Det er alltid vanskelig å vite hvem ansvaret ligger hos når det kommer til SoMe. Er det skribenten eller er det leseren? Spør man meg er det en god kombinasjon. Når man for eksempel skriver en blogg vet man faktisk ikke hvem som klikker seg inn og leser hva man skriver. Det kan være Hege på 55 eller det kan være Emilie på 13. Man vet heller ikke bakgrunnen til de som klikker seg inn og man vet derfor ikke hvordan de som leser blir påvirket av hva en publiserer.
Akkurat nå skal jeg ta opp temaet “deling av vekt og/eller BMI”. Både Hege og Emilie kan være syke med en spiseforstyrrelse, noe også Per eller Leon kan. Spiseforstyrrelser rammer ikke kun kvinner og ikke kun unge. Men så blir unge lettere påvirket og jeg mener derfor at man faktisk har et visst ansvar for hva man publiserer.
Man kan aldri skjerme noen fra alle triggere. Noen kan bli trigget av å se noen trene, noen kan bli trigget av å se et bilde av en sjokoladekake og noen kan bli trigget av å se et bilde av en gul bil. Dette er så store individuelle forskjeller at det er umulig å unngå, for da kunne man i grunn ikke skrevet noe som helst.
Er det en ting man derimot burde unngå så er det å dele vekt og BMI. Dette er det faktisk ingen grunn til å dele på en blogg, for det er skremmende hvor mange som blir dårlig påvirket av det og hvor mange som begynner å sammenligne seg. Jeg vet om flere som egentlig synes vekten sin var grei, men så leste de at blogger x veide x kilo og kalte seg selv for feit (eller lignende). Dette er med på å gi inntrykk av at alle som veier over x er for store og må slanke seg. Dermed må man også være forsiktig hvordan man omtaler seg selv når man er en offentlig person eller skriver en offentlig blogg. Man trenger ikke å bidra til at andre skal tenke mer kritisk om seg selv.
Jeg har ikke ord på hvor mange ganger jeg har lest (spesielt) unge uttale seg om hvor negativt de har blitt påvirket av bloggere. Spesielt da med tanke på deling av vekt, BMI, matinntak eller kommentarer på egen kropp. Og dette ansvaret, det vil jeg si at ligger hos bloggeren.
En ting er å spesifikt oppsøke miljøer/sider hvor slike ting blir publisert, men noe annet er å få det ufrivillig rett opp i fleisen. Og hva for noe godt skal det egentlig komme ut av å dele slik informasjon? Om man skal skrive om noe vektrelatert kan man fint få frem poengene sine uten å dele nøyaktige tall.
Igjen: man vet aldri hvem som leser bloggen til en og man vet aldri bakgrunnshistoriene. Derfor har man faktisk et ansvar på hva man publiserer. Jeg tror ikke at de fleste som publiserer slikt mener noe vondt med det, men jeg håper at dere som leser dette forstår hvor skadelig det kan være å dele slikt og dermed unngå det. Man ønsker jo ikke å bidra til at noen føler seg dårlig(ere) med seg selv og da er det noen små og veldig enkle grep man kan ta som kan bety mye. Som å ikke dele vekt eller BMI.
Jeg vet ikke om dere har lagt merke til det, men jeg kan for eksempel skrive at jeg føler meg feit, selv om jeg vet at jeg ikke er det. Da får jeg understreket hvordan jeg føler meg, men samtidig gir jeg ikke noe inntrykk av at jeg er det. For rasjonelt sett vet jeg at jeg ikke er stor og hvis jeg da hadde skrevet at jeg er stor begynner folk å sammenligne seg. “Hvis hun er stor, hva er jeg da?”. Og det er nettopp det som er så himla skadelig med deling av tall, sammenligningen og hvordan det kan påvirke andre.
Jeg håper at dette innlegget kan bidra til at man tenker seg litt om før man deler slike opplysninger. Og dette gjelder ikke bare på blogg. Det gjelder faktisk mammaen rundt middagsbordet, det gjelder venninna på venninnekvelden og det gjelder kompisen på håndballtreningen.
