Hei igjen fine dere!♥ Nå har dere ikke hørt fra meg på en stund for på lørdag var det fult kjør med baking og litt annet, blant annet hadde Andreas og jeg vært sammen i 1/2 år den dagen(♥) så det ble litt andre prioriteringer enn blogg. Senere den dagen var vi i bursdag til fineste Caroline som fylte 18 år og feiringen ble kjempebra! På søndag var vi i dåp og da vi kom hjem rundt klokken fire sovnet jeg og våknet først klokken ti på kvelden for så å sovne igjen noen timer senere. Sliten sa du? Nå er det jo også bare en uke til skolen starter igjen og jeg venter spent på at klasselistene kommer ut. Jeg aner jo ikke hvem jeg skal gå i klasse med bortsett fra ei. Bildene under her ble tatt på lørdag og for å være ærlig så forstod jeg ingenting av hva som skjedde med kvaliteten? De så helt fine ut på kameraet, så jeg må virkelig beklage for kvaliteten. Skal prøve å ikke la den gjenta seg. Husk også spørsmålsrunden som dere finner ved å klikke HER.
Nå har jeg akkurat kommet hjem fra en liten tur i byen og jeg klarte desverre ikke gå tomhent hjem derfra hehe.. Det har seg nemlig sånn at jeg er litt vel glad i undertøy og når cubus da i tillegg har salg, vel det sier sitt. Kattene går foresten overaskende greit sammen! Lucy freser litt, men har også vært borte og luktet på. Den nye katten er bare nysgjerrig og befinner seg akkurat nå i et annet rom så de får slappet litt av begge to. Jeg tror og håper at det kommer til å funke.
Dette antrekket ble egentlig litt for sukkersøtt for meg så jeg slang like så godt en skinnjakke over etter å ha tatt bildene. Det ble MYE bedre og hvis dere lurer på hvordan det ble kan dere sjekke ut @eliseamandan på instagram. Det er ikke meningen å se så himla sur ut på bildene, det er bare det at det er vanskelig for meg å smile på kommando. Imorgen har foresten Andreas og jeg vært sammen i 1/2 år så da skal vi ut å spise, det blir koselig!♥ Håper dere alle får en fin fredagskveld! ♥♥♥
Åh, velkommen til familien lillemor!♥ Nå er det en liten stund siden jeg overtok/kjøpte katten og det er fint å se at den allerede er litt nysgjerrig! Den er jo selvfølgelig ikke trygg helt ennå for sånt tar tid, men hvis jeg sitter med den i sofaen er den ganske rolig og vil ha kos. Vi kommer til å bruke en god del tid fremover med katten for ikke bare må den bli vant til oss, men også til den katten jeg har fra før. Den har heller ikke vokst opp med å bli bært på så litt bæretrening skal man ikke se bortifra at det blir. For ikke å glemme at den skal lære hva “sefå” betyr, sier jeg det ordet kommer i alle fall Lucy (katten jeg har hatt i 8 år) løpende som en kule, for da vet hun at det er noe godt å få! Rolig kommer vi helt garantert til å ta det, den er jo bare lille kattungen og det har blitt mange nye inntrykk allerede idag. Og ja du leste riktig, det er en kattunge, men den er av rasen Maine Coon så den er større enn vanlige katter. Gleder meg så til å bli kjent med henne, jeg tror hun vil trives veldig godt her!
Haha ok, jeg er faktisk ikke 100% sikker på om dette antrekket funker. Jeg mener, baggy joggebukse med høye heler, dressjakke og en crop top? Likevel så ble det ikke totalt kræsj og da har jeg fått prøvd ut det også. Det morsomme med klær er jo at det finnes så utrolig mange måter å kombinere plagg på og hvem har bestemt at joggebuksen kun hører til når man er alene hjemme? Jeg har i alle fall alltid gått i hva jeg ønsker så lenge jeg kan huske. Og liker ikke andre det, neivel da liker ikke andre det. Det morsomme med det er jo at det er gøy å se tilbake på gamle bilder og le og lure på hva i all verden jeg tenkte.
HUSK FORESTEN SPØRSMÅLSRUNDEN I INNLEGGET UNDER
Nå burde jeg vel komme meg opp til mamma for å stryke bunadskjorten min og forkleet + tilpasse forkleet, det er bare å trosse den grusomme dørstokkmila. Skoene skal selvfølgelig skiftes ut da det er et lite stykke å gå. Det ble litt sen blogging idag da jeg har vært litt opptatt med andre ting. Imorgen kommer jo en ny pus i hus og jeg regner nok med at dere får se noen bilder av henne. Så hva synes dere, totalt bom med antrekket eller ble det litt stilig?
God kveld eller skal jeg si god natt? Døgnrytmen min burde vel ha kommet på plass allerede, men det er ennå en liten stund til skolestart så jeg får krysse fingrene. Tenk at nå som klokken er over tolv så er det bare en dag til babypus kommer i hus! Gleder meg så mye til å bli kjent med henne og få tilbringe mange år fremover sammen. Nå skal jeg ikke skrive meg bort, som jeg er litt for flink til å gjøre iblandt, men heller komme til poenget: SPØRSMÅLSRUNDE! Så nå er det bare å fyre løs så svarer jeg på de fleste spørsmålene om noen få dager. Husk at dere kan spørre om hva som helst, men det er ikke absolutt alt jeg kommer til å svare på. Spør i vei 🙂
Jøss nå er det lenge siden sist jeg har postet ordentlige antrekksbilder her ser jeg. De siste antrekkene har jo bare vært bilder jeg har knipset i full fart på verandaen. Håper dere liker disse litt bedre og jeg skal prøve så godt jeg kan å fortsette med det. Bortsett fra å shine soverommet totalt idag (føler jeg ikke gjør annet enn å rydde/vaske, hvordan i all verden blir det så rotete?) så har jeg sittet spent å ventet på å mote varsel på at en pakke jeg bestilte skulle komme på posten. På veien ut fant jeg utrolig nok enda en pakke i postkassa! Åh, slike overaskelser fra venninner er så utrolig koselig! Pakken jeg hentet på posten var fra h&m og i den var det skoene dere ser under, toppen dere ser under + to ting til jeg viser senere.
Til middag idag tenkte jeg å prøve å lage vegisterkaker med peppersaus, grønnsaker og kokte poteter. Jeg har aldri laget eller smakt vegisterkaker før, men det ser så himla godt ut! Det blir litt sen middag på oss idag siden ingen av oss er sultne ennå og før middag tenkte jeg å komme meg opp på treningssenteret en siste gang (eller kanskje etter middag da). Nå som skolen begynner snart så blir det alt for mye for meg med trening ved siden av 12 timer dans i uken. Flash-tattoveringene er foresten herfra (link), kule eller hva. Håper dere likte bildene så blogges vi nok senere idag 🙂
God kveld! Dagen idag har egentlig gått i ett og startet med en tur til nabobyen hvor jeg klarte å gå meg bort. Mamma ble vel ikke akkurat overasket av å få en telefon av meg hvor jeg fortalte at jeg garantert hadde gått feil og ikke ante hvor jeg var eller skulle. Hun fant meg heldigvis til slutt. I bilen da vi skulle hjem var også Lena og babyen med og hele veien hjem satt jeg og dullet med babyen og dermed klarte jeg å bli bilsyk også. Bjørn Wiliam er en av de søteste babyene jeg noen gang har sett og på søndag skal vi i navnefesten hans, gleder meg! Jeg har også tatt noen fine telefonsamtaler idag og jeg håper virkelig det jeg prøver å få til nå går i boks, det hadde vært så deilig! Jeg tror jeg venter med det i tilfelle det ikke går, men jeg sitter her med store forhåpninger!
Jeg har også en veldig fin nyhet å dele med dere! Siden jeg ikke klarte å vente lenger og delte det på facebook så kan jeg like så dele det her også. På fredag får vi en liten baby i hus! Eller liten og liten da. Det er en supersøt og snill kattunge av rasen Maine Coon og jeg har ønsket meg en katt av den rasen i mange mange år og endelig får vi oss en! Det er verdens største katt, men siden den er jente blir den ikke sååå stor. Nå er den like stor som katten jeg har fra før til tross for at den er baby og katten jeg har fra før er egentlig ganske stor til å være vanlig katt. Rasen har et herlig lynne og jeg kommer til å bruke masse tid fremover for å få min katt til å gå overens med den nye. Katten min har alltid vært den underdanige med andre katter så jeg tror det skal gå bra, den nye katten har jo ikke de aggressive instinktene. Gleder meg i alle fall masse til å bli kjent med nye baby-pus!
Da har jeg fått Andreas til å skrive et lite gjesteinnlegg her på bloggen min om fun facts om meg. Det som er skrevet i fet skrift er da hva Andreas har skrevet og det i vanlig skrift er mine kommentarer på det. Jeg synes at slike innlegg er morsomt å lese på andre sine blogger og jeg håper at det faller i smak her også. Here we go:
Elise klarer aldri å legge q-tips i søpla. Altså her må jeg si meg helt skyldig. Vi har nemlig ikke søppelkasse på badet og derfor er jeg litt for flink til å bare legge fra meg q-tipsen på vasken for så å glemme å ta den med meg når jeg skal ut fra badet. Skjer litt for ofte, men til mitt forsvar må jeg få lov til å si at Andreas ikke klarer å henge opp håndkleet etter å ha dusjet, det ligger omtrent alltid på gulvet.
Jeg finner snus over alt som Elise legger fra seg (lær deg å legge de i søpla). Når jeg sitter i sofaen og holder på med ett eller annet på PC`n så er det så tiltak å legge fra seg PC`n, gp bort til søpla, kaste den og så tilbake. Det er jo mye lettere å bare legge den på kommoden som står ved siden av?
Elise klarer ikke å fylle bensin hvis hun må betale kontant. Haha, denne er litt flau! Jeg har alltid betalt med kort når jeg skal fylle bensin og jeg aner virkelig ikke hvordan man betaler bensin kontant. Jeg har jo aldri gjort det og har jeg ikke penger på kortet og er nesten tom for bensin så venter jeg med å kjøre til jeg har penger på kortet fremfor å fylle og betale kontant.
Hver eneste dag bare MÅ Elise ta bilde av middagen. Sant og ganske kleint om man er borte på middag. Så skal det også sies at jeg har en recovery-bruker på instagram med flere tusen følgere og for å opprettholde den så må det jo bilder til. Bildene tar jo ikke seg selv (desverre).
Elise kan ligge å se på Master Chef en hel dag for så å furte over at hun ikke har fått trent. Et av favorittprogrammene mine.. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har brukt på å se på det, det er jo så uendelig mange episoder siden veldig mange land har det programmet. Dermed blir det litt for prioritert noen ganger og *kremt* trening litt nedprioritert til min store fortvilelse.
På verandaen har Elise et syltetøyglass med sigaretter i som begynner å nærme seg takhøyde. Når jeg tømte det sist? Jeg har vel ikke tømt det.. MEN da vet jeg hva jeg skal gjøre etterpå! Det er så lett å glemme siden det ikke står inne øyevidde (er det i det hele tatt et ord?). Toppen bugner jo over av sneiper. Ikke bra..
Måten jeg fant ut at Elise har muggfobi på var at jeg løp inn på kjøkkenet for hylet hennes hørtes ut som om noen prøvde å drepe henne. Jeg tror jeg glemte å fortelle Andreas at jeg har muggfobi før vi flyttet sammen og det resulterte i en litt morsom hendelse (altså morsom i ettertid, ikke der og da). Jeg står på kjøkkenet og skal ta ut noe av kjøleskapet samtidig som Andreas er i et annet rom i leiligheten. Tingen jeg skal ta ut har selvfølgelig mugg på seg som gjør at jeg hyler og kaster det fra meg i panikk. Andreas stakkars tror noe alvorlig har skjedd på grunn av måten jeg hylte på og stormer til, så viser det seg bare at agurken har fått litt mugg på seg… Kan fortelle at han ikke skjønte stort akkurat der og da.
