canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 85
Hodet mitt er totalt kaos, alt for mange tanker sloss om oppmerksomheten og tankene er langt i fra enige med hverandre. Noen vil ditt og andre vil datt og jeg blir sliten av det. Jeg skulle ønske at jeg kunne trykke på en pauseknapp, trekke pusten dypt, lære meg selv å kjenne og først når jeg var klar; trykke på playknappen igjen. Verden spinner rundt og jeg får ikke med meg noen ting. Forstår meg ikke på noen ting.
Jeg liker å skrive og høre på musikk, tankene forsvinner litt da. Jeg liker også å være med venner; smile, le og bare være den jeg savner. For det gjør så godt å ha det fint, de små hverdagsøyeblikkene, bare et lite smil, hva som helst. Bare ikke slik det er akkurat i skrivende øyeblikk. Det å kunne leve, virkelig kjenne at man lever.
Dumme valg som får konsekvenser, store konsekvenser. Jeg som ikke angrer, ser egentlig ikke vitsen. Ønsker å gjøre det beste ut av det, tiden kan jo ikke skrues tilbake. Ikke så vidt jeg vet i alle fall. Tanker som blir delt og ord jeg skriver, forteller, gir dere et lite innblikk, kall det hva du vil. Jeg sier alt, alikevel ingenting. Slik er det og slik blir det. Fremdeles.
Skrevet igår kveld/ natt til idag.
-Elise
Du er ikke den eneste som tenker som dette, Elise. Men det blir bedre 🙂