Nå skal dere få et litt dypere innblikk i hvordan det er for meg å ha en spiseforstyrrelse, rett og slett fordi jeg ønsker å skape mer åpenhet rundt det og jeg vil at dere som sliter skal vite at dere ikke er alene. Det kan kanskje også være til hjelp for noen av dere til å forstå hvordan spiseforstyrrelsen påvirker meg. Husk at jeg ikke sitter på et fasitsvar, jeg forteller kun hvordan dette oppleves for meg. For å være i overspisingsmodus er en ting, men det å være i overspisingsmodus og ikke få overspise er mildt sagt helt grusomt. Jeg kommer til å fortelle dere litt om hvordan det er å være i begge, i tillegg til hvordan det føles når jeg har overspist, så håper jeg at dere som eventuelt kommenterer kommenterer med respekt. For dessverre føles dette svært skamfullt for meg, samtidig så ønsker jeg ikke at det skal være skamfullt å være syk. Åpenhet er en fin måte å være med på å gjøre ting litt mindre skamfullt og litt mindre tabu.
Når jeg går inn i overspisingsmodus er det som om noen setter skyggelapper på hodet mitt og i hjernen min. Jeg mister litt begrepet av hva som foregår rundt meg og alt jeg klarer å tenke på og fokusere på er mat. Hva jeg skal spise, hvordan jeg skal få tak i det, hvordan det skal lages fortest mulig og hvilken rekkefølge det skal spises i. Det fantaseres i hodet før jeg setter i gang. Jeg klarer ikke vente! Alt annet rundt meg betyr liksom ikke noe. Trangen etter å overspise er større en trangen til oksygen etter å ha holdt pusten under vann i fire minutter. Så sterk er den faktisk, derfor er det ikke så rart at jeg som regel har gitt etter, eller hva? Må ha. Må ha. Må ha. Det er som en rus.
Når jeg overspiser kjenner jeg meg i live. Jeg kjenner at jeg lever. Jeg kan endelig føle. Jeg føler meg lykkelig, glad (samtidig, langt bak, fæler jeg meg fæl, grådig, ekkel, grisk). Endorfiner raser rundt i kroppen min. Jeg er omtrent nærmest i transe. Snakk til meg og jeg sliter med å registrere hva du sier. Må ha mer. Må ha mer. Spiser sukker rett fra posen med skje. Hauger nedpå med mat. Bruker store mengder fett når jeg steker maten. Tar for lang tid å spise med gaffel, så jeg tyr til fingrene for hjelp. Maten kan ikke slukes fort nok, det går i et heidundranes tempo. Føler at det er dette jeg lever for. Føler meg trygg. For en liten stund er det ingen som kan skade meg. For en liten stund får jeg puste.
Men… når jeg er i overspisingsmodus og ikke får overspise. Det er så grusomt. Jeg regner med at dere allerede har forstått at jeg rett og slett ruser meg på mat, eller hva? Tenk da når jeg får en liten dose av denne rusen, uten mulighet til å nå toppen. Kroppen min begynner å riste ukontrollert på grunn av psykiske (og fysiske) abstinenser. Jeg gråter og vrir meg i psykisk smerte. Kunne omtrent ha gjort hva som helst, bare for å få mere mat. Ville nesten ha gikk fra meg den ene armen min til og med. Ingen ting annet spiller noen rolle, jeg VIL ha mat, jeg TRENGER mat. Men så får jeg ikke overspise her. Maten er låst inn. Bankkortet mitt er låst inn. Og det gjør vondt. Så vondt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Prøver å overtale personalet til å la meg få overspise (det kommer jeg aldri noen vei med altså), mens de sitter ved siden av meg og prøver å roe meg og trygge meg. Hikster mens jeg kommer med spiseforstyrret pisspreik. Etter flere timer, først da klarer jeg å roe meg ned med mye hjelp og støtte. For bulimien er sterk og den river i både kropp og sjel. Jeg er mitt eget monster.
Noen tanker? Ønsker dere flere slike innlegg hvor jeg går litt dypere inn i hvordan spiseforstyrrelsen påvirker meg?
//Elise Amanda
Uff, det høres helt forferdelig ut!!
Jeg tenker at hvis DU føler det hjelper litt for deg å skrive om det, at det blir en slags terapi, så SKRIV i vei. Jeg synes det er greit å vite litt hva som skjer, men ønsker nok at du skal skrive ting som gjør deg glad. Men om du blir gladere etterpå av dette så er det jo lurt. Det høres utrolig hardt ut. Det jeg ønsker for deg er at du får de “verktøyene” du trenger, slik at du klarer å kjempe mot disse periodene når du er ferdig der også. Og du lærer det sikkert. De som jobber der finner nok fram til hvordan du skal hjelpe deg selv best mulig <3 Sender over en kjempeklem Elise Amanda. <3
Dette her hørtes forferdelig ut. Jeg forstår at det må være veldig vanskelig for deg å ikke få all den måten du føler du MÅ ha i perioder.
Jeg syns du skal skrive om dette her jeg. Jeg var ikke klar over hvor ille bulimi er. Selv om jeg har hørt om det. Syns det er viktig lærdom som sikket flere trenger å lese om ❤
Du skriver og forklarer veldig bra. Og det er utrolig modig av deg å skrive dette. Jeg forstår at det kan være føles skamfult, men jeg skulle ønske du ikke følte skam- for det er en spiseforstyrrelse. Og jeg jo at du det også..men er det ikke rart at det er lettere å skamme seg når det gjelder en selv, enn hvordan man ville tenkt om det gjaldt noen andre? Hvis du forstod hva jeg mente 🙂 Jeg vet ikke hvor mye jeg vil skrive offentlig om mine “ting” her, men fikk lyst å si noe.. Uansett, jeg skulle ønske jeg kunne gitt deg en stor klem. Og spesielt når det er som verst <3 Heier på deg!
Fikk frysninger når jeg leste dette. Du er vanvittig tøff som tør å skrive om det. Hvis det også føles riktig for deg synes jeg absolutt du bør forsette med det for det er viktige innlegg. Føler det er få som skriver om akkurat dette. Er mange som tror at bulimi bare handler om å være redd for å bli tjukk og kaster opp litt etter de har spist. Sikkert også sånn for noen, men i de fleste tilfeller er bulimi noe som tar over livet til folk fullstendig. Kjæresten min trodde det og sa noe sånn til meg: «etter jeg ble sammen med deg har jeg sett hvor mye mer komplisert det egentlig er» Det er som å være narkoman.