Noen mennesker kommer til det punktet hvor å skulle bli frisk fra en spiseforstyrrelse dessverre ikke er et realistisk mål lenger. Det smerter meg å skulle skrive det og ikke minst innrømme det, men jeg er en av dem. Jeg tror ikke lenger at å skulle bli frisk er et realistisk mål for meg. Helsevesenet tror ikke lenger at å skulle bli frisk er et realistisk mål for meg. Spiseforstyrrelsen min har blitt stemplet som kronisk. Og det gjør vondt, samtidig som det på en måte er godt. Ikke misforstå her altså, for det er ingen ting jeg vil mer enn å bli frisk. Men det å hele tiden strekke seg etter noe og så falle gang på gang på gang… det gjør vondt det.

Skulle jeg en gang i fremtiden bli frisk ser jeg på det som en utrolig stor og god bonus. Men det at spiseforstyrrelsen min er stemplet som kronisk betyr ikke at jeg legger meg ned og lar den ta fullstendig kontroll. Jeg kjemper hver jævla dag og kommer til å fortsette med det. Målet mitt er å ha symptomkontroll / bli symptomfri. Lære meg å leve med det på en god måte. For jeg har så absolutt tro på at jeg kommer til å klare å slutte å overspise/kaste opp og det skal jeg klare også. Men å bli frisk er så mye mer enn symptomkontroll. Hvis jeg så må leve videre med å følge en kostliste hver dag for å holde ting i sjakk så gjør jeg heller det. Alt er bedre enn sånn ting er nå.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med å leve med så tenker jeg på å klare å leve så tilnærmet normalt som man har mulighet til. Jeg mener ikke å la være å kjempe mot sykdommen. Det er heller snakk om å kjempe, men samtidig være i stand til å leve et liv man ser på som meningsfylt. Sånn som ting er nå hindrer SF meg utrolig mye.

Jeg er veldig mye sliten og må alltid prioritere på grunn av det. Har jeg planer en dag trenger jeg resten av dagen til å slappe av og noen ganger dagen før og etter også. Det kommer veldig an på formen. Det er utrolig frustrerende, men jeg prøver å være så bevist som mulig for å kunne prioritere de tingene som er viktigst. Dette er iallfall noe det til en viss grad går an å planlegge og prioritere. Den somatiske helsen svinger også veldig ellers, så jeg er veldig bevist på å prøve å unngå mangler for å unngå at det går for dårlig. Dette er heldigvis noe det fint går an å følge opp med blodprøver og lege. Samtidig så setter jo formen i seg selv en god del begrensninger for meg og det er utrolig kjipt når jeg går på en smell.

Noe som derimot er utrolig inngripende i livet mitt sånn ting er nå er den manglende kontrollen på overspising/oppkast (heretter omtalt som en (bulimi)runde). En runde tar som regel 2 og 1/2 time, så når man har flere runder hver dag bruker man veldig mye tid og ikke minst energi på det. Hadde jeg i det minste klart å holde det til et planlagt tidsvindu i dagen min hadde allerede en del ting vært gjort. Men det klarer jeg ikke nå. Og det er så himla frustrerende, sårt og vondt å måtte avlyse planer/avtaler fordi jeg sitter hjemme og trykker i meg mat. Eller at jeg ender med å dra fra ting fordi trangen til en runde blir så alt for stor. Det gjør at det er utrolig vanskelig å forplikte meg til ting, nettopp fordi bulimien har så kontroll at jeg ikke aner om jeg har mulighet til å møte opp eller gjennomføre. Så bare det å kunne klart å holde det til et fast tidsvindu i dagen min hadde hjulpet noe helt enormt. Målet er jo å klare å unngå helt, men der er jeg dessverre ennå langt unna. Ett steg av gangen, så kommer man til slutt frem, eller hva?

Jeg gjør også veldig mye for å prøve å unngå å trigge andre og har blitt veldig flink til å ha en runde i skjul. Kaste opp gjør jeg ikke et sted hvor noen kan høre det / merke det. Det fører jo noen ganger til ekstremt tungvinte situasjoner for meg, men heller det. Jeg vil heller ikke bli sett på som “hun syke”. De som kjenner meg veldig godt og som jeg er veldig nære legger jo ofte merke til ting, de ser tegnene og de merker det på meg. Men jeg prøver så godt å ikke la noen se/høre den bulimiske adferden. Hjemme er det ikke til å unngå, men når jeg er ute blant andre mennesker strekker jeg meg svært, svært langt. Det er jo bra i den forstand at det skjermer andre folk, samtidig så gjør det ting ofte veldig mye mer komplisert for meg.

Det er ikke bare de fysiske tingene som er til hinder (runder og somatisk helse), men også det psykiske. Kroppsbildet mitt er ofte utrolig elendig og noen dager kommer jeg meg ikke opp av sengen før utpå ettermiddagen fordi selvhatet mot egen kropp er for stort. Det er ofte svært vanskelig å dusje også, nettopp av samme grunn (dette her blir alt for lite snakket om!), eller å møte mennesker fordi jeg ikke takler at noen ser meg/kroppen min. Spise med andre er vanskelig. Spise mat andre har laget er vanskelig. Spise mat jeg ikke har full kontroll over er vanskelig. Å spise (utenom runder) er vanskelig. Og jeg kan få full panikk om noe er “feil” (velger å ikke utdype, da dette kan være triggende). Så mye er vanskelig, men jeg vil ikke bruke mer plass her nå på å skrive om det. Dere tar poenget.

Jeg prøver å ikke la sykdommen min hindre meg i alt. For mye hindrer den meg i, det er ingen hemmelighet. Men jeg prøver å holde fast i ting så langt det lar seg gjøre. Det kan være alt fra å klare å komme seg opp av sengen til å være politisk aktiv, danse, gjøre husarbeid, møte venner og klare å spise med andre. Noen ganger går det bra, andre ganger går det ok eller rett vest. Men jeg gir meg ikke med å prøve. Jeg nekter å la spiseforstyrrelsen styre hele livet mitt, jeg nekter å la den ta fra meg alt. Jeg står opp hver dag og prøver. Igjen og igjen og igjen. For det finnes mye Elise Amanda i meg også. Jeg er ikke spiseforstyrrelsen min.

Sitter dere igjen med noen tanker etter å ha lest? Er det noen andre tema dere ønsker at jeg skal skrive om?

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER