Så satt man der igjen da, i en seng på et sykehus. Det er ikke noe dramatisk som har skjedd, dette har vært en planlagt innleggelse. Det har nemlig ikke gått så alt for bra den siste tiden. Jeg kom hit i uke 18, men jeg har ikke skrevet noe om det før nå. Jeg trengte litt tid på å la det synke inn, uten at alle skulle vite. Fra den ble snakk om innleggelse til jeg faktisk ble lagt inn tok det veldig kort tid. Det kom litt brått på, til tross for at jeg var forberedt på at ting kunne skje raskt. Hver helg er det heldigvis permisjon, så da får jeg sett de jeg bor med (altså Andreas og kattene) og jeg får øvd meg på å stå enda mer på egne ben. Det er godt.
Jeg hadde jo som mål at jeg skulle holde meg langt unna sykehus i 2021. Men så kom jeg krypende med halen mellom beina og trengte mere hjelp, noe behandlerne mine var enige i. Nå er det jo ingen skam i å be om hjelp og ei heller å ta i mot hjelp. Jeg skammer meg over å ikke klare ting bedre på egenhånd. Det er bare det at jeg var så sikker på at jeg virkelig skulle klare meg med kun poliklinisk behandling dette året. Det forrige året var jeg nemlig veldig mye borte hjemmefra og det er vondt. Jeg er evig takknemlig for hjelpen jeg får, jeg skulle bare ønske at jeg hadde vært frisk nok til å ikke trenge den.
Det er så himla frustrerende å ikke ha kommet lenger. Jeg har kommet langt altså, så tidligere behandling har vært langt fra bortkastet. Jeg skulle bare ha vært enda friskere, helst i går. Denne gangen prøves det noe nytt: tid. Det blir ikke kun brannslukning, men tid til å bearbeide ting og tid til å forhåpentligvis klare å stå på egne bein i den o så store verden. Jeg tror det er tid det har skortet på tidligere. Jeg har blitt bedre, men ikke hatt tid nok til å klare å være bedre.
Nå tror jeg ikke at jeg kommer til å skrive spesielt mye rundt selve innleggelsen og lignende. Jeg har jo vært her en liten stund allerede, men blogget slik at man ikke har sett eller lest hvor jeg har vært. Kanskje kommer jeg til å skrive litt, kanskje ikke. Det blir iallfall en spørsmålsrunde om ikke så alt for lenge, da noen av dere lesere kanskje har noen spørsmål. Så får vi det ut av verden hehe. Denne uken her blir iallfall kort på grunn av påske. Jeg kom tilbake til avdelingen i går etter permisjon og drar hjem igjen alt på onsdag. Da blir jeg hjemme frem til mandag kveld og det håper jeg på skal gå bra:)
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Bare ta imot all hjelpen du klarer <3 Har slitt med disse tingene selv, og vet hvor håpløst det er. Trodde aldri jeg skulle bli fri og frisk. Men jeg ble det. Jeg tror det er håp for deg også. Ber for deg, Elise Amanda <3
Har tenkt på deg, flott du får meir hjelp når du trengte det, og har vel nevnt tidligere at du har og trengt lengre innleggelser. Er det vanlig DPS du er på nå? Sender gode styrkeklemmer til deg! Det tar tid, eg hadde maaaange innleggelser før eg blei frisk. Har sånn tro på deg🌸 Goood klem Gunhild-Malena
Høres lurt ut med TID 🙂 Jeg synes liksom det har hørtes så kort ut alltid. At man ikke er klar, før man er klar liksom. Lykke til til deg 🙂