Jeg er ikke som alle andre. Jeg er kanskje et menneske som går og puster, men jeg har aldri vært som alle andre. Jeg sier ikke at det er noe galt i og vær annerledes, men det er ikke alltid like lett. Bare sånn før noen spør; Nei, jeg har ingen funksjonshemning, har ikke blitt voldtatt eller seksuelt misbrukt, alt det går på det fysiske. Jeg har blitt torturert psykisk i alle år.
Da jeg gikk i 1 klasse ante jeg ingen fare, jeg hadde min beste venn som jeg hadde fått tidig i barnehagen. Alle var venner, man gjør jo ikke så stor forskjell i 1. årene gikk og plutselig skjedde det, 4. klasse. Hva som skjedde har jeg aldri helt forstått, guttene i klassen bestemte seg plutselig for å starte å mobbe, og jeg var selvsagt mobbeofferet, hvorfor? Nei det aner jeg ikke, livet er kanskje bare slik. Alle kan jo ikke ha det perfekt.
Etter som mobbingen fortsatte utviklet jeg sagte agresjonsproblemer, og dette elsket guttene og utnytte. Jeg kunne ikke styre det, jeg slo dem og sparket. De var redde for meg, men siden de var flere så vant de alltid. Ingenting skjedde, lærerne så det, viste det, men gjorde de noe med det. Nei!
Jeg mistet masse læring pga dette. Jeg endte som oftest på vinduskanten i trappegangen. Jeg satt og gråt. Ingen brydde seg. I starten så var jentene der for meg, stilte opp og beskyttet meg, men det var i 4.klasse da alle var venner. Tilslutt hadde jeg bare bestevenninnen min, lite viste jeg om at hun bare om noen år skulle forlate meg.
Da jeg endelig samlet meg til å komme inn i klasserommet tok det ikke lang tid før en eller annen klarte å kalle aggresjonen opp i meg igjen. Pulter veltet, stoler ble kastet rundt før jeg løp vekk, vekk fra det vonde. Sånn gikk som regel ukene i 4 til 6 klasse. Det var i slutten av 6.klasse en av jentene samlet mot i seg til å si det til moren sin hjemme, det at jeg ble mobbet. Det slutta, mobbingen, men nå var det ikke lenger det som var problemet mitt.
Min bestevenninne som jeg hadde vært sammen med nesten hver dag i over 6 år gled sagte fra meg. Hun startet å henge med de kule? og kle seg annerledes. Sluttet å møte meg på vei til skolen, så jeg måtte gå alene. Det var de verste 20 minuttene om dagen. Jeg startet å skrive historier og lese. Det var først i 7 klasse jeg leste min første bok. Historiene mine ble tristere og tristere, selvmordshistorier, der jeg som oftest tenkte på meg selv som hovedpersonen selv om hun/han fikk et annet navn. Så startet drømmene, marerittene. Jeg drømte om at guttene slo meg, sparket meg, prøvde å drepe meg. Så gikk drømmene over i voldtekt, selvmord, og selvskading. Jeg har ikke sovet ordentlig på nesten 3 år.
Da vi startet på ungdomskolen begynte jeg og min bestevenninne i to forskjellige klasser og etter det har hun ikke ville snakke med meg. Jeg gråter, gråter meg i søvn mens jeg ser på et bilde jeg har av henne over sengen. Jeg hadde ingen venner lenger. Jeg satt alene i en krok, jeg trakk meg sagte men sikkert inn i meg selv. Ville ikke snakke med noen eller noe. Hjemme var jeg som vanlig, glad og full av latter. Men med en gang jeg kom inn på skolen ble jeg stille.
Så kom dagen, en av de beste dagene i livet mitt. Jeg fikk en venninne, og så plutselig en til. Jeg var ikke alene lenger. Jeg er fortsatt stille og rolig når jeg er rundt andre, men med de to er jeg som en kanon av glede. Jeg er så glad som jeg aldri før har vært. Men vil det vare når videregående står for tur?
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
