuser. Det er liksom ekkelt det, mens gutter som snuser er helt okay. Hvor i all verden er logikken i det!? Enten så får man like det eller så får man ikke like det, uavhengig av kjønn. Ferdig snakka!


NAV
Folk tror av en eller annen grunn at hvis du går på NAV betyr det at du er lat og at du ikke har lyst til å jobbe. At du foretrekker å kose deg hjemme og synes det er greit å snylte på staten. Joda, det finnes sikkert noen av de også. Men de fleste som går på NAV går der av helt andre grunner. Kanskje de har mistet jobben? Kanskje de har vært utsatt for en arbeidsulykke? Kanskje de er kronisk syke? Kanskje de er i behandling? Man må virkelig slutte å se ned på mennesker som går på NAV, det er nemlig tusenvis av forskjellige grunner til det.

Musikksmak
La oss skru tiden tilbake litt, herlighet jeg husker hvor ille det var på den tiden Justin Bieber var veldig populær. Noen elsket han og musikken hans, noen brydde seg ikke stort (meg hehe) og noen så rett og slett ned på de som likte han. Hva skjer med det? La nå folk få lov til å høre på den musikken de liker uten å måtte føle skam, fordi DU ikke liker musikken. Dette var bare et eksempel på en artist da det var skikkelig sirkus rundt de som likte og ikke likte han er periode.

 

Noe du er enig i det er teit at folk shamer for?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

#SPØR MER

Nå kommer jeg sikkert med en svært upopulær mening, men jeg håper dette kan få noen til å tenke litt etter. Årets tema for verdensdagen for psykisk helse var “spør mer”, et tema jeg synes høres fint ut i teorien og intensjonen er så absolutt god. Likevel valgte jeg å ikke poste noe om det på selve dagen, nettopp fordi jeg synes det blir feil. Jeg så Facebook og Instagram fylle seg opp av mennesker som skrev om temaet, mennesker som oppfordret andre til å spørre mer og mennesker som skrev at de skulle begynne å spørre mer. Profilbildene på Facebook fikk nye rammer som stod i stil med temaet og det var umulig å ikke få med seg hva temaet dreide seg om. Så langt, så godt, eller hva?

Ny dag og det virker som at alle har glemt hva de nettopp skrev så ivrig om. Som at det er viktigere å vise hvor godt menneske man er enn å faktisk spørre mer. Innleggene om #spørmer forsvinner lenger og lenger ned i feeden og det var det. Ingen forskjell blir gjort for det er vel nok å skrive en post om #spørmer? Men jeg tenker på ansvaret man faktisk sitter med. Til deg som skrev at andre kan spørre deg om de trenger å snakke, mente du det faktisk? Kommer du til å stille opp og snakke? Eller var det bare en fin tanke du hadde?

Jeg valgte å ikke skrive noe fordi jeg allerede spør om så mye jeg er i stand til å bære. Jeg ønsker ikke gi mennesker falskt håp om at jeg kan stille opp for alle og enhver, når realiteten er noe annet. Jeg viser at jeg bryr meg så godt jeg kan, uten å la det gå utover min egen helse. Jeg spør og jeg kan godt spørre mer i bedre perioder, men jeg trenger ikke å la alle lese hvor godt jeg prøver å fremstille meg selv. For det er slik det har blitt, etter min oppfatning. Folk poster ikke fordi de faktisk kommer til å spørre mer, folk poster blant annet fordi de synes det er en fin tanke og fordi de ønsker å vise støtte eller la andre vite at de er der. Problemet er bare det at da burde man også klare å være der..

Igjen: intensjonen til temaet #spørmer er utrolig god og ikke minst: utrolig viktig! Men kan vi ikke heller prøve å faktisk spørre mer fremfor å bare skrive en post på Facebook eller Instagram om det? Det er hva man faktisk gjør som teller. Jeg håper at temaet for årets verdenslag for psykisk helse får folk til å tenke på alle de andre dagene i året også. Det er de dagene det er flest av, ikke den ene dagen hvor det faktisk markeres.

