Jeg har i årevis slitt med depresjon av forskjellig grad, noe som har vært utrolig slitsomt. Men det er ikke det jeg skal fortelle dere om nå, for nå skal jeg fortelle dere om den perioden jeg var fanget som verst i depresjonens klør. Før jeg starter vil jeg bare understreke et par ting: ja, svært unge mennesker (og svært gamle) kan faktisk slite noe voldsomt, det er ikke en aldersgrense på psykisk sykdom. De siste to tingene jeg vil understreke er at dette er kun min personlige erfaring, det er ikke en fasit og jeg unnlater en god del detaljer med vilje for å unngå å trigge noen og for å skåne meg selv.
Jeg hadde mine to verste periode da jeg gikk i 10. klasse på ungdomsskolen og perioden hvor jeg skulle ha gått i førsteklasse på videregående. Det var ingen ting som ga meg glede lenger og dagene ble som regel brukt til å ligge på et mørkt soverom og stirre apatisk i veggen. De eneste gangene jeg var ute av rommet var for å hente mat så jeg kunne overspise og kaste opp, om jeg skulle på do og den ene gangen i uken jeg var på dansing. Bare det å møte opp på dansing var ekstremt krevende, men samtidig som var det det eneste som fikk meg til å føle noe annet enn håpløshet. For en time i det minste.
Ikke orket jeg å være sosial, ikke orket jeg å holde kontakten med vennene mine over nettet engang. Det føltes virkelig ut som om jeg hadde nådd bunnen og at det ikke fantes noen som helst vei opp. På nettene lå jeg våken og så på serier og sov gjerne ut over store deler av dagen. Jeg gråt mye, over alt og ingenting. Bare det å skulle svare mennesker om de spurte meg om et helt enkelt spørsmål var alt for mye. Jeg gråt også mye over at jeg hadde det så vondt. Smerten var så stor og gripende at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Å skulle bære på en så stor smerte maktet jeg ikke, så jeg benyttet de to eneste mestringsstrategiene jeg hadde: spiseforstyrrelsen og selvskadingen.
I disse to periodene her var jeg en skikkelig svingdørspasient i tillegg. Inn og ut av psykiatrisk akutt og ungdomspsykiatrisk. Ting så bare mørkere og mørkere ut, den innvendige smerten ble større og større. Begge disse periodene mine varte i over 1/2 år hver gang, så det var ikke rart jeg var sliten og lei av å ha det slik. Men så skjedde det noe. Plutselig. Jeg fikk gradvis tilbake gnisten i øynene mine igjen. Ting begynte å gi meg glede. Jeg begynte å krype ut av hula mi, som rommet mitt så fint ble kalt. Folk begynte å kjenne meg igjen, for det var jo ikke det deprimerte dyret som bare lå i sengen og gråt som var meg. Takket være god støtte, hjelp, omsorg og behandling kom jeg meg videre.
Jeg skal ikke legge på en så klisjeavslutning og si at det blir bedre eller “hvis jeg klarte å komme meg ut klarer du også”. For er det noe som faktisk irriterte meg i disse periodene så var det slike ting. Men jeg vil si at det kan bli bedre, så lenge man ikke gir seg. Noen kan slite med dyp depresjon i noen måneder andre kan slite i årevis. Når ting eventuelt endres er helt individuelt. Graden av depresjon og hvordan det påvirker en er individuelt. Selv trodde jeg at jeg aldri skulle komme meg ut, men her sitter jeg da altså. Joda, jeg sitter her med antidepressiva i kroppen, men likevel, jeg sitter her.
Jeg skal også innrømme at jeg er livredd for å falle tilbake dit. Jeg er livredd for å falle tilbake til et punkt hvor ingen ting lenger betyr noe eller ingen ting lenger skremmer meg, for er det noe som er virkelig skummelt så er det nettopp det. Men jeg tar en dag av gangen og så fort jeg merker at jeg er på vei ned igjen tar jeg tak selv og jeg sier ifra slik at jeg får ekstra hjelp til å ta tak i det. Ingen skal sitte alene og ha det så vondt. Hvis du føler at du ikke har noen å snakke med eller trenger noen å snakke med om du ikke har det så greit kan du alltids ringe kirkens SOS på 22400040 for å få snakke med noen, døgnet rundt. Eller du kan ringe mental helses hjelpetelefon på: 116 123 som også er døgnåpen. Husk at du ikke er alene og at det alltid er noen som bryr seg, selv om du kanskje ikke ser det selv<3
Stor klem, Elise Amanda
