modell: kaja
x
the rise and the fall
Jeg kan konkludere med at det er veldig stor forskjell på standarobjektivet og 50 mm f/1.8 i alle fall. For tiden har jeg ganske stor inspirasjon innen klesveien, men jeg klarer ikke å gå i det jeg ønsker å gå i. Heldigvis har jeg skjørt og store t-skjorter jeg kan gjemme meg bort i og det er fint. Jeg skulle ønske jeg var tøffere der, at jeg klarte å gå i det jeg ønsket å gå i.
Uavhengi av grunn, tør du å kle deg slik du egentlig vil`?
– dance –
arkivbilder
Det var så utrolig fint å endelig få danse igjen, jeg hadde helt glemt hvor godt det virkelig føles. Allerede imorgen blir det enda mere dansing, kan ikke si annet enn at jeg ser veldig frem til det. ” I dance because, there´s no greater feeling in the world than moving to a piece of music and let the rest of the world disappear”
140113
Legg igjen en link til bloggen din, så anbefaler jeg de bloggene jeg liker best.
new
Den forrige headeren min var veldig fargerik og fin, men den var ikke helt meg. Derfor laget jeg en ny en som er mye mere meg og det jeg lurer på er: hva synes dere om den?
black
Denne søndagen har allerede blitt brukt på å lese en bok og ta noen få bilder. Resten av dagen skal bli brukt på å rydde+vaske rommet og ta enda flere bilder. Jeg har ingen idèer til ukens tema i TWS, så jeg håper virkelig at jeg får tatt et bilde og postet det idag! Ovenfor har dere dagens antrekk foresten, men det så dere vel. Tre ord for hva du skal gjøre idag?
edvard alexander pt. |||
Imorgen blir det en litt stressenes dag, tidlig reiser jeg til Tønsberg for å dra til ernæringsfysiolog for så å dra hjem til Larvik igjen. Etter det bærer det rett på bup og etter det rett til toget på vei til Oslo. Likevel så blir det nok en veldig, veldig fin dag. Først skal jeg på cafè med Eva og senere blir det 18-årsfeiringen hennes med masse fine mennesker. Hva skal du imorgen?
MIN HISTORIE – LESERINNLEGG 32#
Hele tiden så har jeg opplevd at jeg har blitt brukt. Nå, når jeg sitter her, snart 18 år og tenker på mine yngre år så føler jeg meg rett og slett som en prøvekanin. Alle ville at jeg skulle gjøre sånn, ikke sånn, men på den andre måten osv.. Jentene i klassen brukte meg for å få kjærester, men jeg fikk ingen. Guttene ville gjøre jentene i klassen sjalu, så de latet som om at de hadde følelser for meg, ingen av guttene i klassen likte meg i det hele tatt. Jeg har blitt forsøkt voldtatt, men ærlig talt så husker jeg ikke så mye, fordi jeg var så drita.
Alt startet vel i åttende klasse, vi fikk en ny gutt i klassen, la oss kalle han Lasse. Han var kjekk, «farlig» og hjerteløs. Jeg fikk følelser for han, og han spilte med. Etter 9 måneder, så flyttet han igjen. Der satt jeg, med verdens verste kjærlighetssorg, og ikke nok med det, noen av jentene i klassen hadde bed han om å gjøre det. Det var ett veddemål, eller noe.. Vet ikke helt hva jeg tenkte, vil ikke huske, men jeg husker det var ille. Startet med maten, null mat på skolen, null frokost, middag var det smått av og null kveldsmat. Kiloene rant av, og jeg følte en rus hver gang jeg klarte å si nei til godteri! Hver kveld så tok jeg 100 sit-ups, samt jogget hver kveld. Syklet til og fra skolen, og ellers til alle steder jeg skulle til. Jeg ble tynnere, følte meg bedre og fikk ett nytt miljø.
I niende så var det beste året. Selv om at jeg var så langt nede psykisk, så hadde jeg det bra! Jeg hadde mange bekjente og mange venner. Fikk nye måter å skjule spiseforstyrrelsen på, lagde en blogg og fikk masse respons! Jeg var best, trodde jeg.
Jeg var så uheldig å ha sex med en gutt i klassen. Var fint da det var hemmelig, men når han ikke klarte å holde stilt lenger, så var det meg det gikk ut over. Mistet all respekt jeg hadde bygd opp. Satt igjen med 4 venner, og klassen hatet meg. Viste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ble enda tynnere fordi jeg var så frustrert. Viste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg skulket. To- tre uker av og på med skole, fikk med en vennine på skulkingen og det føltes bra, men samtidig dårlig. Var hos helsesøster ang smerter i ribbena. Hun begynte å spørre meg om hva som hadde skjedd, og jeg fortalte uten å tenke meg om hva hun siktet til. Vi begynte å snakke om faren min. Han døde av magekreft da jeg var fire, og jeg fortalte det jeg hadde opplevd. Og jeg begynte å gråte. Helt ut av det blå satt jeg der, øyene sprengte og tårene rant. Vi satt der sammen og bare var til. Jeg begynte å gråte noe helt forferdelig. Kunne ikke stoppe. Vi satt der i to timer og snakket, det var godt.
Noen dager etter hendelsen hos helsesøster så følte jeg meg litt bedre, blokkerte tvangstanker som for eksempel, « du fortjener ikke mat, drikk heller vann, du ser mye bedre ut da» « spiser du den brødskiva så vil det bli ille i fremtiden» Jeg følte meg bra, dette føltes bra. Mamma kom inn med kyllingsuppe og baguett, hun stod i døra og så på mens jeg spiste. « J, hvis du ikke spiser nå, så må vi legge deg inn, vil ikke se deg sånn» Jo takk mamma, der var jeg tilbake.. Tenk at noe så lite kan gjøre alt ille igjen.
Går nå andre året på helsefagarbeider, har kjæreste, vi er faktisk forlovet. Jeg har vist han arrene jeg har på kroppen, fortalt han alt som har vært av tanker i hue mitt. Alt av selvmordstanker til angst mot mennesker generelt. Han har hjulpet meg MYE! Må innrømme at jeg enser ett tilbake fall med sf, etter å ha vært 1,5 år uten.. Jeg er redd, men jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vil jo være tynn, men jeg vil være frisk også.. Kommer aldri til å bli ??frisk?? fra dette, men skal aldri bli så syk som jeg en gang var.
Men det ga jo noe jeg aldri vil få tilbake, nemlig kontroll
Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
09.01.2013
Å lære seg å rope høyere tilbake, når monsteret roper.
