Jeg ser en svak skikkelse som holder på å bryte sammen i fortvilelse. Hun er tykk og ser forferdelig ut, jeg vemmes av synet. Lårene kan sammenlignes med låvedører og magen som en luftballong. Hodet hennes er vendt nedover, det skal bare et lite blikk til for å se den dårlige selvtillitten hennes. Nedover kinnene hennes renner det tårer som aldri ser ut til å stoppe, de bare fortsetter og fortsetter å renne. Svakheten hennes lyser tydlig igjennom henne, det er umulig å ikke legge merke til den. Håret hennes er pistrete og satt opp i en mislykket knute i nakken. Hun er hva jeg ville kalt stygg, fæl og grusom. Ja, så grusom er hun at jeg føler hun ikke en gang er verdig livet. Slik står jeg i flere timer og snakker stygt om henne og selv om jeg ser hvor hardt verdt eneste ord går inn på henne, hvor vondt det gjør for henne. Jeg har bare lyst til å slå til henne slik at hun besvimer, i beste fall dør. Jeg hater henne av hele mitt hjertet, hatet er så intenst at det ikke finnes ord for det en gang. Jeg kjenner kvalmen spre seg når jeg ser utseendet hennes. Hadde det gått hadde jeg tatt en kniv, drepet henne, for så å gått videre i livet. Men det går ikke. Det er umulig å rømme fra sitt eget speilbilde.

…

ps: unnskyld for å ta dette utover dere.. det går bare ikke så bra for tiden og jeg trengte et sted å få det ut, beklager.