Pandemien eller kanskje rettere sagt tiltakene som er satt i gang på grunn av pandemien har ført til en stor økning av spiseforstyrrede og alvorlighetsgraden i spiseforstyrrelser. ENDELIG blir dette snakket om i media og denne uken har man kunne lese flere artikler og nyhetsoppslag om det. Vi har satt i gang så mange tiltak for å beskytte spesielt en sårbar gruppe, men det virker som at det har gått litt i glemmeboken at nettopp de tiltakene har ført til forverring blant andre sårbare grupper, da blant annet spiseforstyrrede. Jeg sier ikke at vi ikke skal beskytte Olga, for det skal vi, men at vi må tenke på hvor utsatt andre sårbare grupper blir av mange av tiltakene.
Under her har 10 modige mennesker med en spiseforstyrrelse sendt meg sine erfaringer med hvordan pandemien har bidratt negativt til spiseforstyrrelsen. 10 modige mennesker med forskjellige historier, dog så like. Tusen takk for at dere ville dele med meg og tusen takk for at jeg får dele videre!
•Har mye personlig tanker og opplevelse at helsa ble mye verre pga pandemien, og mer overbelastning på sykehuset/legekontoret så får mye mindre hjelp, både for psykisk og fysisk.
•I begynnelsen av pandemien hadde jeg akkurat begynt å få oppfølging/behandling på RAS poliklinikk(Haukeland), men pga pandemien og lockdown så ble alle timene mine en periode kun per telefon og i løpet av den tiden med kun oppfølging på telefon så ble jeg så medisinsk ustabil at det ble avgjort at jeg var for syk til at det var forsvarlig å få poliklinisk behandling og ble derfor innlagt for reernæring på DPS (hvor de ikke har samme kompetanse). Siden dette skjedde så ble jeg avsluttet på RAS og måtte henvises tilbake (med litt ventetid) der etter reernæringsoppholdet. Dette gjorde at jeg ikke begynte med CBT-E før september 2020 når jeg egentlig skulle ha startet rundt april 2020.
Var kun det første halvåret av pandemien at det virkelig hadde negativ innvirkning på anoreksien, i ettertid har jeg fått og får jeg god oppfølging og støtte og har nå gått i CBT-E en stund.
•Da pandemien først kom fikk jeg ikke dra på DPS på mange måneder… det endte med behov for innleggelse (frivillig). Føler det var skikkelig dårlig at de ikke satt opp telefonsamtale en gang.
•For meg så har antall b/p episoder økt under pandemien, jeg føler også på mer skam rundt sf’en enn før!
•Usikkerhet mtp behandling, utsettelse av innleggelse. Mindre personlig relasjoner da lav terskeltilbud som psykisk helseteam i kommunen blir på tlf. Lettere å unnvike utfordringer da man kan være hjemme og bare droppe. Kan bli mer deprimert som påvirker sf.
•Jeg fikk anorexi en stund før pandemien kom, men under pandemien ble det mye verre. Det å gå på skole var et fristed vekk fra familien som «maste» jeg klarte å spise mer med vennner fordi jeg ikke følte meg «overvåket». Da pandemien kom var alle hjemme, jeg kunne ikke være med venner eller på skole. Dette førte jo til at jeg ble mer innelåst i mine egne tanker og alt ble jo da verre. Jeg ble innlagt for første gang og jeg gikk på gruppesamling på Rasp, men vi fikk ikke gjøre så mye der heller fordi vi måtte holde avstand. Ventelister på andre institusjoner ble lenger under pandemien siden flere begynte å slite og plassene ble færre siden de ikke kunne ta inn så mange om gangen. Da jeg ble innlagt en 3 gang under pandemien var/er det ikke lov med besøk eller ordentlige familiesamtaler. Når jeg først skulle på perm så blir jeg bare surrende rundt hjemme. Dette gir verken ingen motivasjon eller livsglede.
•For oss som bor alene så er det veldig mange timer i døgnet til å bare kjøre på med spiseforstyrret atferd. Både i form av regelen om at «jeg spiser kun dersom jeg er sammen med andre», og i form av «jeg skal ikke ut det neste døgnet så jeg kan bare kjøre en skikkelig B/p-session».
Jeg jobber i psykisk helse, og egentlig er vi ambulerende, men pga pandemi har vi ikke kunne dratt hjem til folk for bl.a. måltidsstøtte + følge dem på butikk for å handle inn. Så de negative eksemplene handler like så mye om brukere / pasienter som meg selv. Det er ikke det samme å ringe til noen og minne dem på å spise lunsj som å faktisk kunne være der med dem når de tilbereder den osv.
•Jeg var kommet langt i tilfriskning da pandemien brått endret alt. Jeg mistet muligheten til å gå på skolen som betydde enormt mye for meg. Det var min trygge plass. Jeg falt tilbake og ble sykere enn noen gang, og vet ikke om jeg noen gang kommer meg ut av dette.
•I starten av pandemien da alle måtte sett heime i 2mnd hadd allerede sf starta sånn smått, men siden vi mått va heime fra skola så gikk alt nedover og langt bort i gokk. Da vi endelig kun start vanlig undervisning igjen va d for vanskelig å kun spis forran folk igjen og eg klart ikke å bare skip frokost og middag men endt opp me å skip alt og d eg fikk i meg kom rett opp igjen for følelsen og tankan rundt mat hadde blitt for vanskelig.
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
