Det er flere som har lurt på hvordan jeg tør å være åpen om sykdommen min og flere som har lurt på hvorfor jeg er åpen om den. Det tenkte jeg å fortelle litt om nå og jeg forstår jo at en del lurer. Hele åpenheten startet på ungdomsskolen, jeg skulle bli innlagt for første gang og innleggelsen skulle vare over flere måneder. Da sier det jo seg selv at jeg ikke bare kunne forsvinne i så lang tid uten at noen hadde begynt å lure. Jeg kunne jo valgt å være åpen kun til de nærmeste og funnet en eller annen unnskyldning til andre som spurte, men jeg kom frem til at det letteste var å fortelle det slik det var. Da slapp jeg rykter og jeg slapp å lyve. Jeg hadde ikke mot nok til å fortelle det ansikt til ansikt til “alle”, så jeg valgte å publisere det på bloggen. Jeg husker ennå følelsen jeg satt med og hvordan hele kroppen ristet i det jeg trykket på publiser. Nå var det gjort, katta var ute av sekken og det var ingen vei tilbake. Heldigvis ble de godt tatt i mot!

Etterhvert begynte jeg å fortelle litt mer om hvordan livet med en spiseforstyrrelse er. For meg personlig har det vært til hjelp da jeg får sett ting fra et annet perspektiv og jeg får sortert tankene og følelsene mine litt mer. Jeg merket at om jeg skrev i dagbok ble det fort masse spiseforstyrret pisspreik som ble rablet ned, men slik kunne jeg jo ikke holde på når jeg skulle skrive på internett. Dermed har skrivingen og åpenheten min om det fungert som en slags terapi for meg, noe som er veldig godt. For her må jeg faktisk kunne uttrykke meg litt rasjonelt for å ikke dra meg eller noen andre ned. Jeg har i tillegg bestandig foretrukket å ordlegge meg skriftlig, fremfor muntlig.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noe som i tillegg har gjort det fint med å være åpen er at jeg er med på å gjøre bulimi litt mindre tabu å snakke om. For det burde ikke være skamfullt å være syk, uavhengig om du er forkjølet eller har en spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelser har de siste årene blitt mindre tabubelagt generelt heldigvis, men jeg føler at de fleste som er åpen om det sliter med anoreksi. Dermed skiller jeg meg ut på det punktet og det er faktisk flere som strever med bulimi enn anoreksi, det bare virker ikke slik når man hører om spiseforstyrrelser i media. At jeg i tillegg får tilbakemeldinger fra dere om at jeg er med på å opplyse og informere, slik at det kan være lettere for andre å forstå hva det innebærer å være syk og hvordan man kan hjelpe, synes jeg er bra. Men det fineste er dere som gir meg tilbakemeldinger på at jeg inspirerer dere til å jobbe for å bli friske, at jeg inspirerer dere til å be om hjelp og at jeg bidrar til at dere som står nære noen som er syke får vite litt mer om hva man kan gjøre som pårørende. Bare det alene er egentlig god nok grunn til å være åpen.

Så derfor valgte jeg å være åpen om å være syk. Det er fortsatt litt ukomfortabelt noen ganger, men det er så absolutt verdt det. Det fører også til at jeg slipper å forklare så mye når jeg er med andre mennesker, da de som oftest vet fra før av at jeg er syk, noe som ofte gjør situasjoner noe lettere da jeg slipper å forklare så mye. Har jeg noen gang angret på at jeg er åpen? Egentlig ikke.

//Elise Amanda