Jeg skulle ønske at ambivalensen ikke rev så sterkt i meg. Når det kommer til bulimien er jeg 100% klar for å gi slipp, bortsett fra alle de gangene trangen står på som verst og jeg bare MÅ ha mat (100% right..). Da er det kun det som står i hodet mitt og fornuften forsvinner. “Bare en gang til, så skal jeg ikke gjøre det igjen” eller “ja ja, da gitt det skit i dag, så da kan det like så gjerne gå skit resten av dagen så kan jeg heller prøve å komme på bedre spor i morgen, dagen er uansett ødelagt” er eksempler på ting jeg ofte sier til meg selv. Ting blir ofte litt svart/hvitt dessverre.

Men så er jeg jo egentlig helt klar på å gi slipp, for 100% er jo alt. Det er det som gjør så vondt. At selv om jeg virkelig vil, så styrer spiseforstyrrelsen så mye som det den gjør. Jeg vil jo egentlig ikke drive på slik jeg driver på, men når jeg kommer i overspisingsmodus mister jeg alt av rasjonelle tanker og faller i bulimiens skarpe klør. “Èn gang til, det gjør vel ikke noe?” jo det gjør det, så lenge èn gang til blir enda en gang og enda en gang og enda en gang. Selv om jeg egentlig ikke vil, men så er det likevel ingenting jeg vil mer akkurat der og da.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Når det kommer til spiseforstyrrelse generelt sett vipper jeg hele tiden mellom å ville bli helt frisk og å ikke tørre. Eller, det er jo den klassiske “vil bli frisk, men vil ikke opp i vekt”. Men hvis jeg hadde vært frisk så hadde jeg jo ikke hatt noe problem med å måtte gå opp til en normalvekt, hadde jeg vel? I mange år prøvde jeg å argumentere mot at jeg skulle opp i vekt, jeg kunne ikke forstå at det skulle være så viktig. Nå er jeg heldigvis i stand til å tenke litt mer rasjonelt og jeg forstår at jeg må akseptere at vektoppgang er for meg en del av prosessen med å skulle bli frisk. Men det gjør det ikke lett av den grunn.

Jeg tror noe av problemet ligger i at jeg på en måte har definert meg så mye etter kroppen min. Hvem er jeg som normalvektig? Hvem er jeg i det hele tatt som frisk? Jeg er redd hele min verden skal falle i grus om jeg tar steget og vipper over i normalvekt. Jeg er så redd, så redd. Hvorfor skal dette gjøre så vondt? Er det virkelig verdt det? Men er det virkelig verdt å leve slik jeg gjør nå bare for å opprettholde en undervektig kropp? Er det virkelig verdt å ofte alt jeg ønsker å gjøre her i livet bare for det? Det er jo egentlig ikke det, samtidig så er det noe i meg som sier at det er det.

Daglig kjemper jeg mot ambivalensen, en av mine største fiender. Jeg blir hvisket i det ene øret at å bli frisk er det som betyr noe, samtidig som jeg blir hvisket i det andre øret at å være undervektig er det som betyr noe. Jeg blir hvisket i det ene øret at jeg må kjempe i mot, samtidig som jeg blir hvisket i det andre øret at det finnes så mye deilig mat jeg kan fråtse i, selv uten å gå opp i vekt. Jeg blir hvisket i det ene øret at normalvekt er bra, samtidig som jeg blir visket i det andre øret at jeg ikke kan tillate meg å leve med en normalvekt. Jeg blir hvisket i det ene øret at jeg er fin nok som jeg er, samtidig som jeg blir hvisket i det andre øret at jeg er styggere enn styggest. Jeg blir hvisket i det ene øret at jeg selv har kontroll over mitt eget liv, samtidig som jeg blir hvisket i det andre øret at spiseforstyrrelsen er det eneste forsvaret som har sterke nok krigere til å overleve denne krigen.

Gang slike tanker med hundre og legg gjerne til hundre tanker til i samme stil og du får et lite innblikk av hva hodet mitt går gjennom konstant. Konstant. Jeg får så og si aldri fred. Denne ambivalensen altså.. alt hadde vært så mye lettere enn den. Men som et klokt menneske en gang sa til meg: “hvis ikke spiseforstyrrelsen din hadde gitt deg noe så hadde du ikke tviholdt på den så sterkt”. Og der ligger det, grunnen til at det for meg er så vanskelig å skulle ta de friske valgene: spiseforstyrrelsen gir meg noe. Den gir meg en måte å håndtere noe vondt på og den gir meg en tåkete slør som dekker over det vonde slik at jeg ikke trenger å føle det like sterkt.

Men ikke misforstå: jeg vil bli frisk, jeg bare vil ikke. Jeg tør å bli frisk, jeg tør bare ikke. Så enkelt, så komplisert. Spiseforstyrrelsen er mitt forsvar i en krig som ikke kan bli vunnet, for jeg er den som står på begge sidene og kjemper mot meg selv.

//Elise Amanda