Dette er ikke vondt ment mot verdensdagen for psykisk helse, for det er et tema det er viktig å sette fokus på. Dette er rett og slett en oppfordring på å ikke love mer enn man kan holde, men ikke minst en oppfordring til å tenke litt ekstra på de rundt seg også de 364 andre dagene i året også. Så ville jeg også forklare hvorfor jeg som er så opptatt av psykisk helse valgte å ikke poste noe på markeringsdagen. Sist men ikke minst: ta vare på de rundt deg, men først og fremst må du hjelpe deg selv.

 

Hva er dine tanker rundt dette?

 

-Elise Amanda
_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

Å SKILLE GODE VALG FRA DÅRLIGE VALG

Som regel synes jeg det er relativt lett å skille et dårlig valg fra et godt valg. For eksempel så gjør det meg godt å strikke, uten å egentlig ha noen negative konsekvenser for meg. Et dårlig valg for meg kan være å overspise/kaste opp. Til tross for at det er hva jeg drives mot der og da er jeg fullt klar over at det er et dårlig valg. At det egentlig ikke gjør meg noe godt, men kun står i veien for det livet jeg ønsker å leve. Er det noe man møter mye i løpet av en dag så er det forskjellige valg, både store og små. Hva skal jeg ha på brødskiven? Skal jeg se på nyhetene eller Paradise Hotel? Skal jeg gå ut med søpla eller drøye det til i morgen? Lista går videre og videre mer relativt enkle valg.

Men hva med de litt mer kompliserte valgene? De valgene som man ikke klarer å se hva som gagner en og ei. For noen ting gjør en nemlig godt og vondt, men hva bruker man det egentlig som? Kan det være lurt å velge det ene valget en dag og det andre valget en annen dag? Det er noe det kan være verdt å tenke over. La meg gi dere et eksempel fra mitt eget liv på et valg som både kan være godt og være dårlig for meg: å gå tur.

Å gå tur har mange positive effekter for meg. Jeg får frisk luft som ofte hjelper meg til å sortere tankene mine når de er kaotiske. Jeg får kjent på en ro om jeg går turen i skogen. Istedenfor å overspise kan jeg ende med å heller gå meg en tur for å få bort rastløsheten til å ta dumme valg. Det er sunt for kroppen å bevege seg. Ved å gå fremfor å kjøre sparer man miljøet. Å gå en tur får meg ofte i bedre humør. Hvis jeg hører på musikk og går samtidig forsvinner jeg litt i min egen lille boble.

Her er bare noen av de gode effektene av å gå en tur har på meg. Det er en del, eller hva? Så hvordan i all verden kan det å gå tur også være en negativ ting for meg? Vel…

Å gå tur har også noen negative effekter for meg. Ved å gå tur kan jeg bli veldig opphengt i å forbrenne mest mulig. Jeg kan ende med å gå og gå, til tross for at kroppen ber meg om å hvile. Hvis jeg går med tanken kun å forbrenne mest mulig trigger jeg ofte meg selv og fristen for vektnedgang blir enda større. Noen ganger sier jeg til meg selv at jeg skal gå meg en tur, selvom jeg vet at jeg egentlig bare skal på butikken for å overspise. Tur er også noe jeg kan bruke for å slippe å kjenne på følelser og dermed slippe å forholde meg til dem eller takle dem.

Tur kan med andre ord også være sykdomspreget for meg og ofte kan jeg selv ha vanskeligheter med å vite hvorfor jeg går meg en tur. For å gå tur er ikke bare positivt for meg, men så absolutt ikke bare negativt heller. En dag kan det være en god ting for meg selv at jeg velger å gå meg en tur, mens en annen dag kan det rett og slett være en ting som er ødeleggende for meg. Dette er noe jeg prøver å være mer bevisst på, slik at jeg kan ta mer av de gode valgene. Men det er jammen meg ikke så lett bestandig!

