(Alle bildene er tatt av Tonje, bortsett fra det nederste som er tatt av meg og det nest nederste til høyre som er tatt av Rebekka)
Seeeee, så vakker kjolen min er! Jeg følte at jeg endelig fikk ønsket fra da jeg var liten i oppfylelse – jeg ønsket å være en prinsesse. Og den kvelden følte jeg med virkelig som en også! Det var en uforglemmelig kveld og jeg sitter igjen med mange fine minner! Åhhh, den er så nydelig, synd at jeg så sjeldent får brukt den. Jeg ble foresten kåret til “Årets fotograf!, kjempehyggelig!!
Noen bildene er tatt hjemme hos Siri med jentene, andre bilder er tatt på ballet. Alle bildene er tatt av meg, derfor er jeg ikke med på noen av dem. Det var en utrolig fantastisk kveld med utrolig herlige folk!♥ Jeg koste meg kjempemasse og følte meg som en prinsesse i kjolen min!
Senere kommer bilder av meg i ballkjolen min + en bildeserie/photoshoot med Isabel. Jeg lover dere, gled dere til bildene av Isabel, de ble kjempefine!
Livshistorien min – Helt siden jeg var bitteliten med bollekinn og søt, har jeg blitt mobba. Det fikk jeg spesielt merke oppover årene på barneskolen. Helt forferdelig år. Videre i ettertid har jeg tenkt på hvorfor, kanskje det var klærna jeg gikk i, hvordan jeg sminka meg, på hvilken måte jeg snakka, hvordan jeg fiksa håret osv osv.. (bakside; Nei, jeg har aldri vært frekk mot noen, baktalt dem eller gjort andre ting som skulle få andre klassekamerater (og mennesker uten om skolen) til å ikke like meg.. som regel møtte jeg dem med et smil) Men jeg var fast bestemt på å hold ut og ikke bry meg, selvom jeg gråt så og si hver eneste dag som gikk!
7klasse, leirskolen mer presiss. Ting hadde ikke forandret seg så veldig mye ang. mobbingen, men heldigvis hadde jeg fått noen venniner som så vekk fra alle ryktene og mobbingen jeg var utsatt for. Uansett, jeg hadde hatt et flott opphold med de kjære venninene mine på leirskolen, men på nest siste dagen skjedde noe som fikk meg til å virkelig få øynene opp. Vi hadde gått en forfriskene tur, det hadde kommet løs snø i midten av september oppe i fjellene! (NB. Her kommer også en lærepenge) Jeg gikk med hendene i lomma (!!) fordi jeg frøys så mye at fingerene mine var frossende og idet jeg rusler oppover falt jeg på en stein som var skjult under snøen, og i det snubla jeg rett ned (som en planke, faceplant som noen vil kalle det) slik at jeg lå som en strekk, men bakken var ikke rett, det lå stein under snøen, så halsen min ble slått imot den i det jeg falt, og jeg herka blod mens jeg gikk.
Da vi hadde kommet inn på hytta, hadde stemmen min begynt å bli rusten etter fallet. Vennina mi fortalt hva som hadde skjedd veldig detaljert mens jeg sto på siden (siden jeg hadde smerter i strupehodet) lærere spurte om de kunne høre, og selvsagt prøvde jeg med alt jeg hadde å snakke! Reaksjonen dems var slik; DE LO AV MEG, tro det eller ei, men de lo av alt som hadde skjedd, smertene mine og reddselen min for hva som hadde skjedd. Samme natt lå jeg å gråt og gråt, rett og slett, jeg trodde at det var så alvorlig at jeg skulle gå den natta (jeg fikk hjelp av noen mens jeg var der oppe, de i klassen trudde også jeg skuspilla alt sammen for å få oppmerksomhet).
Da jeg var hjemme, fortalt vennina mi om hva som hadde skjedd, og vi dro rett på legevakta. En uke senere ble jeg innlagt! Nå går det selvsagt helt fint, annet at jeg har skaffet meg angst for halspartiet mitt. (det var selvsagt mye opp og ned i mellom de tidene, og jeg var faktisk helt stum i 11 uker, tenk på det!). Heldigvis ble det ingen opperasjoner, skaden satt psykisk! Jeg var heller ikke på skolen i den tiden, så jeg har nesten ikke 7.klasse fullført.
