SE, ELISE SMILER IGJEN!

Nå har jeg kommet hjem fra avdelinga for aller siste gang. Jævlig skummelt, men alikevel så utrolig deilig! På tide å stå på sine egene bein og kjenne luften under vingene! Alle de lange gåturene, alle dagene med Skipbo-spilling, all latteren og håpet, alle de gode samtalene, skoletimer jeg har klart å gjennomføre og all den gode hjelpen ellers har betydd helt sinsykt mye!

Det var vanskelig å si hade istad og gi hadeklemmer, spesielt da jeg gikk på toget på vei til Larvik. Det er vel først da det gikk opp for meg at denne delen av livet mitt er over. På tide å si hade til den jenta som har hjømsøkt meg i all for lang tid og hilse velkommen til den jeg egentlig er. Hun som alltid har et smil på lur.
 
Jeg savner alle og alt mye allerde, men jeg vet at jeg nå er mye sterkere enn da jeg først kom dit. Dere skulle bare ha visst hvor mye jeg har fått ut av oppholdet og hvor fantastiske de som jobber der er! 

6 kommentarer

Siste innlegg