 

Synes du det er lett å skille på valg som er gode og dårlige for deg?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

EN LITEN UPDATE FRA RASP

Husker dere at jeg fortalte dere i går om hvor trøtt jeg ble av de nye medisinene? En annen bivirkning har vært tap av finmotorikk. Jeg sliter ekstremt med å skrive og strikke og jeg sliter en del med å spise og skrive på et tastatur. Så dette blogginnlegget her går unna i sneglefart. Nå skal vi kutte ned på dosen på disse medisinene, så vi får håpe det hjelper. Jeg blir jo gal av å ikke få til å strikke som jeg pleier blant annet.
Tidligere i dag kom ei venninne med snus til meg (vi har ikke lov til å gå på butikken) og disse må sprites før de kan komme inn i avdeling. Rett etter å ha spritet alle boksene mistet jeg de alle i gulvet fordi jeg ikke eier finmotorikk om dagen, så jeg klarte ikke en gang å holde snusboksene. Jeg kan ikke vente til at denne bivirkningen forsvinner, for å si det sånn!

Sånn ellers så går det sånn passe. Det er så himla tøft å være her, å stå i behandlingen og ikke minst å stå i vektoppgangen. Det er så himla tøft å tygge og svelge brødskive etter brødskive, drikke glass etter glass og ja.. dere skjønner regla. Jeg utsatte faktisk å pakke ut tingene mine ordentlig og pynte litt på rommet i over en uke. Det var flere som stusset på det da jeg er ei som liker å ha det fint og personlig rundt meg. Tingen var bare den at jeg ikke var helt sikker på om jeg kunne klare å bli og da ville det bli lettere å bare pakke sammen sakene og dra om ikke noe pynt var oppe. Heldigvis har vi jobbet masse med motivasjonen og rommet er nå pyntet og blitt satt et personlig preg på. Jeg kan jo vise dere, om dere er interessert i å se?

Dagene her er ganske like. Det er måltider etterfulgt av hviletid, samtaler med behandler, veiing + blodprøver + målinger to ganger i uken og ellers prøver jeg å få tiden til å gå og ikke minst holde ut. Det er mye hard jobbing fra morgen til kveld.

 

Hvordan har deres dag vært så langt? Ønsker dere å se rommet mitt?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

SPISE ALT ELLER INGENTING?

Det er flere som har spurt om jeg kan skrive et innlegg om det å spise alt eller ingenting og det er et tema jeg kjenner meg veldig igjen i, som jeg ønsker å dele mine erfaringer innen. Nå kan jeg jo bare snakke for meg selv og hvordan det er for meg, men det er nok likevel en del noen kan kjenne seg igjen i. For meg er det jo nemlig sånn, det blir ofte alt eller ingenting. Det er som regel spesielle matvarer som er triggere og for å ikke trigge andre lar jeg samme matvare gå igjen i hele innlegget. En av disse alt eller ingenting matvarene er for meg kake. Jeg klarer nemlig ikke å bare spise ett kakestykke. Hvis jeg først tar en bit så tar jeg alt. En mellomting finnes ikke.

Det er utrolig frustrerende at det er slik, for jeg vil jo gjerne kunne spise kake jeg også. Jeg vil ikke være den som ikke rører en bit av kaken, men jeg vil heller ikke være den som begynner å overspise for så å dra hjem for å overspise enda mer etterfulgt av oppkast. Men jeg har heldigvis funnet noen tips som hjelper meg til å ta over kontrollen. Det første tipset er at det finnes en tid for alt. Det er kanskje ikke lurt å hoppe rett i en slik utfordring for meg midt i et familieselskap. Det er lurere å heller planlegge denne utfordringen og gjøre den i roligere omgivelser. Da har jeg større sjanse for å lykkes og stikkordet her er mengdetrening: etterhvert så vil det bli lettere å kunne ta et kakestykke eller to og så stoppe der, også i familiebursdager.

Så får jeg heller takke nei til kake i starten i store settinger. Det betyr jo ikke at jeg utsetter problemet eller ikke gjør noe med det, det betyr bare at jeg løser problemet på den måten som er mest hensiktsmessig for meg. Tips nummer en kort oppsummert: øve seg i planlagte rolige omgivelser og mengdetrening. Gjør man noe skummelt mange nok ganger vil angsten avta etterhvert.

