Er det noe jeg virkelig liker så er det slike lørdager som den lørdagen jeg har planlagt imorgen. Planen er å stå opp i ni-tiden, ordne meg og få tatt noen bilder til dere. Etter det tenkte jeg å gå bort til byen, sette meg ned på en cafè alene med en god kopp te (peppermynte helst, hvis de har det!), et moteblad og planleggingsboken min. Tenkte så å rusle litt rundt i byen, ta noen flere bilder, prøve å fange noen fine øyeblikk, etterfulgt av å kjøpe en stekepanne (hahah, denne er litt morsom, forteller imorgen!) og se etter et fint servise. Planen er å være hjemme i totiden, der jeg kan få bestilt to ting på nettet ved hjelp av pappa og kjøpe medlemsskap på treningssenter. På en eller annen måte skal jeg komme meg bort dit og rekker jeg det tenker jeg å løpe en god strekning, før det bærer hjem i dusjen. I firetiden kommer Anniken til meg med kaninen sin og da skal vi parre den med min, ehe. Etter det skal jeg til besteforeldrene mine og overnatte der. Dette ble veldig mye tekst og oppramsing, men jeg elsker virkelig slike lørdager, de er så fine! Kommer også til å vise dere noen innkjøp fra denne uken imorgen.
TWS har sluknet og svevd ut i natten som røyken til et nedbrent stearinlys på et skittent nattbord. TWS skled fra hverandre som to morkne planker i en loftstrapp. TWS ble gammelt, råtnet, døde? som et gammelt hus man ikke har tatt vare på. Det var litt vanskelig å bestemme oss for om vi skulle bruke gaffateip og surre sammen huset, eller om vi skulle bruke planker og spiker, og restaurere det. Den første og letteste metoden har vi prøvd før. Det funket ikke særlig bra, huset forfalt bare enda mere. Temafoto er en veldig personlig gruppe. Vi har blitt veldig godt kjent med hverandre, og deler mange hemmeligheter og tanker. Men den personlige delen forsvant da vi bestemte oss for å modernisere huset og gjøre oss til TWS. TWS ? today we smile, temafoto will survive. Temafoto vil overleve, for det er sjelen til huset. TWS derimot? Det var plankene som råtnet så altfor fort, og ble infisert av muggsopp uten at vi så det. TWS var en altfor rask handling, fordi vi ble «berømte». Vi suste på toppen av alt med tanken om at det nye huset vårt var det fineste i hele verden. Vi var for ivrige, vi delte oss med hele verden. Inviterte alle med oss hjem til vår private sone. Hadde fester i hytt og pine. Tynne stiletthæler boret seg ned i parketten, lagde riper og stygge flekker. Sofaen er skeiv etter altfor mye hopping blant de nå ødelagte og flate putene. Ingen ting er personlig lenger heller. Alt er vist til alle. Vi svevde fremdeles på tankene om at vi skulle bli noe mer, og tenkte ikke over at huset trengte pleie og reparasjon. Da vi først oppdaget skadene på gulv og vegger, vannlekkasjen på badet, de ødelagte og slitte møblene, den morkne loftstrappen og det slitne treverket? var det for sent til å snu uten å gjøre noe ordentlig. Eller, vi prøvde som sagt med gaffateip. Men vi falt bare lenger og lenger fra hverandre og huset ble bare mer og mer dødt. Det var et ork å se det forfalle. Hva skulle vi gjøre? Etter vi hadde mannet oss litt opp og virkelig sett på problemet, leide vi inn en snekker som skulle hjelpe oss å bygge huset opp igjen. Gi oss en ny sjanse og hjelpe oss på beina. Snekkeren het noe så fint som Ingrid. Hun er nå temafoto?s (ja? vi heter ikke lenger TWS, for TWS døde) sjette medlem. Vi er partall. Vi er tre augustbarn og tre desemberbarn, og vi har alle en lidenskap for foto. Men hvordan plukket vi ut snekkeren? Det var så ufattelig mange å velge mellom, mange som var så utrolig gode. Men det holdt med én, vi trengte bare én, for vi ville ikke gjøre samme feilen og åpne oss for verden på samme måte igjen. Listene tok tid å se igjennom, og vi fant frem noen vi stemte på. Til slutt satt vi igjen med en herlig og talentfull jente. Ingrid. De som ikke ble valgt var ikke dårlige, var ikke mindre verdt, var ikke mindre satt pris på. Men jo flere snekkere jo flere skader. Vi kunne bare velge én. De morkne planken ble fjernet og erstattet med nye, huset tok sakte men sikkert form igjen. Og i dag stod det der på toppen av åskammen med solen skinnende på det nylagte og glinsende taket, ferdig. Vinduene var byttet ut, taket, pipen, panelet, trappen? Det var et nytt og ungt hus som nå var klart til å bli bebodd. Og bli tatt vare på. Og i dag åpnet vi døren og tok vårt første skritt inn fremtiden. Et nytt temafoto, et nytt hus, nytt mot, ny energi, nye idéer og nye sjeler. Temafoto skal være noe positivt, noe å glede seg til. Det skal være en fryd å komme inn i det huset vi er stolte over. Negative tanker tar vi utenom, vi røyker på terrassen (eller stumper røyken for den sags skyld? ikke det at noen av oss røker da? men dere skjønner sammenhengen ? vi tar de negative tingene utenfor) og vi tørker av oss jord på støvlene før vi går inn. Temafoto skal bare være foto. Slik det var i starten. Det skal være privat, men bildene skal vi dele på bloggene våre som før. Dere vil nok ikke en gang merke en forskjell, bortsett fra at motet er på topp og TWS er borte. Vi åpner vinduene for å lufte, slipper dere inn? men vi er forsiktige og verdsetter det vi har fått. Muligheten til å ta tak i et problem og starte på nytt. Vi håper virkelig dere har lyst til å fortsette å følge oss! Og at dere tar det med godt humør at vi dessverre bare kunne ha én til med, men vi trengte noe nytt… en ny spirit, en ny sjel. Og da måtte vi bare velge. Vi er veldig glad i dere, og er utrolig takknemlige for hva dere har gitt oss! Håper virkelig ikke teksten over ble for sær… det er bare Eirin som er litt gal. Facebook-siden vår legges ned, men som sagt kommer det temaer hver uke og bildene postes på søndager. Vi ville bare informere dere så dere skjønte hva som skjedde! Mange av oss har det litt vanskelig for tiden, og da har TWS blitt et sted å lufte tanker… noe som har påvirket gruppen negativt. Det er ikke så morsomt å klikke seg inn og bare se ting som ikke handler om foto i det hele tatt. Fotodelen av temafoto forsvant veldig, og nå valgte vi å hive inn håndkle og redde den. Så nå er vi en ren fotogruppe. Noe som forhåpentligvis går bedre! Vi gleder oss alle seks til å komme i gang! Let’s capture some moments!
Havregryn i en bolle, tilsett passe mengde vann, inn i mikroen og når den er varm er det bare å ta den ut og spise den med f.eks. eple/pære-lettsyltetøy og kanel slik jeg gjorde. I kopper har jeg varm Fun Light vannmelonsaft. Tar ikke lang tid å lage, det er veldig lett å lage og det smaker godt. Jeg tror det også går an å koke det opp i en kjele med melk, men det bruker aldri jeg å gjøre. Vil dere ha flere lunch-tips? :3
For å få et litt større innblikk i hverdagen min så kan dere gjerne følge meg på instagram, der heter jeg Carmabell. Siden jeg først er inne på temaet hverdag kan jeg vel fortelle litt, hvis det ikke blir for kjedelig å lese da. Kom på skolen idag og “surprise, matteprøve!” og hvordan det gikk vet jeg ikke. Ble i alle fall supersliten og kom meg hjem (vi kunne dra og jobbe hjemme hvis vi ville altså). Ellers har jeg jobbet med oppgaven, slappet masse av og en liten tur på kjøpesenteret med stemoren min. Der gikk vi på cafè og drakk peppermyntete + litt shopping. Det var fin. Bildene ovenfor er lagt ut på instagram nå nylig, hvilket av dem likte du best?
Jeg prøver så godt jeg kan, hver eneste dag. Det skal jeg fortsette med helt til jeg klarer det, for jeg skal klare det. Noen dager er det ekstra vondt og vanskelig, heldigvis er det alltid er morgendag hvor man kan starte på nytt. Hvordan går det med deg?
