Jeg vil virkelig bli helt bra, samtidig er tanken så utrolig skummel. Jeg klarer ikke passe på meg selv eller ta ansvar for at jeg får i meg det jeg skal ha i meg. Pappa lover de på avdelingen at han skal passe på, gang på gang. Han klarer det ikke han heller, virker egentlig ikke som han prøver en gang. Om han faktisk gjør det eller ikke er det nok bare han som vet. Psykologen min var syk idag og jeg som virkelig hadde forbredt meg til å gå til den timen for en gangs skyld. Pappa skal heldigvis ringe og spørre om jeg kan få en time med legen på avdelingen før jeg blir innlagt igjen. Håper det går, jeg trenger det. Ta vare på dere selv!
Hvor ble det av den lille jenta som aldri skulle vokse opp? Jeg skulle jo ikke vokse opp, jeg skulle jo ikke bli stor. Jeg skulle jo være lille, lette Elise for alltid, det var jo det som var planen. Store-Elise tenkte en gang at hvis hun bare ble fanget i en barnekropp, så skulle alt bli bra, da kom hun aldri til å bli voksen. Så rotet hun seg bort i dette tullet da og finner ikke veien ut.
De store stygge monstrene kom og inntok hodet hennes. Skrek og skrek de styggeste ord og Elise trodde på hvert eneste av dem. Skrikene ville ikke stoppe, de var der alltid, høye og vonde. Elise ville jo bare fortsette å være liten, hun visste jo ikke at denne uskyldige dansen skulle bli så grusom og så lang. Så fortsatte hun å danse da, i den troen om at det ville føre til lykke.
Sannheten? Jeg er redd. Redd for å vokse opp, redd for å virkelig leve og redd for å miste meg selv.
Klipte av armene på en genser som begynte å bli for kort på armene. Den ble MYE finere som vest enn som genser og jeg kommer nok til å bruke denne masse fremover!
Vet egentlig ikke hva jeg skal blogge om, men ett eller annet har jeg lyst til å gjøre. Jeg vil filme, ta massemasse bilder og skrive fine, dype tekster. Hvis det er noen som har noe ønske, la meg få vite. Det kan være om alt mellom himmel og jord, fine ting og triste ting, noe dere vil ha mere av og noe dere vil ha mindre av. Forslag?
Det gjør ikke vondt at ting forandrer seg, det som gjør vondt er at de ikke lenger er slik du husker dem som. Jeg har heller aldri skjønt hvorfor folk er redde for mørket, mørket er da vel ikke farlig? Jeg hadde heller trodd at folk var redde for det som skjulte seg i mørket. Det som gjør enda vondere er når du ikke en gang husker hvordan ting var før de forandret seg. Når du heller ikke er redd for det som skjuler seg i mørket. Jeg savner det å være liten, selv om jeg ikke helt husker hvordan det var. Det frister å sette seg på et tilfeldig tog eller fly og bare rømme avgårde, helt alene med kameraet og kun en sekk med bagasje. Jeg er gal nok til å faktisk gjøre slike ting, men jeg tror jeg ikke hadde gjort det nå med det første, trenger tid til å finne ut av ting først. “I need a heart that carries on through the pain, when the walls start collapsing again”.
Jeg kom hjem fra lille Kragerø istad og skiftet til et enkelt sommerantrekk. Fint å endelig kunne få brukt maxiskjørtet mitt igjen! Været er fremdeles veldig fint ute, så tror jeg tar med meg en bok, teppe og ipoden ut på trampolina.
Når psykologen som har fulgt deg igjennom seks år ser deg inn i øynene og sier jeg må love han å holde ut til neste møte, og han vet jeg ikke klarer å juge for han, eller at jeg aldri bryte løfte når han gir det, da raser hele verden.
Jeg vil ikke leve mer – men jeg er sperret inne på psykiatrisk. Og det er et rent helvette.