Hun skal alltid sove innerst i sengen fordi hun er redd for å falle ut. Da jeg var liten hadde jeg køyeseng og en gang drømte jeg at jeg måtte rulle over noe for å komme i sikkerhet fra en brann. Det jeg drømte at jeg skulle rulle over var i virkeligheten sengegjerdet på toppen av køyesenga.. Jeg klarte å rulle over i drømmen og dermed også i virkeligheten og våknet at hele meg smalt i bakken. Etter det har jeg foretrukket å ligge innerst i senger jeg.
Elise er veldig spontan av seg, som den ene gangen hvor hun fikk meg med på å bestille en tur til Rhodos og dra samme kveld. Jeg er egentlig planleggisgfreak til tusen, samtidig som jeg er veldig spontan. Det var en morgen som det regnet veldig og jeg sa til Andreas at nå hadde det vært deilig med en tur til syden. Så sjekket jeg restplasser og fant en tur, fikk Andreas til å bli med på det og så var det bestilt! Vi dro faktisk samme kveld, men det var en helt fantastisk tur!
Hvis Elise skal ha ristet brød må hun alltid ha hjelp av meg til å ta ned brødristeren fordi hun er så lav. Hehe, så lav er jeg da ikke. Jeg er faktisk 1,1cm høyere enn gjennomsnitshøyden på kvinner i Norge. Det er bare det at brødristeren står på toppen av kjøkkenskapet altså veldig høyt oppe.
Er det noe Elise ikke har så er det stedsans, hun hadde sikkert klart å gå seg bort i sin egen gate. Denne her kan jeg nok ikke snakke meg bort fra. Senest istad gikk jeg meg bort i Sandefjord til tross for mamma sin beskrivelse over tlf om hvor jeg skulle gå. Heldigvis så fant mamma meg. En annen gang hadde jeg gått meg bort i parallellgata til gata jeg bodde i da jeg prøvde å finne veien hjem og da var det bare å ringe pappa.. Å gå meg bort er noe jeg er litt vel flink til.
Hei! Nå har Anniken og jeg vært ute og tatt noen bilder i skogen bak hvor jeg bor. Jeg har jo siklet etter en refleksjonsskjerm i evigheter nå uten å få somlet meg til å bestilt det. Bildene får en så fin glød av å bruke det så jeg laget like så godt en egen i full fart. Ikke akkurat det beste jeg har vært borti, men jeg må jo si at den funket bedre enn forventet. Hva synes dere om bildene?
Jeg ønsker å dele en sann historie om meg, vær så snill å les hele før du gjør deg opp noen tanker eller meninger.
Jeg vet ikke helt nøyaktig hvor lenge det har pågått, men jeg har mobbet i mange år og jeg skammer meg. Det er ei jente det har gått utover og selv om jeg har sett hvor mye det har ødelagt henne, så stoppet jeg aldri. Det begynte vel på barneskolen og denne jenta ble litt tidlig utviklet med blant annet hofter. Jeg husker jeg fortalte hun hver eneste dag at hun begynte å bli feit samtidig som jeg lo og ofte slang på at lårene hennes lignet på to svære låvedører. Det var vel ikke akkurat overraskende at hun begynte å gråte de fleste gangene, men hun fortjente faktisk å høre det tenkte jeg.
