Jeg tror det hele startet når jeg var liten, i ca. 3-8 års alderen. Mamma leide ut underetasjen til en mann der vi før bodde, og hun jobbet så og si konstant – både dag og kveld. Hverken søsteren min eller jeg så mye til henne på denne tiden, og var ofte alene hjemme uten at barnevernet ble tipset. Mamma ga penger til leieboeren for å kjøpe fast-food mat til oss, slik som pizza, kebab eller andre usunne matretter. I tillegg hadde vi dårlig råd, da mamma hadde mye gjeld, og penger som var til overs brukte hun på seg selv (eks: klær, sminke osv).

Søsteren min og jeg brukte de samme klærne og skoene i mange år – noe som resulterte i at føttene mine er deformerte. Moren min gadd rett og slett ikke kjøpe nytt tøy til oss. Jeg grodde ut av badedrakten jeg skulle bruke på svømmingen, og ble bedt av mamma å gå ned i vekt fordi hun mente jeg «spiste for to personer» så da var det liksom ikke noe sjokk at jeg hadde grodd ut av den, mente hun. Dette var et uttrykk hun brukte ofte. 

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Jeg fikk vite av mamma at hun før hadde slitt med anoreksi, men aldri fått hjelp for det. Dermed ble alle disse reglene og kroppsfokuset overført i form av kommentarer til søsteren min og meg om hvor feite vi så ut, og hvor mye mat vi spiste.

Vi hadde ofte svært dårlig råd og lite mat. Det gikk i pasta, tørt brød med sukker på eller andre ting vi kunne finne på kjøkkenet som gikk an å spise. Vi spiste aldri måltider sammen bortsett fra på julaften. Når mamma fikk penger på kontoen så kjøpte hun alltid mye mat. Vi fråtset i oss maten fordi vi var så sultne. Mamma stjal også penger fra oss, og når vi fikk f.eks bursdagspenger, så brukte vi det opp med en gang på snacks eller godteri slik at hun ikke kunne bruke dem – og dette sliter jeg med i etterkant (overspising, dårlig selvdisiplin og porsjonkontroll).

Når jeg begynte på internatskole, og bodde alene, fikk jeg ordentlig rytme på når jeg spiste og faktiske måltider. Jeg var i en fin normalvekt, men synes jeg så utrolig feit ut. Noe jeg nå i etterkant synes var helt latterlig å tenke – jeg så da helt normal ut. Men på grunn av denne tankegangen begynte jeg dermed å spise mindre, trene mer, og noen ganger kastet jeg opp dersom jeg overspiste. Dette pågikk en god stund før jeg stoppet da det ikke fungerte.

Etter at jeg møtte kjæresten min la jeg på meg 20 kg i en periode på 1 år siden vi spiste mye ute og masse god mat. Nå har det gått litt over 5 år siden vi ble sammen, og jeg ligger +28 kg fra når vi først ble sammen. Overspising og dårlig porsjonkontroll sliter jeg utrolig mye med. Jeg kaster inni mellom opp også hvis jeg får dårlig samvittighet for å ha spist for mye eller veldig fet mat som jeg vet har mye kalorier i seg. Dette er overhodet ikke en sunn måte å gjøre det på, og anbefaler ingen å gjøre det heller. Har prøvd flere ganger å gå ned, på forskjellige måter, men mister fort motivasjonen – og nå vet jeg ikke lengre hva jeg kan gjøre.

Som følge av omsorgssvikt, psykisk mishandling/manipulasjon og mye annet, har jeg slitt psykisk i mange år. Det er ikke før nå at jeg endelig skal få den hjelpen jeg trenger. I neste måned skal jeg på en traumeavdeling for de som sliter med PTSD. For første gang har jeg greid å fortelle en psykolog om mine vansker med mat. Så jeg krysser fingrene for at jeg kanskje kan få hjelp på denne fronten også der borte. 

Takk for at du tok deg tid til å lese historien min.

-Anonym, 23 år

Bildene er kun til illustrasjon. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil og lignende), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke bilder som jeg har tatt selv, med mindre noe annet er ønsket. Send meg en e-post: [email protected]  Hvis du ønsker å lese flere leserhistorier så finner du dem HER.
_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER