Tidligere ville det vært utenkelig for meg å skrive “historien” min, og ikke minst å dele den på denne måten. Men nå føler jeg at tiden er inne. Ikke fordi jeg er klar, men fordi.. jeg vet ikke, jeg tror dere er klare. Menneskeheten. Folk. Alle. Det er på tide at dere forstår, at dere får øynene opp for virkeligheten. Tenk deg at du står i en folkemengde – hva ser du? Glade mennesker, stressede mennesker..? Jeg stoler ikke på dem. Noen er kanskje glade. Men jeg forstår, jeg vet, at blant denne folkemengden er det noen som føler seg usynlig, selv om masken sier noe annet. Et menneske som lider av en usynlig sykdom, et menneske som har et psykisk problem.

Jeg er en av dem. Siden jeg var ti år har jeg slitt med selvskading. Jeg husker ikke hva som utløste det, men jeg fant i hvert fall fram kniven. Jeg minnes at den var ganske liten, antageligvis den typen man bruker når man kutter opp grønnsaker. Jeg husker det ikke så tydelig. Det begynte uskyldig, små striper, noen av dem blødde ikke en gang. Lette å skjule, kunne lett bortforklares: “En katt klorte meg”, etterfulgt av en uskyldig latter. “Jeg skrapte meg på et piggtrådgjerde”, “Jeg falt, og kom borti en skarp stein”. Slik holdt det på i omtrent to år. Aldri dype nok eller mange nok til at noen fattet mistanke. Jeg tviler på at jeg overhodet kan se noen arr fra den tiden, men det er litt vanskelig å vite.

Etterhvert ble det ikke nok. Selvfølgelig ikke. Kniven ble større, skarpere. Knivbladet skar nådeløst ned i huden, lot blodet fosse nådeløst nedover armene. Så grep panikken meg. Gang på gang løp jeg mot badet, falt, reiste meg opp igjen, og løp videre. Denne psykiske ledelsen klemte til rundt meg, gjorde meg mindre, usynlig, samtidig som den sakte, sakte, sakte, drepte meg. Jeg var ikke i stand til å stoppe det. Hjertet banket, i det jeg lot iskaldt vann skylle bort blodet, så det bli til forskjellige rosatoner i et kort sekund, før det tok veien nedover rørene.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Så, en dag, for noen måneder siden, satt jeg på skolen. Jeg hadde nylig fylt fjorten år, og hadde nå drevet med selvskading i litt over fire år. Vi har en time hver uke, som blir kalt for noe så lite kreativt som «klassens time». Av en eller annen grunn ble selvskading temaet. Jeg kjente knuten knytte seg i magen på meg, kikket meg panisk rundt om i klasserommet. Hvorfor snakket vi om dette? Visste de.. hadde noen? Ingen skulle vite noe om det.. Ingen her i det minste. Hvorfor, hvem, hvordan? Tanker som dette fløy rundt omkring i hodet mitt, og kroppen føltes som om tusenvis av vepser hadde fått er raserianfall og stukket meg, spredd giften sin i blodet mitt, gjort kroppen nummen. Ubrukelig. I mellomtiden durte læreren på, men alt gled bare over i en utydelig masse av ord, hvor kun noen få ord fanget oppmerksomheten min, før jeg igjen gled tilbake til denne numne, ekle, følelsen. Men det var én setning som brant seg fast i hjernen min.

«Du er helt hjernedød dersom du driver med selvskading».

Dersom jeg skal være helt ærlig så tror jeg det er derfor jeg skriver denne teksten nå. For at mennesker skal få igang hjernecellene og tenke over hva de sier, hvordan de påvirker et menneske. Da jeg kom hjem den dagen kastet jeg opp. Jeg var kvalm, kvalm over meg selv, hva jeg gjorde. Men for de av dere som trodde at dette var vendepunktet, starten på et «nytt og bedre liv» – jeg beklager å skuffe dere, men det er ikke slik verden fungerer. Dagene gikk, jeg så godt som sluttet å spise, og selvskadingen steg til et nytt nivå. Én liten setning slapp et udyr inni meg, og jeg strevde med å holde dette udyret borte fra meg, ute av rekkevidde for å utslette meg. Men det var nært nok. Jeg kjente fortsatt pusten i nakken på meg.

Nå er det snart fem år siden jeg først plukket opp kniven, og hvor mye jeg enn ønsker det, så vil jeg ikke bli frisk over natten. For det er det dette er – en sykdom. Spiseforstyrrelse, selvskading… Sykdommer. Usynlige kanskje, men sykdommer. Men jeg skal klare det. En dag vil jeg rive meg løs fra udyret, og udyret skal få kjenne min pust i sin nakke. Og for å hjelpe meg på veien har jeg min bestevenn, som har æren for at ting ikke er verre enn de er, for at knivbladet ikke har gått for dypt. Du er min engel.

Jeg har utelatt visse deler av historien, ettersom disse enten er for groteske, sensitive for meg å fortelle om, vil kunne oppfordre andre til å begynne med dette (noe jeg aldri kunne ha klart å ha på meg), eller de vil kunne avsløre hvem jeg er. Alt jeg ønsker er å dele min historie, for å få folk til å tenke over hva de sier. Tenk.

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

modell: kaja

May-Teresa, Liliane, Julia, Dorthea, Thea, Frida og Martine

Ta en titt innom bloggene ovenfor, de er i alle fall de bloggene jeg likte best av de som meldte seg på anbefalingsrunden! :3

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg kan konkludere med at det er veldig stor forskjell på standarobjektivet og 50 mm f/1.8 i alle fall. For tiden har jeg ganske stor inspirasjon innen klesveien, men jeg klarer ikke å gå i det jeg ønsker å gå i. Heldigvis har jeg skjørt og store t-skjorter jeg kan gjemme meg bort i og det er fint. Jeg skulle ønske jeg var tøffere der, at jeg klarte å gå i det jeg ønsket å gå i.

Uavhengi av grunn, tør du å kle deg slik du egentlig vil`?

arkivbilder

Det var så utrolig fint å endelig få danse igjen, jeg hadde helt glemt hvor godt det virkelig føles. Allerede imorgen blir det enda mere dansing, kan ikke si annet enn at jeg ser veldig frem til det. ” I dance because, there´s no greater feeling in the world than moving to a piece of music and let the rest of the world disappear”

Legg igjen en link til bloggen din, så anbefaler jeg de bloggene jeg liker best.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den forrige headeren min var veldig fargerik og fin, men den var ikke helt meg. Derfor laget jeg en ny en som er mye mere meg og det jeg lurer på er: hva synes dere om den?

Denne søndagen har allerede blitt brukt på å lese en bok og ta noen få bilder. Resten av dagen skal bli brukt på å rydde+vaske rommet og ta enda flere bilder. Jeg har ingen idèer til ukens tema i TWS, så jeg håper virkelig at jeg får tatt et bilde og postet det idag! Ovenfor har dere dagens antrekk foresten, men det så dere vel. Tre ord for hva du skal gjøre idag?

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

550D + 50mm f/1.8 II Day 165 modell: Edvard Alexander / teammodels

Imorgen blir det en litt stressenes dag, tidlig reiser jeg til Tønsberg for å dra til ernæringsfysiolog for så å dra hjem til Larvik igjen. Etter det bærer det rett på bup og etter det rett til toget på vei til Oslo. Likevel så blir det nok en veldig, veldig fin dag. Først skal jeg på cafè med Eva og senere blir det 18-årsfeiringen hennes med masse fine mennesker. Hva skal du imorgen?

Hele tiden så har jeg opplevd at jeg har blitt brukt. Nå, når jeg sitter her, snart 18 år og tenker på mine yngre år så føler jeg meg rett og slett som en prøvekanin. Alle ville at jeg skulle gjøre sånn, ikke sånn, men på den andre måten osv.. Jentene i klassen brukte meg for å få kjærester, men jeg fikk ingen. Guttene ville gjøre jentene i klassen sjalu, så de latet som om at de hadde følelser for meg, ingen av guttene i klassen likte meg i det hele tatt. Jeg har blitt forsøkt voldtatt, men ærlig talt så husker jeg ikke så mye, fordi jeg var så drita.

Alt startet vel i åttende klasse, vi fikk en ny gutt i klassen, la oss kalle han Lasse. Han var kjekk, «farlig» og hjerteløs. Jeg fikk følelser for han, og han spilte med. Etter 9 måneder, så flyttet han igjen. Der satt jeg, med verdens verste kjærlighetssorg, og ikke nok med det, noen av jentene i klassen hadde bed han om å gjøre det. Det var ett veddemål, eller noe.. Vet ikke helt hva jeg tenkte, vil ikke huske, men jeg husker det var ille. Startet med maten, null mat på skolen, null frokost, middag var det smått av og null kveldsmat. Kiloene rant av, og jeg følte en rus hver gang jeg klarte å si nei til godteri! Hver kveld så tok jeg 100 sit-ups, samt jogget hver kveld. Syklet til og fra skolen, og ellers til alle steder jeg skulle til. Jeg ble tynnere, følte meg bedre og fikk ett nytt miljø.

I niende så var det beste året. Selv om at jeg var så langt nede psykisk, så hadde jeg det bra! Jeg hadde mange bekjente og mange venner. Fikk nye måter å skjule spiseforstyrrelsen på, lagde en blogg og fikk masse respons! Jeg var best, trodde jeg.

Jeg var så uheldig å ha sex med en gutt i klassen. Var fint da det var hemmelig, men når han ikke klarte å holde stilt lenger, så var det meg det gikk ut over. Mistet all respekt jeg hadde bygd opp. Satt igjen med 4 venner, og klassen hatet meg. Viste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ble enda tynnere fordi jeg var så frustrert. Viste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg skulket. To- tre uker av og på med skole, fikk med en vennine på skulkingen og det føltes bra, men samtidig dårlig. Var hos helsesøster ang smerter i ribbena. Hun begynte å spørre meg om hva som hadde skjedd, og jeg fortalte uten å tenke meg om hva hun siktet til. Vi begynte å snakke om faren min. Han døde av magekreft da jeg var fire, og jeg fortalte det jeg hadde opplevd. Og jeg begynte å gråte. Helt ut av det blå satt jeg der, øyene sprengte og tårene rant. Vi satt der sammen og bare var til. Jeg begynte å gråte noe helt forferdelig. Kunne ikke stoppe. Vi satt der i to timer og snakket, det var godt.

Noen dager etter hendelsen hos helsesøster så følte jeg meg litt bedre, blokkerte tvangstanker som for eksempel, « du fortjener ikke mat, drikk heller vann, du ser mye bedre ut da» « spiser du den brødskiva så vil det bli ille i fremtiden» Jeg følte meg bra, dette føltes bra. Mamma kom inn med kyllingsuppe og baguett, hun stod i døra og så på mens jeg spiste. « J, hvis du ikke spiser nå, så må vi legge deg inn, vil ikke se deg sånn» Jo takk mamma, der var jeg tilbake.. Tenk at noe så lite kan gjøre alt ille igjen.

Går nå andre året på helsefagarbeider, har kjæreste, vi er faktisk forlovet. Jeg har vist han arrene jeg har på kroppen, fortalt han alt som har vært av tanker i hue mitt. Alt av selvmordstanker til angst mot mennesker generelt. Han har hjulpet meg MYE! Må innrømme at jeg enser ett tilbake fall med sf, etter å ha vært 1,5 år uten.. Jeg er redd, men jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vil jo være tynn, men jeg vil være frisk også.. Kommer aldri til å bli ??frisk?? fra dette, men skal aldri bli så syk som jeg en gang var.

Men det ga jo noe jeg aldri vil få tilbake, nemlig kontroll

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]