That’s what friends are for


Skoletur til Gon idag! For en gangs skyld satte jeg kameraet på manuelt og stilte det inn selv, noe jeg egentlig burde gjøre oftere. Vibeke kjøpte dyreparkis, June og endel andre kastet ball, Tonje med sin standar Soft Shake og resten av oss på gresset med latter, litt musikk og masasje. En utrolig fin dag, sett bort i fra en liten hendelse fordi jeg ikke hadde fått i meg nok mat og drikke*kremt*. Men det var utrolig koselig, kjenner at jeg kommer til å savne denne gjengen når jeg begynner på VGS, men de fleste av oss holder nok kontakten! Jeg pleier egentlig aldri å legge ut hverdagsbilder, burde jeg begynne å legge ut slike bilder som det ovenfor?

Blue, only blue



Unnskyld for at det har vært så mye negativt her i det siste, det var virkelig ikke meningen! Skal prøve å bli litt flinkere til å vinkle ting positivt og se de små, men fine hverdagsgledene. Og tusen takk for all den fine responsen dere gir meg, det betyr så utrolig mye!  

Idag orker jeg ikke skolen og har heller brukt dagen på SVU-maraton (alle burde se!). Får virkelig aldri nok av det, må vel ha sett nesten hundre episoder! Gleder meg til lørdagen, for da drar jeg inn til Oslo og møter en del folk, det blir fint! :3

Min historie – Leserinnlegg 23#

Vet ikke hvor jeg skal starte, for jeg vet ikke når jeg begynte å forandre meg. Jeg har alltid følt meg annerledes, på barneskolen ville jeg alltid gjøre ting andre syntes var teite. Det førte til at jentene utestengte meg, snudde fysisk ryggen til meg når jeg kom. Jeg var med i en jentegjeng med 5 andre, siden de trengte en reserve til å gjøre oppgaver man må være to og to for å gjøre. 
 
Jeg følte meg alene. I fjerde klasse ville jeg dø. I sjette mente jeg at jeg burde vært død. Siste året på barneskolen fikk jeg venner igjen. Som brukte meg, bestemte over meg, og såret en av mine nærmeste nettvenner. Hver gang jeg rispet/kuttet meg, ble jeg slått, eller gnidd hardt over sårene. Midt i skoletimen. Jeg har nå sluttet med selvskading, med en sprekk nå og da. Stolt! 
 
Ungdomsskolen stod for tur, problemene ble verre og verre. Angsten tok overhånd, jeg klarte ikke lenger gå på skolen. Hjemme truet broren min med å drepe meg flere ganger i måneden, i tillegg til mye krangling med foreldrene mine. Jeg begynte hos psykolog. Psykologen min og jeg kom ikke så godt overens, så jeg skiftet over til bup. Kom i kontakt med barnevernet. Nå har jeg ikke lenger kontakt med barnevernet, heldigvis. De ødela meg veldig. Jeg har min fjerde psykolog på to år nå, som ikke tar meg på alvor uansett hva.
 
Har vært på besøk på legevakten tre ganger. Bekymrede venner, som til og med er villig til å gå 5 km midt på natten for at jeg skal få hjelp. Der har jeg alltid blitt avvist. Fått høre at jeg ikke er psykisk syk, men at jeg later som. At innleggelse er skadelig, piller ikke hjelper, og at psykiatere ikke snakker. At jeg bare må gå hjem, klare meg selv. De har løyet til meg flere ganger. Den ene gangen jeg møtte en forståelsesfull lege, var da jeg hadde tatt overdose.
Jeg har prøvd å ta livet mitt to ganger. Jeg har blitt kjørt i sykebil med sirener og blålys for å bli pumpet, og såvidt unngått alvorlig leverskade. For så bli sendt rett hjem igjen dagen etterpå, uten ordentlig oppfølging av psykologer og slikt. Det kan fort skje igjen, for tiden er jeg virkelig en fare for meg selv. Har en fantastisk venn som er med meg nesten døgnet rundt, som jeg overnatter med hver dag. Slik har det vært i en måned nå. Men nå begynner vennen min og bli deprimert selv, og trenger tid alene.
 
Vært til vurdering for innleggelse, men det ble avslått. Jeg kan dø, men de er bekymret for at det kan skade meg. Hvis ingen passer på meg døgnet rundt så skjer det noe igjen. Jeg vet det, de vet det, men de gjør ikke noe med det. De mener samtaler tre ganger i uken holder i en måned, så gå ned til en samtale i uken. Men det er på kvelden det er verst. Det er da monstrene kommer frem, tvangen er verst, og selvmordstankene forsvinner heller ikke. 
 
Jeg ville bare bevise at psykiatrien i Norge ikke fungerer. Nå har jeg ikke vært på (ungdoms)skolen på to år, jeg tør knapt hente posten, snudd døgnet på hodet og ser ingen grunn til å leve. Jeg tør såvidt snakke med folk på min egen alder, har et forferdelig selvbilde, er redd for broren min og kan når som helst få en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Men hjelp, det får jeg ikke.. 
 Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]