Også rett etter jeg hadde det store problemmet med overgangen til ungdomsskolen, pga. mobbingen. Heldigvis hadde det ikke kommet så mye ut på ungdomsskolen, så flere og flere har gitt meg en sjanse til å bli kjent med meg, det er jeg takknemlig for. Og jeg hadde flere venner enn jeg hadde fler mobbere. Men i slutten av halve 8. klasse begynt jeg å krangle med noen som gikk i 10.klasse den gangen, og de virket selvsagt mye større når jeg var ny på ungdomsskolen. Uansett ( de jeg kranglet med var i slekt med noen i 10.klasse ) og de begynt å true meg med å slå meg ned ogsånt og sende gjenger for å banke meg opp!! De sto faktisk 2 ganger opp i tryne mitt, med knyttnevene og slo nesten til. Siden de hadde fortalt om meg og hvor ”bitch” jeg var siden jeg krangla med EN person, så ble de ganske pissed! Men de hadde lovet å ikke gjør meg noe med mindre de som hadde sagt i fra til de i utgangspunkte ikke hadde bedt om det, men de hørte ikke på dem og de søkte meg opp av fri vilje! Men selvsagt lagde de sin egen grunn til å banke meg. Ja, de greide å gjennom føre det, og det har skjedd opp til 12 ganger, faktisk! og alltid har de lagt sin egen grunn, noe til at jeg også har fått mye dritt fra andre! Og i dag sliter jeg med store sosial angst!
Ikke nok med det, oppimellom dette har jeg hatt masse problemer med barnevernet, pga selvskading, selvmordstanker og slikt som kan være virkelig farlig for meg. Jeg har også prøvd å hengt meg, og kuttet meg og prøvd å blø ut! I tillegg oppsøkte jeg et forsterhjem, og nå sitter jeg med 2 stykker der jeg kan komme og gå, men bor forsatt hjemme med mine foreldre! Heldigvis! 🙂
Idag, lever jeg mer eller mindre et helt normalt liv, jeg gjør det bra på skolen, flott i hjemmet, ute engang i blant og smiler mer og mer for hvær dag som går, og dette hadde ikke vært murlig uten mine foreldrene, venner og famile, jeg er evig takknemlig! Og med alt dette vet jeg selv, at ingenting kan knekke meg nå, jeg skal leve livet! Uansett hva man finner på med er det folk som støtter deg! Btw, om det er noe dere lurer på så er det bare til å legge det i kommerntar felte på bloggen, jeg leser den hver dag og dere kan få svar av meg via Elise! På forhond takk! Ta godt vare på alle rundt dere! – Love
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
Tidligere har jeg lagt ut noen dårlige bilder av ballkjolen min, så her kommer bilder med litt mere ordentlige detaljer. Kjolen er superfin og jeg gleder meg masse til å føle meg som en prinsesse i kveld! Før ballet skal jentene samles og så drar vi bort sammen. På ballet skal jeg gå med Kasper, så det blir hyggelig!
Imorgen blir det nok mange bilder! Jeg tar med kameraet på ballet, så det skal nok bli flittig brukt! Åhhh, som jeg gleder meg til i kveld! Denne dagen blir nok helt super! Jeg skal foresten få postet noen bilder av hvordan kjolen ser ut på meg, men det blir imorgen.
For å vinne så må jenta kjempe en kamp og vinne over monsteret. Det er en hard kamp hun ikke kan kjempe alene, en kamp som koster så utrolig mye krefter. Noen dager er jenta helt motivert til å kjempe, andre dager orker hun ikke å kjempe imot. Monsteret blir sterkere og sterkere for hver dag som går. Hvor mange år har egentlig monsteret vært der? Hun vet ikke lenger. Vil ikke vite.
Monsteret er utrolig sterkt, mektig og ondskapsfult. Det sier de fæleste ting, de får henne til å ødelegge seg selv, bryte den redde jenta helt ned. Jenta liker ikke monsteret, men hun tror på han. Hun er ikke sikker på hvorfor eller hvordan, men han har overtalt, fått henne til å tro på ham.
Kampen er så vanskelig å kjempe, fordi monsteret bor ikke under sengen hennes. Det bor inne i henne, det er henne. Og hvordan kjemper man egentlig en kamp mot seg selv, men alikevel med seg selv? Hun blir litt forvirret. Jeg blir forvirret.
Quote: Stephen King Bildene: link er satt inn i nr to, dette er nr en.
I innlegget under spurte jeg om noen visste hvilket objektiv jeg hadde kjøpt og Hanna (Link. Anbefaler foresten bloggen til Hanna og Kaja) var den første som gjettet rikitg.
Jeg har altså kjøpt meg 50 mm, men siden det ble mørkt med en gang så har jeg ikke fått testet det ut ordentlig ennå. Èn ting har jeg i alle fall skjønt: dette blir mitt nye standarobjektiv! Ovenfor er noen få av bildene jeg har tatt idag.