Hva er dine tanker rundt dette?
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
ps: jeg vil også legge til at vekten jeg står på ikke hadde batteri i på det tidspunktet bildene ble tatt og at man derfor ikke kan se vekten min.
Så utrolig interessant, og ikke minst viktig tema du tar opp her!
Slik jeg ser det, er det en temmelig kinkig balansegang du er inne på her; På den ene siden er det jo sykt viktig med åpenhet og å få brutt tabu rundt dette med spiseforstyrrelser, mens det på den andre siden må utvises varsomhet m.h.t hva en sier slik at en ikke ender med å trigge destruktiv adferd i stedet for å forhindre..
– Selv om jeg selv aldri har hatt noen form for spiseforstyrrelse, har jeg fulgt din kamp siden jeg selv startet å blogge for godt over 3 1/2 år siden. For at jeg selv ikke har lidd av dette, så er det dessverre ikke ensbetydende av at jeg ikke har vært personlig berørt av det. Jeg har nemlig opplevd å være triggeren til at to av mine beste venninner utviklet spiseforstyrrelser, og selv om dette skjedde da vi var tenåringer, og dermed er blitt en del år siden, så preger det meg på sett og vis den dag i dag..
– Det var nemlig ikke sånn at jeg gikk rundt å ‘flashet’ verken vekt eller BMI, da dette helt enkelt skyltes at jeg har den kroppen jeg har i akkurat den settingen vi var..
For man kan nemlig gå så langt som å si at jeg på sett og vis er ‘ekstrem’ m.h.t hvordan jeg er skrudd sammen.. Altså har jeg ALDRI gjort noe for hverken å fremheve eller på noe vis fremskape denne ‘figuren’, om en kan kalle det det. (Snarere har jeg tidvis tatt grep for å få gjort den ørlille endringen jeg er fysisk i stand til andre veien). Men greia er at vi drev med friidrett, -800m for å være presis, -og jeg var, når sant skal sies, drittgod. – Så god at jeg kunne ha vunnet internasjonale mesterskap om jeg hadde fortsatt, og det var til og med startet på langtidsplanen mot det OL jeg var siktet inn på å ta medalje.
En gis jo hele tiden inntrykk av at det å bli god beror på hvor mye du er villig til å ofre på trening og forsakelser, hvilket det også gjør. Men det som utelates, er at det å kunne hevde seg internasjonalt i en verdensidrett også forutsetter et talent i bunnen som faktisk bikker over i det ekstreme.
Bare tenk deg selv; ALLE i hele verden løper jo! Så å bli den som løper fortest i verden, betyr faktisk at du konkurrerer med HELE forbannede verden! Det er ikke som langrenn, liksom, hvor kun et knippe nasjoner har mulighet til å avle drem utøvere. – For ikke snakke om at disse løper jo også når de ikke står på ski, eller hva det måtte være!
Altså var det sånn at jeg kom inn i dette her ved at jeg ble spurt om å være med på et testløp på 800m. Jeg hadde aldri lpt distansen i mitt liv, men endte med å regelrett gruse de drøye ett år eldre jentene som hadde trent i årevis.. – Og sånn fortsatte det..
Selvsagt må dette ha vært ekstremt vanskelig for de, for man lører jo at den som jobber hardest er den som lykkes, og blablabla, -og så skjer det motsatte..
For å gjøre en lang historie kort, slutter de bokstavelig talt å spise, kun avbrutt av sporadiske godteriraid ut av den annen verden.. Det gikk som det måtte gå; Den mest stanhaftige av de kollapser på skolen, med alt det som følger av ambulanser, innleggelser, og selvsagt hva hun hadde levd på hvor lenge (hvilket jeg den dag i dag ikke begriper at hun holdt ut såpass enge på som hun faktisk gjorde), for så at det bakenforliggende virkelig kommer for en dag..
