Enda noen bilder som har ligget og slengt i arkivet uten å bli postet. Høsten er fin den, eller hva? Fortell meg gjerne hvis dere har noen idèer til bilder, det hadde jeg satt stor pris på! Jeg har foresten også fått meg en profil på ask.fm og hvis noen vil spørre meg noen spørsmål så heter jeg eliseamandan der :3
Hvordan går det med deg?
Anette, Annika, Eirin, Ida-Michelle, Julia, Thea og jeg har laget en liten fotogruppe vi kaller temafoto og hver uke trekker vi et tema vi skal ta et bilde til. Denne ukens tema var “motgang” og ovenfor ser dere min tolkning av det temaet. Jeg valgte å ta et selvportrett hvor jeg prøvde å få frem følelsen av motgang og jeg valgte å poste bildet i svart/hvitt for å forsterke den følelsen mer. Hva synes du om bildet?
canon eos 550D + EF 50mm f/1.4 USM day 203/365 modell: linnea
Noen ganger er det veldig fint å smile oppmuntrende til tilfeldige forbigående, som oftest smiler de tilbake og snur du deg og etter dere har pasert hverandre går de som oftest mye strakere. Det er fint med slike små ting man kan gjøre for å gjøre andre litt glade. Du burde prøve!
Noen ganger så glemmer man rett og slett bort bilder i arkivet sitt og dette er slike bilder. Vil dere se flere bortgjemte bilder?
She thought, she really thought she could run away from all the monsters. So she tried her best, but they came after her in her head.
Alt for lenge siden sist, så kanskje jeg kan fortelle litt? Jeg har flyttet på instutisjon. Jeg har blitt helt teavhengi igjen. Kroppen min er veldig sliten for tiden og jeg har måtte tatt to ukers pause fra all trening. Jeg har fått meg kjæreste( ). Jeg har tatt en del bilder uten å poste dem. Jeg har sluttet på skolen, men vil ta opp noen fag som privatist. Jeg har ommøblert rommet mitt midt på natten igjen. Jeg har savnet å ta bilder. Jeg har hatt skikkelig julestemning. Hva med deg?
…
NB: bilder kan trigge
Det har begynt å bli færre av blogginnleggene hvor emnet “kroppspress” og lignende blir skrevet om. Kanskje er det fordi det begynner å bli høst og fokuset på kropp blir litt mindre? For noen er det fortsatt like stort, om ikke større. Derfor velger jeg å dele litt mere av min historie, litt mere fordi dette temaet er for viktig til å gå i glemmeboken. Jeg var nemlig også en av de for noen år tilbake som ønsket å bli tynn, tynn nok til å bli fornøyd med meg selv. Det å vokse opp skremte meg så mye at jeg trodde at om jeg bare fikk en barnekropp igjen helt uten former, bare jeg fikk bli liten nok igjen skulle alt bli bra. Og kanskje, om jeg bare ble liten nok, kanskje ville noen se meg som det barnet jeg følte jeg var og gi meg omsorgen jeg følte jeg trengte? Der tok jeg kraftig feil.
Det tok ikke lang tid før jeg ble kjent med henne, hun som forgiftet tankene mine med vonde tanker. Hun som fikk meg til å sulte bort kroppen min og leve på omtrent ingenting. Dagene ble brukt til å gråte, planlegge måltider, telle kalorier, gråte mere, overtrene, gråte enda mere og prøve å fremstå så perfekt som mulig. Jeg begynte å miste formene mine, men hvor ble det av lykkefølelsen hun hadde lovet meg skulle komme? Da jeg nådde målet mitt lovet hun at om jeg bare gikk ned litt til, bare litt så skulle alt bli fint. Bare litt til så skulle jeg få være et lite barn igjen. Hun løy.
Etterhvert ble jeg friskere fra (atypiske) anoreksien, men det var der bulimien kom inn. Jeg forstod ikke helt hvordan jeg som før levde på omtrent ingenting nå ikke hadde noe kontroll overhodet og kastet i meg enorme mengder med mat. Barnet i meg gråt og gråt, det var jo ikke dette som skulle skje? Det føltes så skamfult ut etter hver runde som ble fullført med den onde sirkel: spise-spy-spise-spy og som oftest endte det med at jeg sovnet av utmattelse. Jeg begynte å prioritere å være hjemme fra skolen og venner for å holde på med dette hemmelige ritualet, jeg begynte å lyve til de rundt meg for å få mest mulig tid til bulimien hver dag og jeg hatet meg selv for å gjøre det. Jeg skulle jo bare bli barn igjen, skulle jeg ikke? Bare jeg ble tynn nok ble jeg barn og da ble jeg lykkelig? Så hva i all verden var det jeg holdt på med? Det var disse tankene som holdt det hele gående, håpet om å bli et barn igjen. Det triste er at jeg aldri klarte å se at jo sykere jeg ble og jo mere omsorg jeg fikk, jo eldre og større følte jeg meg.
Hvorfor er det absolutt oss selv vi skal endre for å bli lykkeligere? Er det ikke heller instillingen og synet på oss selv vi burde endre? Jo mere og hardere jeg prøvde å endre på meg selv, jo mere jeg klarte å endre på meg selv – jo verre følte jeg meg og jo verre ble jeg. Desverre lærte jeg dette på den harde måten og desverre lærer jeg fortsatt dette. Derfor ber jeg deg av hele mitt hjerte om å tenke over hva du burde endre: kroppen din eller synet ditt på deg selv? Er det virkelig verdt å ødelegge kroppen din, miste vennene dine, måtte droppe ut av skolen, få masse fysiske plager, såre de du er glad i bare for å endre på sin egen kropp og ende med å like den enda mindre enn i utgangspunktet? Hvis du kan se meg inn i øynene og svare ja på dette så er jeg utrolig lei meg på dine vegne. Du aner ikke hvor feil du tar.
Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg at jeg aldri kom til å bli lykkelig av dette, jeg skulle ønske noen hadde klart å få meg til å forstå. Jeg ønsker at dere skal forstå at livet er viktigere enn å ødelegge seg selv for å prøve å passe inn under den kategorien man selv mener er perfekt kropp. Jeg trodde jeg skulle bli meg selv på veien på denne reisen, men endte isteden opp med å miste meg selv og alt det som betydde noe for meg. Ønsket om å bli et barn igjen er fortsatt så høyt at det holder meg tilbake fra å klare å leve livet. Spiseforstyrrelsen holder meg igjen fra å klare å leve livet. Fra å klare å være lykkelig og klare det alt hva jeg burde klare. Er det virkelig dette du ønsker:
Eller ønsker du livet?
…
…
canon eos 550D + EF 50mm f/1.4 USM Day 202/365 model: brynja
Noen som kan hjelpe meg? På skjermen på kameraet ser det ut som om fokuset ligger på øynene, men når jeg får bildene inn på macbooken så viser det seg at det ikke er slik likevel. Hadde satt stor pris på hjelp! Hva synes du om bildet foresten?
…