Tips nummer to er å ikke være så hardt mot seg selv. Okay, så gikk det kanskje ikke den gangen og du klarte ikke å stoppe etter en normal mengde, men du prøvde! Bare det at du prøver fremfor å gi etter uten en eneste kamp er et steg i riktig retning og man kan ikke gå opp en hel lang trapp i ett skritt, kan man vel? Eller så kanskje du ikke klarte å ta en bit, men du får flere sjanser og du burde prøve igjen for å ufarliggjøre det. Litt som å komme seg opp på hesteryggen igjen etter at man har falt. Ved å slå deg selv i hodet for ting du ikke klarer kommer du faktisk ingen vei og det gjør bare vondt verre.

Det er de beste tipsene jeg har. Jeg skulle gjerne ha delt ut en magisk knapp til hver og en av dere som sliter med dette, men som dere vet finnes dessverre ikke det. Det krever hardt jobbing og ikke minst mye jobbing, men det er faktisk mulig å få det til! Jeg var alt eller ingenting på iskrem før og gjett hvem som det siste året har spist en helt normal porsjon med det flere ganger, kost seg med den og klart å stoppe der? Det er meg det og herlighet hvor deilig og befriende det føles!

 

Er det noen andre temaer dere ønsker jeg skal skrive om?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

MITT ANSVAR SOM BLOGGER

Som blogger har man en god del ansvar ovenfor leserne sine, man er jo tross alt en influencer (eller på godt norsk: en påvirker). Man kan umulig vite hvem alle som leser ens egen blogg er og man kan umulig vite hva som den enkelte blir påvirket negativt av. Derfor er det viktig å være forsiktig med hva man skriver, men også med hvordan man formulerer seg. Jeg føler et spesielt stort ansvar på dette fordi jeg vet at en stor del av mine lesere er en spesielt sårbar gruppe. Jeg vet at flere av mine lesere har en spiseforstyrrelse selv  og hvis man da som blogger ikke trår varsomt frem kan man ende med å påvirke noen på en svært dårlig måte.

Dette er noe jeg tenker mye over og alltid har i bakhodet når jeg poster innlegg som omhandler spiseforstyrrelser eller annen psykisk sykdom. Det som er vanskelig er at man blir påvirket av så mye forskjellig. Noe som påvirker deg negativt trenger nødvendigvis ikke å påvirke meg negativt og visa versa. Jeg prøver så godt det lar seg gjøre å skrive saklig og konstruktivt, for ikke å glemme at jeg prøver så godt jeg kan å holde meg unna ting jeg vet kan trigge og ting jeg tror kan trigge. Men akkurat som dere så er jeg også bare et menneske og feil kan forekomme. Heldigvis er jeg som sagt veldig bevisst på hva jeg skriver og hvordan jeg skriver, så jeg håper (og tror virkelig) at slike ting forekommer svært sjeldent.

Jeg vet at mange bloggere som ikke blogger om psykdom likevel kan påvirke leserne sine negativt. Men nå er det ikke dette jeg skal ta opp i denne omgang, det har jeg tenkt til å skrive om senere. Tall i mat og tall på kropp har null nix nada på en blogg å gjøre og det finner dere heller ikke på min blogg. Jeg kunne listet opp i evig og mente alle detaljer jeg sparer dere for og ikke minst alle tanker og handlinger jeg sparer dere for. Men jeg vill ikke en gang liste det opp, for jeg vet at å bare liste det opp kan påvirke noen negativt. Det er så mye jeg ikke forteller dere om, nettopp fordi at det hverken gjør dere eller meg noe godt. Når jeg skriver om spiseforstyrrelse er det for å være informativ, for at andre skal kjenne at de ikke er alene, for å la dere følge veien min til et bedre liv og forhåpentligvis for at dere selv kan få inspirasjon til å ta opp denne viktige kampen og ikke miste motet.

Jeg har et ansvar som blogger og det ansvaret velger jeg å ta. Jeg velger å tenke godt gjennom ting jeg skriver og jeg velger å være bevisst på hva jeg skriver. Jeg velger å fokusere på åpenhet, men på en måte som forhåpentligvis kan hjelpe andre (både de som selv er syke og pårørende) fremfor å dra andre ned med meg. Jeg er som sagt bare et menneske og hvis jeg skulle skrive noe som påvirker noen negativt så håper jeg dere sier ifra til meg. Det tåler jeg å høre.

 

Har dere noen tanker om dette? Ris/Ros?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER