“reality is wrong, dreams are for real”



canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 182

Dette er noen av bildene som ble tatt da jeg tok ukens temabilde og ja.. enda mere svart/hvit, men det er jo så fint! Jeg er egentlig veldig glad i farger også, men det er ett eller annet med svart/hvit som jeg ikke kan sette ord på. Dagen idag blir veldig travel/effektiv/morsom/koselig/fin som sagt er jeg i Oslo nå med mamma og der skal vi møte en fotograf fra VG. Jeg skal få litt omvisning der og være med han litt på jobb, lære litt og sånt. Selvfølgelig tar jeg med kameraet mitt! Vi vet ikke helt ennå når vi er ferdige der, men vi drar i alle fall bort til ikea. Der har jeg planer om å kjøpe meg den hylletingen jeg har sett på i.. to år, men alltid droppet å kjøpe da jeg har vært der av en eller annen grunn. Skal også kjøpe litt lyslenker, serveringsbrett, duftlys og småting. For ikke å glemme Liliane som jeg skal møte etter det i Drammen, DET blir fint det!

Hva skal du idag?

classical






Hallo! Dagen idag startet ikke så bra med et lite sammenbrudd (gotta love SF..), men fast bestemt på at dette ikke skal ødelegge resten av dagen min så prøver jeg å gjøre det beste ut av det. Dette er et forhåndsskrevet innlegg, så nå er jeg nok i bursdagen til lille Ravn som akkurat har fylt fire år! Etter det skal jeg på filmkveld med jentene, så det blir nok en koselig avslutning på dagen! Imorgen tar jeg turen til Oslo (VG-bygget for å være helt nøyaktig), ikea og til slutt, men ikke minst: møte Liliane! Gleder meg masse og forteller mere om det siden. Kan hende det blir litt lyd fra meg i kveld også. 

Hva synes du om antrekket? 

skog


EirinThea, JuliaAnette, Ingrid og jeg har startet noe som heter temafoto. Hver uke trekker vi et nytt tema og denne gangen ble temaet “skog”. Alle skal poste bildene sine idag og tidligere temaer finner du HER. Du kan også lese litt om oss ved å trykke HER.

Her i Larvik har det snødd MASSE idag og egentlig skulle jeg ut og ta bilder av ei som heter Elin, men det gikk rett og slett ikke. For en liten stund siden stoppet det heldigvis å snø, så da fikk jeg tatt noen bilder ute. Bildet mitt er så “kreativt” som i at jeg tok med noe fra skogen i bildet og bakgrunnen er skog. Hva synes du?

“because of you… I laugh a little harder, cry a little less, and smile a little more”





canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 181

Kaninen min Maike ble veldig glad idag da jeg flyttet hun fra det lille kaninburet sitt til det gigastore som tar opp all gulvplassen min omtrent (det er nesten like stort som en enkeltseng!). Jeg vet ikke en gang om dere visste at jeg har kanin, for jeg har nesten aldri blogget om henne. Maike heter hun i alle fall, hun er en løvehodekanin, rundt tre år gammel og hun venter en kull med unger hvor faren er en dvergvedder. En ganske vanlig, men fin blanding med andre ord. Ta kontakt med meg på mail ([email protected]) hvis du ønsker mere info om kullet/er interessert.

Maike er en veldig snill kanin, kosen og kan ligge lenge på fanget og kose, samtidig som hun liker å hoppe litt rundt. Hun er veldig glad i løvetannblader og sitte på fanget mitt og ligge oppved halsgropen min er noe av det beste hun vet. Hun er stueren, kommer når man roper på henne og så har hun utrolig fine blå øyne! Hun er veldig liten til tross for at rasen i seg selv er ganske liten, men det er bare søtt.  Hun er nydelig, er hun ikke? :3

å være syk på innsiden

Det er  mange som ser ned på mennesker med psykiske sykdommer og jeg tenker at det kommer av uvitenhet, ikke at de personene ikke eier følelser. Se for deg ei jente på 15 år som har kreft og omtrent akkurat har tatt cellegift. Det er sommer og hun er på stranden uten å ha noe på hodet, alle skjønner med en gang hva hun har vært igjennom og ingen ser ned på henne. Du ville i alle fall aldri funnet på å kalle henne oppmerksomhetssyk. 

Så ser du for deg ei 15 år gammel jente som var tidligere selvskader, armene hennes er fulle av arr og som alle andre går hun også i bikini på stranda. Da har jeg ofte lagt merke til at folk kommer med stygge blikk, kommentarer og jeg har ikke telling på hvor mange som ville kalt henne oppmerksomhetssyk. Hvorfor? Skjønner dere ikke at å være syk på innsiden kan gjøre minst like vondt som å være syk på utsiden, om ikke verre? Og er det å kle seg om alle andre, å være oppmerksomhetssyk?