Det startet allerede i ti års alderen, det var da alt gikk nedover,det var da jeg hadde mitt første selvmordsforsøk, jeg ville ikke mer, men jeg var kun ti år, og det var ikke et velykket forsøk, ingen la merke til det. Jeg slet meg igjennom skolen, og fikk bare verre og verre selvtillit. Jeg har alltid vært den blide og hyggelige, pliktoppfyllende jenta, fordi at jeg mente at jeg ikke fortjente å være i verden, at jeg måtte være grei mot alle, uansett hvor drittsekker de var mot meg. Jeg måtte gjøre meg fortjent til å ?få lov å være i verden?. Jeg fulgte alle regler, alle lover, jeg gjorde aldri noe galt. Alikevell var det jeg som satt hjemme hver eneste dag og gråt meg selv i søvn, imens alle de andre hadde kjærester, dro på fester og hadde det gøy. Jeg var kristen på den tiden, og trodde Gud straffet meg for en grunn.
Fra jeg var 10 år til jeg var 18 år gammel, var jeg jenta med toppkarakterer, alltid blid, snill som en engel og gjorde aldri noe galt. Jeg var der bestandig for vennene mine, og jeg var faktisk også ganske populær blant folk, fordi jeg var så snill. De kom til meg om alt, men jeg fortalte dem aldri om mine problemer. I skjul kuttet jeg meg, og en dag sendte læreren min meg til psykolog. Jeg fortalte til alle at jeg gikk til psykolog fordi jeg var redd for å lese engelsk høyt i klassen og at det var angst trening, dette fortalte jeg både til venner og familie. Ofte på skolen ble jeg mobbet på grunn av vekten min, jeg begynte å trene hardt og spise sundt og spiste ikke godteri på et år, jeg gikk ikke noe ned i vekt. Det viste seg at jeg hadde et syndrom, som gjør at jeg er overvektig og mest sannsynlig ikke kan få barn. Jeg ble knust når legen min fortalte dette, da min drøm var å få minst fem barn. Jeg husker spesielt en dag på ungdomskolen da en gutt la meg til på msn og begynte å flørte med meg, jeg ble så glad, for han var en av de mest populæreste på skolen min. Jeg flørtert tilbake, dagen etter gikk ryktene rundt på skolen, han og en kamerat hadde sittet og tullet med meg, og alle lo når jeg gikk i gangene, de gjentok det jeg hadde skrevet til han. Det var helt forferdelig. Jeg har også blitt forgrepet på, men dette er det ingen som vet noen ting om, kun min psykolog og behandlere, slik at det vil jeg ikke gå mer inn på.
( alt jeg skriver om fra nå av har skjedd under tre siste årene )
Jeg klarte å holde all psyken inne i meg helt til jeg ble 18, jeg taklet det ikke mer, jeg skulle ikke bli voksen, jeg var ikke klar for det, og endte med mitt første alvorlige selvmordsforsøk og havnet på somatisk sykehuset og videre til psykiatrien der jeg ble i 10 mnd, på den tiden mistet jeg alle vennene mine, jeg som var så populær, til å gå fra å kun ha tre venner igjen som støttet meg og besøkte meg og sto ved min side. Det var vanvittig vondt, det var hjerteskjærende. Det endte igjen med at jeg ga opp igjen, jeg klarte ikke mer jeg ville ikke mer, og igjen havnet jeg på somatisk sykehus for selvmordsforsøk og rett inn på psykiatrisk igjen, tredje gangen var i fjor, på bursdagen min, hadde ikke et menneske kommet, eller hadde dette mennesket vært kun to minutter forsinket, hadde jeg vært død. I stedet for havnet jeg i koma i tre dager, og rett inn på psykiatrisk, jeg har vært ut og inn av psykiatrisk det siste året som har gått nå, med veldig alvorlige deperisjoner, og diagnosen kronisk suicidal
Nå er jeg sperret inne på psykiatrisk, mot min vilje, jeg har tryglet og bedt om å få skrevet meg ut, men her holder de meg. Jeg er sliten, utmattet, har mistet matlysten, leve lysten og alt. Senest i dag fikk jeg høre fra min behandler at jeg går nedover i vekt og at jeg må spise..
Et personal spurte hvorfor det var så vondt med bursdagene mine, jeg svarte imens tårene rant nedover kinnet mitt ? Fordi jeg lover meg selv at jeg aldri skal bli et år eldre?
I morgen xx Mai, blir jeg ett år eldre..
Her ligger jeg i fortvilelse, sperret inne, og prøver å finne alle slags mulige måter på å forsvinne. Men de finnes ikke, jeg er på en post der de har tenkt nøye ut, og de er innom hele tiden. Men mitt eneste bursdags ønske er at jeg skal få evig hvile.
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