Okei, jeg har aldri likt å snakke om hvordan jeg har det med folk. Til slutt måtte jeg og jeg fant ut hva det var som var “galt” med meg. Ikke at det er noe galt med meg som person, sier de da, men jeg sliter veldig med noe. Noe som jeg må bryte med hver eneste dag til en hver tid, men ikke når jeg er hjemme.
Mange går rundt og sier “Jeg har sosialangst!” og nesten skryter litt av det føler jeg? Dere aner ikke hvordan det er å høre noen si det når du har det selv og den personen som påpeker at h*n har det absolutt IKKE har det. På skolen går du rundt med oppmerksomhetssyke klær som rangler og lager masse lyd, kaller du det sosialangst? Du drar på treff og møter mange nye mennesker, store folkemengder, kaller du det også sosialangst? Hør på ordet, smak litt på det. Hva er det å være sosial? Jo, du er med mange mennesker. Sosial er å være ute blant mennesker. Så smak litt på ordet angst, det er å være redd for noe. Sosialangst, gir det noe mening for deg nå? Tenk dere om igjen før dere sier at dere har det. Det er ikke noe du kan bestemme at du har og tro meg, det er IKKE noe du vil ha heller. Det er forferdelig.
Jeg har sosialangst og jeg er ikke bare en som sier det, jeg får hjelp på grunn av det. Jeg innså endelig at jeg trengte hjelp og sa ifra, det var vanskelig. Jeg opplever det som å gå i butikken veldig hardt og vanskelig. Hjertet går fort og jeg svetter i hendene. Jeg tør ikke ta buss alene, det er ille å gå på/ av bussen. Hører jeg noen le tror jeg automatisk at det er av meg. Jeg spiser ikke mat på skolen og drikker heller ikke av flaske foran andre. For andre er dette helt normalt og føles normalt, men for meg er det en kamp. Jeg vil ikke holde noen i henda, for det kan jo hende at hendene mine er stygge og de vil se på hånden min og tenke stygge ting? Jeg er ikke på stranda for det å gå i bikini er helt forferdelig, jeg syntes jeg er feit, ikke har bra kropp og vil bare ikke vise meg. Folk kan jo da se på meg og tenke stygge ting om meg, kanskje peke og le. Handle klær, da må mamma være med ellers våger jeg ikke. Det er flaut for meg å bare se på klær alene for andre kan jo tenke at det eg ser på er grusomt og le av meg. Ikkesant? Det her er tanker jeg har i hodet hele tida. Jeg unngår selskaper og folkemengder.
Skolen, vanskelig. Fremføringer, kan likså godt dø. Lese opp lekse, nei aldri i livet. Kan lese feil og de andre i klassen kan le av meg. Da kan jeg bli rød i ansiktet og andre kan se det, det må absolutt ikke skje. Det er skummelt å rødme til og med. Unngår helst oppmerksomhet. Det her har utvikla seg gjennom barneskolen og ungdomskolen, jeg går i 10.klasse nå og det er nå det har blitt så ille at jeg trengte hjelp. Hva tror dere det her kommer av? Mobbing. Selvfølgelig, mobbing. Mobbing på skole og på nettet. Jeg sliter hver eneste dag og hver eneste dag er en kamp for meg.
I dag faktisk, jeg har et godt eksempel: Jeg gikk ned en lang bakke med bestevenninna mi. Det var et kaos av biler og mennesker jeg ikke kjente. Tårene pressa på og alt inni meg ville bare snu og løpe hjem igjen. Jeg kjempa mot meg selv for å ikke begynne å gråte, ja for det tør jeg heller ikke blant folk. Det er ikke greit, det er flaut for da får man som regel oppmerksomhet og det, det vil jeg ikke ha. Tårene pressa og pressa på, halsen snurpet seg sammen. Vi måtte over gata og akkurat da var det bussen som måtte stoppe. Åja, flaks for meg, en buss med mange folk. Jeg gikk over gata med tårene som ville ut og hjertet som hamra fortere og fortere.
Hver eneste dag er en kamp mot meg selv.
Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
Frost og vinter er veldig fint, spessielt når solen i tillegg titter frem og gjør det varmt. Rimforst er foresten en veldig god bokserie, men dere burde i så fall lese Ulveøyneserien først, de to seriene henger sammen. Nå begynner jeg å bable igjen, beklager. Dere må ha en fin dag! :3