1. Finn noe stivt som er rundt eller noe stivt som kan bøyes, jeg brukte et armbånd. 2. Surr en lærtråd, garn eller lignende rundt armebåndet (elle hva du bruker) til man ikke ser det. Så fortsetter du tråden på tvers over og over til du får et slikt “stjernemønster”. Tre også på en perle, et skjell eller noe annet hvis du vil det. 3. Knyt tre tråder i forskjellige høyder og fest perler og fjer nederst på den. 4. Siste steg er å feste en lenke slik at du kan ha den rundt halsen eller henge den opp.
Håper du får det til og at dette var et godt tips!
Hallo! Nå har jeg vel egentlig ganske så dårlig tid, men litt blogging har jeg da tid til. Idag er det bare en dansetime, skulle gjerne hatt flere, men en er bedre enn ingenting! Uansett, ha en fin dag idag, alle sammen!
Jeg velger å ikke være anonym, for jeg vil stå frem og vise hva mobbing kan gjøre. Jeg vil stå frem og fortelle min historie i håp om at noen mobbere kanskje kan ta til seg det jeg prøver å formidle, og forstå hvor galt det er. Jeg orker egentlig virkelig ikke å gå gjennom historien min, ettersom det er de hendelsene som er noe av grunnen til at jeg nå sliter psykisk, men jeg vil gjøre alt for å forebygge mobbing, så kanskje dette vi gjøre noe…eller ikke. Men jeg gjør det uansett.
Jenter er noe av det mest voldelige vensnet jeg vet om. Ikke så mye fysisk vold, men psykisk. Ingen som aldri har opplevd mobbing vet eller kan forstå hvor forferdelig det er. Det er umulig for deres fatteevne. Jeg har opplevd mobbing. Jeg vet hvordan det er å skulke skolen fordi du ikke tørr å møte opp. Jeg vet hvordan det er å gråte til du nesten ikke klarer å puste. Mobbing er noe INGEN fortjener å gjennomgå! Det startet på barneskolen. Gjengen jeg gikk i var stor, vi var til sammen åtte jenter og etter en stund fant de ut at de ikke likte meg noe særlig. Jeg ble aldri bedt med på noe, og ble jeg det så avlyste de det alltid i siste minutt. Slik fortsatte det frem til syvende klasse. Siste uka før sommerferien samlet hele gjengen seg og konfronterte meg. Jeg orker ikke gå for mye inn på det, men jeg skulket frem til siste skoledag. Da vi begynte på ungdomskolen ble det ikke noe bedre, så jeg endte opp med å bytte gjeng. Denne gangen var vi bare tre til sammen, men som alle jenter gjør ble det komplikasjoner nå også. Slik fortsatte det, mobbing, krangler og slike ting frem til niende klasse.
Jeg hadde nettopp flyttet, byttet gjeng (nå til en med 5 stykker i som jeg trivdes bedre enn før i) og startet med å ta buss til og fra skolen. Da brakte helvette løs. Jeg hadde alltid hørt latteren, sett blikkene og hørt kommentarene fra min tidligere x bestevenn, men jeg ante ikke at det ville bli så ille. Før påskeferien fikk jeg ødeleggende kommentarer på bussen. “Hvorfor er du så hvit?” “Du ser ut som et lik!” Ting ble kastet på meg, men jeg prøvde å ignorere det. Da påskeferien kom ble jeg glad, endelig en pause fra de vonde tingene som hendte på bussen! Jeg tok feil.
16. april fikk jeg denne meldingen på facebook fra C (Kaller henne det):
Ble ikke ferdig med Samtalen vår, skal AVSLUTTE den Fordi, jeg driter egentlig i hva du sier, har ikke så mye å si for meg, og det tenker vell du tilbake om meg? Så derfor: Hvilket pudder bruker du? Siden du er så hvit? Er det sånn Halloween pudder du bruker? Sånn for å se ut som et lik? Trenger det til neste Halloween skjønner du Skal være wannebe deg.
Følte jeg måtte si det xoxo
_________________________________________
Hjertet mitt frøs til is. Jeg har engelsk hud, så den er lys men det har alltid vært et sårt problem for meg, og dette toppet kaka. Jeg ble kvalm, kastet nesten opp, fossgråt og løp inn på rommet mitt. Jeg klarte ikke puste. Drømte jeg? Var dette en spøk? Jeg har alltid gjort så godt jeg kan ang nett, og har aldri trakkasert noen på nettet men jeg tenkte ikke klart og skrev dette tilbake:
jeg har i alle fall ikke dyppet håret mitt i gul maling. Passet sikkert bra inn på gul dag tenker jeg. fy faen, du er jævelig feig som ikke tør snakke til meg face til face. Hvor kjøpte du den stygge maska du kaller ansikt? skullle gjerne hatt den skjønner du, for å knuse speilet vi har på badet. _________________________________________
Jeg angrer nå i ettertid på måten jeg svarte på og jeg angret dagen etter, men smerten og hatet blindet meg. Svaret var:
HAHA xD Jeg vet jeg har gult hår, lol xp Og vet også at trynet mitt er stygt, enda mere lol ;-p Og den er ikke kjøpt, kretivitet, noe du ikke har noe av ;-p Men haha, ser hvertfall ikke ut som et lik Jeg er ikke flink til å snakke med folk face to face, klarer ikke å uttrykke meg ordentlig Foresten, hvor er du gravlagt? Kondolere virkelig..
Meldingene som fulgte var om mulig enda vondere… Jeg gråt masse den natten. Dagen etter gråt jeg mye. Jeg var helt død, livsgnisten var borte og jeg orket ingenting mer. _________________________________________ Ville hun aldri gi seg?! Jeg gråt så utrolig mye helt til jeg var tom for tårer. Det var mange av disse meldignene, men jeg orker ikke kopiere og legge dem inn her. Orker ikke lese dem og orker ikke ta dem frem. Poenget er jeg sluttet å svare henne, og hadde tenkt til å snakke med henne på skolen, det var både x bestevennen min ( kaller henne I) og en venn av henne (C ) som drev på med dette. Da jeg kom på skolen gikk jeg bort til I først, men alt hun gjorde var å le av meg. Senere på dagen gikk jeg bort til C også, men hun turte ikke en gang og snakke med meg. De vonde kommentarene, blikkene og latteren fortsatte lenge. De kastet søppel på meg på bussen, skrek og lo av meg og det som værre er. Jeg ble helt knekt. Jeg hadde det utrolig vondt.
Jeg fortalte det til en lærer og de tok en samtale på skolen. Kommentarene sluttet til en viss grad og jeg fikk ikke stygge meldinger. Som fortalt startet jeg en anonym terapiblogg i mai en gang. Da skolen begynte etter sommerferien var ting vansklige. Matproblemene mine hadde utviklet seg enda mer, selvskadingen var blitt værre og livsgnisten var borte. Vi dro på polentur og ting virket helt ok, jeg hoppet over måltider og klarte å holde meg unna kuttingen. Hadde et sammenbrudd på båtterminalen i hirtshals på vei hjem med gråting og diverse vanskligheter men ingen så det.
Tre uker etter polenturen smalt det. I, som tidligere hadde mobbet meg hadde funnet den gamle anonyme bloggen min takket være en jeg trodde var bestevennen min, og fortalt samtlige på skolen om den. Hun jeg trodde var min bestevenn, viste seg å ikke være det i det hele tatt
Takket være dem, gikk folk rundt (noen gjør det fortsatt) og plaget vennene mine med div. spørsmål. Skal Malin ta selvmord? Prøver Malin å ta livet sitt? Ingen turte å spørre meg rett ut, men valgte heller å plage vennene mine. Til slutt fikk jeg nok og sto frem som psykisk syk på bloggen min www.honestopinion.blogg.no . Folk som ikke sliter selv forstår ikke hva det vil si å slite psykisk, de vil dømme etter deres egne måter å tenke på, og kommer ikke til å bry seg om følelsene til den personen det gjelder. Hvorfor sier jeg dette? Jo nettopp fordi jeg har opplevd det selv, og jeg er så alt for glad i personene som har gjort det til å la noe slikt skje dem også. Folk som sliter psykisk er enda mer sårbare og følsomme enn andre. Det er som om vi er helt alene, for det går faktisk ikke ann for “friske folk” å se for seg hvordan det er å ha lyst til å forlate alt. For dem er det at en person skader seg for å overleve, helt idiotisk. Det er styrke i å stå frem om slike ting, og folk som sier noe annet har ikke opplevd livets mørke sider. Før eller siden vil de alle gå på en vegg, og innse at livet er mer innviklet enn de først hadde trodd og at de faktisk har sluppet billigere unna enn de først hadde trodd, eller noen gang kunne forestille seg. Denne historien bare i et litt åpent format siden jeg da var anonym, har ligget ute på en stor blogg mot mobbing i en del månder nå.
SELV OM FOLK SLITER PSYKISK SÅ ER DET INGEN GRUNN TIL Å SE NED PÅ DEM! Selv om det ikke synes, så er det en livsfarlig sykdom som tar liv.
Klem Malin
(Kun et illustrasjonsbilde. Bilder er av meg og tatt av meg.)
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