Jeg visste jo at de holdt på med dette slankegreine, og jeg følte meg bestandig litt utenfor m.h.t de greine der, i det jeg ikke var utelukket fra den ‘jenteverden’ der. Jeg visste på sett og vis også at dette hadde sin grunn i løpingen, med meg selv i en sånn perifer rolle oppi det hele. Det den 17-årige ‘selv’ imidlertid ikke hadde forutsetninger for å skjønne, var nettopp dette med hvordan de opplevde mitt inntog, som denne spirrevippen som ble omtalt som den nye ditt og datt i det jeg toget rett inn på en tredjeplass i landet i min årsklasse som 15 åring uten å ha trent et døyt i forkant av sesongen, for så å vinne NM for 16-17 åringer året etter, osv, osv. – Og attpå til var den som trente minst..
For de var nemlig ikke sånn at de ikke heiet og genuint ønsket jeg skulle vinne! Det var bare at DE også ønsket det samme! – Og nå sprekker altså den ballongen, hvor jeg, på hva jeg allerede den gang forsto var et nøye gjennomtenkt ordvalg for å unngå å skape skyld, i klare ordlag fikk høre at dette var grunnet i forståelsen av at nøkkelen på mange måter lå i min bygning. Det de ikke tok med i betraktningen, var at jeg også hadde et såkalt ‘steg’ som spilte en like stor rolle, om ikke større, som beinbygning og høyde!..
Og alle gode forsøk på å unngå skyldfølelse til tross, så traff det der noe jævelig! – Ikke sånn at jeg hadde skyldfølelse i den forstand, men heller at det gikk opp for meg at min blotte eksistens satte andre menneskers liv på spill! – Og det er IKKE noen kul følelse å ha, og det er denne som fremdeles ligger og murret..
Så hvorfor legger jeg ut om dette her?..
Rett og slett fordi du er den ledende på dette med spiseforstyrrelser blant oss bloggerne, og dette var temaet der jeg tenker min erfaring kan dras nytte av på ett eller annet vis.
Men aller viktigst, er det at jeg faktisk lykkes i å finne nøkkelen til å få andre til å forstå hvorfor de ikke kan bruke meg som målestokk, i det jeg, for å si det rett ut, ikke er ‘normal’ (ikke sånn at jeg er typ ‘freak-show’, men på et langt mer subtilt vis *hehe*). – Og ut i fra mine egne erfaringer, tror jeg dermed dette også vil kunne dras nytte av for andre;
For uansett hvordan kroppsbygning- og type vi har; Når det kommer til beinbygningen vår, fremgår denne i sin reneste form rundt håndledd og ankler, -hvorpå håndleddene er det desidert mest hendige å betytte seg av.. For her har jo praktisk talt ingen noe underhudsfett e.l. – Her er det KUN bein med hud utenpå, for å si det sånn..
Når jeg da drar frem mine håndledd, og får den andre personen til å gjøre det samme, så blir det nemlig helt åpenbart at de mål, vekt, osv som funker på meg, vil være sykelig for nær sagt alle andre. For med håndleddene er det jo ingen som er tykkere eller tynnere enn noen! Med håndleddene så ser en de kalde fakta i hht at person A har en mer massiv beinstruktur enn person B, hvilket også gjelder for person C, D, E, osv.. Jeg har faktisk kun møtt ETT eneste voksent menneske med tilsvarende mine håndledd, og det var en av vietnamesisk opprinnelse som er en 30-40 cm lavere enn meg!
En kan m.a.o være akkurat like tynn, eller ditt eller datt som meg selv om en veier mye mer, for mer bein, er jo pokka nødt til å tilsi mer vekt, ikke sant!? – Og dette er også noe som har vært til hjelp for meg og mine komplekser og styr (vi ALLE har vel komplekser, tror jeg..)
Så håper dette kan brukes til noe. (Og rediger gjerne teksten slik du ev. mener passer, for jeg har jo ikke den nødvendige kunnskapen m.h,t hva og hvordan ting og tang bør fremlegges..)