Så var jeg her igjen da: vektoppgang. Like vanskelig og vondt hver gang, men strengt tatt nødvendig for å få en friskere kropp. Jeg har det håp om at denne runden her med vektoppgang blir den siste. At jeg klarer å stå i vektoppgangen og ikke minst: klarer å holde en normal vekt når jeg har nådd vektmålet som er satt. Det er skummelt og vondt at kroppen endrer seg, ikke bare med hva jeg ser, men også å kjenne at kroppen endrer seg.

Jeg husker ennå følelsen fra jeg var her i våres. Jeg gikk tur ute i vårværet og plutselig kjente jeg det. En følelse jeg helt hadde glemt eksisterte. Det slo faktisk pusten ut av meg, både fordi det var uvant, men også fordi det gjorde vektoppgangen så mye mer reell. Jeg kjente at lårene kom borti hverandre når jeg gikk. Slik som lår skal gjøre. Men jeg hadde glemt hvordan dette kjentes ut. Den følelsen der, den kommer til å komme igjen. Nå er jeg heldigvis litt mer forberedt og vet at det er jo egentlig ikke noe å få panikk over. For det er jo egentlig bare veldig bra og det er jo egentlig slik lår skal gjøre.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Det er uvant, skummelt og rart å kjenne at kroppen endrer seg. For det er jo ikke bare psykisk man merker det. Jeg kjenner blant annet at jeg ikke fryser like mye lenger, jeg kjenner at jeg ikke holder på å gå i bakken om jeg reiser meg for fort, jeg kjenner at det ikke gjør like vondt å ligge i senga lenger. Slike ting, slike konstante påminnelser om at kroppen har blitt større og friskere er vanskelige og vonde, til tross for at det nettopp er det jeg jobber mot: friskere kropp og sinn.

Enda flere merkbare ting kommer til å komme. Jeg får nesten bare ta det litt som det kommer. For jeg skal jo opp til normalvekt, jeg bare husker ikke helt hvordan det er å være der. Jeg kommer til å kjenne flere fysiske forandringer og jeg kommer til å få panikk over dem, men jeg får søren meg ikke lov til å gi meg av den grunn. Jeg skal jo bli mye friskere, jeg også. Da er dette en del av det og sånn er det bare.

//Elise Amanda