Noe som kan være vanskelig å forstå er at et menneske kan være syk uten at man ser det. Hvis det er noen som har gips på foten må man ikke akkurat være særlig smart for å forstå at personen har skadet foten sin. Mennesker med psykiske sykdommer kan se ut som alle andre, det er kanskje derfor vanskelig å forstå at personene faktisk er psyke og ikke friske. Vi mennesker er ofte slik at vi tror det ikke før vi får se det, men psykiske sykdommer kan man ikke se for de er på innsiden. Det er det som gjør det så vanskelig.

De fleste av dere har garantert vært ordentlig lei dere noen gang for en eller annen grunn og da vet dere hvor vondt det gjør, ikke sant? Nesten helt utholdlig, eller hva? Vel, da kan jeg si at dette her, det er faktisk verre. Det er umulig å forstå hvor vondt det gjør, uten å ha vært der. Når hvert eneste sekund du må leve er så vondt at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg, bare det å puste er vanskelig. Slik er det ikke bare i en dag eller to, men over en lang periode. Ingen velger å bli syk på innsiden på akkurat samme måte som ingen velger å bli syk på utsiden. 

Jeg har vært heldig, svært sjeldent har jeg blitt kalt for oppmerksomhetssyk. De gangene jeg blir det gjør like vondt hver eneste gang. Hvorfor blir det oppfattet som oppmerksomhetssyk når man har en psykdom man ikke kan noen ting for? Hadde jeg kunne valgt selv hadde jeg aldri gått igjennom all denne dritten, for hvem vil det? Ingen, så vidt jeg vet. Man velger ikke selv om man er frisk, syk eller psykisk syk. Det man velger er hvordan man er mot andre som er friske, syke eller psykisk syke. Og det er der man kan gjøre en forandring; ved å respektere.

For helt ærlig, hvem hadde trodd at jenta på bildet under sultet seg, spiste og spydde opp maten sin, kuttet opp armene sine og hatet seg selv så mye at jorden ikke virket som et sted for henne?
 
(dette er et innlegg jeg postet 29. august 2012 som jeg nå velger å poste igjen etter å ha blitt oppmerksom på det på nytt takket være Mathilde. jeg synes dette er et viktig tema å ta opp, så jeg håper at dere som har fulgt meg så lenge synes det er ok at jeg nå poster dette for andre gang)

Hva er dine tanker rundt dette?

tips pt. 7







Lea og Olivia sin blogg finner du vet å klikke HER, bildene har jeg hentet fra bloggen dems. Bloggen skrives av to utrolig inspirerende jenter, tror egentlig dere bare får ta å klikke dere innom. Førsteintrykket ditt av bloggen til disse to jentene?

snap-snap-snap-snap

 


Bestemte meg for å prøve å ta noen bilder med blitz, noe jeg ikke har gjort siden de første ukene jeg hadde et speilreflekskamera og løp rundt med grønn auto. Tror dette er noe jeg skal øve en god del mere på, for å si det sånn! Jeg vurderer å kjøpe meg en ekstern blitz etterhvert, for etter min mening burde den blitzen som sitter på kameraet kun bli brukt i dagslys for å få bort eventuelle skygger i ansikt og lignende. De to øverste bildere ble jeg i alle fall litt fornøyd med!

Hva synes du?

breathing in snowflakes


Gjett hvem som har klippet pannelugg!? Fant ut på dansingen helt plutselig at jeg ville ha det igjen, så Linnea og jeg løp rundt over alt for å prøve å få tak i saks, noe vi da ikke fikk. Klipte meg da jeg kom hjem, men som dere ser å må jeg klippe mere på høyresiden min (venstre på bildet). Også vil jeg bare fortelle at jeg har ikke så slitt hår som det ser ut som på bildet, det er nemlig tomt for balsam og da blir håret mitt veldig sauete og rart. Synes dere pannelugg ble fint på meg?

isn’t it strange


550D + 50mm f/1.8 II Day 180

Jeg har det egentlig ikke så bra for tiden i det hele tatt, men jeg prøver virkelig så godt jeg kan. Det er slitsomt å sette så skyhøye krav til seg selv, slitsomt når de rundt deg maser på ting du ikke får til som da resulterer i at du føler deg enda mere mislykket. Jenta som titter tilbake på meg i speilet blir bare større og større, det føles ut som om kroppen vokser for hvert sekund jeg puster. Det er kjempeskummelt og jeg er redd. Jeg er redd for at alle skal hate meg, at jeg plutselig er for feit for dem, at de skammer seg over å bli sett med meg. Det er så grusomt vondt og tankene tar all for stor plass og makt i livet mitt. Men jeg prøver å smile, for det er vitkig, selv om det ikke er lett.