Etter en stund begynte vi på ungdomsskolen og der ble det mye verre. Jeg skrek etter henne at hun var stygg, fæl, så ut som et misfoster av et menneske. Jeg slo hun til hun fikk blåmerker og etterhvert ble redd for å gå på skolen. Jeg truet hun med at hvis hun kom til å gjøre sånn eller sånn så kom jeg til å banke henne opp eller bli enda verre med ting jeg kalte henne. Jeg fortalte hun gang på gang at hun ikke fortjente å leve engang slik som hun så ut og slik som hun var. Det ble ikke sagt ett eneste positivt ord om henne fra min side, kun negative. Hun ble veldig innesluttet etterhvert og den dårlige selvtilliten jeg hadde klart å gi henne lyste gjennom. Av en eller annen grunn prøvde hun å smile og late som om alt var bra. Selvom jeg så hvor ødelagt av det jeg gjorde mot henne, så måtte jeg bare fortsette.
Da jeg hadde mobbet henne en del år så sluttet hun omtrent helt å være på skolen. De gangene hun var på skolen gjorde jeg mitt ytterste for å plage henne. Hun fikk høre hver eneste gang at hun ikke hørte til der. At hun ikke hadde noen venner og at de som var med henne gjorde det bare fordi de syntes synd på henne, egentlig hatet de henne de også. Jeg sa at alle i gangene lo av henne og hvisket stygt om henne når hun ikke så på. At alle synes hun var så svær, ekkel og stygg at det beste hadde vært om hun aldri viste seg der igjen. De gangene hun var hjemme fikk hun heller ikke fri. Hun kunne finne masse lapper over alt på rommet som jeg faktisk hadde plassert der med ord som “dø!”, “misfoster”, “feite jævel” og lignende. Jeg hatet henne så intenst at jeg hadde lyst til å gi henne en skikkelig en på trynet så hun svimte av, kanskje til og med døde så jeg slapp å se henne mer. Etterhvert fikk hun alvorlige problemer og trengte hjelp. Herregud hvor mye jeg lo da! For et himla svakt menneske! Alt jeg hadde sagt til henne hadde gått rett til hodet på henne. Hun hatet, virkelig hatet seg selv. Som fortjent tenkte jeg. Det var nesten ikke noe igjen av henne. Øynene som en gang strålte av livsgnist var nå helt tomme. Jenta i seg selv var ikke til å kjenne igjen fra slik hun var før jeg begynte å mobbe. Hun var et skall av seg selv, vandret rundt som en idiotisk zombie uten mål og mening. Så til slutt så klarte jeg det visst. Klarte å ødelegge henne totalt og bryte ned det siste hun hadde av selvrespekt.
At det går an oppføre seg så grusomt mot et annet menneske klarer jeg ikke å forstå den dag idag. Det er helt utrolig at denne jenta nå står på beina og klarer ting. Det er helt utrolig hvor mye som går an å reparere, selvom arrene fra hva jeg gjorde mot henne aldri forsvinner. Jeg er imponert over hvor mye denne jenta har jobbet, hvor sterk hun har blitt og at hun klarer å se fremover i livet.
Hadde jeg på den tiden der hatt muligheten så hadde jeg vel tatt en kniv og drept henne, for så å gått videre, så fæl var hun. Men det gikk ikke. Det er umulig å rømme fra sitt eget speilbilde.
Mobbing er ikke greit, uansett hvem det gjelder. Det er noe av det verste man kan gjøre mot en annet menneske og man ødelegger mennesket man utsetter for mobbing. Det blir snakket masse i media om mobbing nå for tiden, at man ikke skal mobbe noen andre. Min historie er litt annerledes for om dere ikke har forstått det ennå så er begge de to personene meg. Jeg er både jenta som mobbet og jeg er jenta som ble mobbet. Jeg har blitt mye flinkere nå, jeg mobber nesten aldri lengre. Tro det eller ei så går det faktisk an å mobbe seg selv også, men det blir aldri snakket om. Jeg har himla dårlig samvittighet for alt hva jeg gjorde og sa til meg selv, jeg fortjente det faktisk ikke. Så kjære alle dere, tenk litt etter. Selvom dere kanskje ikke mobber andre, mobber dere kanskje dere selv? Jeg kan love dere at det ødelegger virkelig et menneske det også.
Jeg hadde en siste lapp som jeg ga til meg selv for noen få år siden. På den lappen stod det noe så enkelt og fortjent som “unnskyld”.
