Denne bloggen kommer fortsatt til å bli brukt til fotografering og stilen min når det gjelder klær. Jeg har allerede sagt ifra om at jeg ikke kommer til å bruke denne noe særlig, for sånn som ting er nå må jeg nesten legge bloggen på hylla for en stund. Følg likevel med, det kommer da et innlegg i ny og ne (Hehe, det rimte. God humor ja?). Det jeg egentlig ville si at jeg har en terapiblogg som jeg hadde satt stor pris på om du ville følge.
Jeg føler at uansett hva jeg skriver til dere og uansett hvordan bilder jeg legger ut, så blir de feil. Alt blir feil og jeg tenker hele tiden at dere som leser bloggen min leser den fordi den er teit. At dere leser den for å kunne le og gjøre narr av meg. Innerst inne vet jeg at dette er teite tanker, påvirket av sykdommen. Jeg skriver mange innlegg som jeg ikke poster, tenker at ingen kommer til å like dem. At alle hater meg. At jeg hater meg. Jeg hater denne jævla spiseforstyrrelsen.
Nå skulle jeg egentlig ha vært i Sverige med besteforeldrene mine, broren min og bestevenninnen min. Isteden sitter jeg hjemme og de andre håper jeg koser seg på campingen! Vi dro tidlig på morningen på torsdagen, hadde en kjempefin dag og ble kjent med en del nye folk! 🙂
Men så kom natten og så kom tankene, jeg satte meg ut med en god bok i håp om at de skulle gå vekk. Det funket svært dårlig, så jeg satte heller på litt fin musikk. Det funket også svært dårlig og tårene ville ikke slutte å renne. Det ente med at jeg ringte hjem og så kom de å hentet meg midt på natten, heldigvis så var det ok for dem å kjøre, selv om det er et godt stykke. Helt ærlig burde jeg ha tenkt bedre etter før jeg dro avgårde, jeg burde ha visst at jeg var såpass ustabil at det kanskje ikke kom til å gå. Stakars Tonje fikk ikke vite noe før det var morgen, det må jeg innrømme jeg har veldig dårlig samvittighet for. Jeg håper, som sagt, at de klarte å kose seg og som mormor skrev til meg på sms: turen tar vi igjen neste år!
Jeg vet at det kanskje ikke er så lurt å dele så mye som det jeg deler, jeg vet at hvem som helst kan lese det og jeg vet det kan bli brukt mot meg. Men de konsekvensene betyr ingenting i forhold til hvor mye skriveterapi faktisk hjelper. Og da er det verdt det, for jeg trenger all den hjelp jeg kan få. …
