Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal skrive. Jeg kan skrive og fortelle om at jeg har pyntet meg til årets første julebord og gleder meg til å dra. Og jeg har jo pyntet meg, likevel er jeg helt på gråten for jeg føler meg så uvel i min egen kropp. Jeg gruer meg så himla mye til maten der og jeg har gjort det i mange dager nå. Buffet, bulimiens beste venn og største fiende. Jeg kan vel telle på fingrene mine hvor mange ganger jeg har klart å spise i buffet etter jeg ble syk uten å gå helt bananas.
Det er så store fristelser og så spiller samvittigheten også veldig inn. For når det først er betalt (og det er jo en del hundrelapper) så føler jeg at jeg ikke “kan” spise en normal porsjon. Jeg føler et indre press på at jeg må spise en god del fordi det er “slemt” å ta en normal porsjon når det først har blitt betalt så mye for mat. Spesielt når jeg ikke betaler selv. Og når jeg først går over grensa for normal porsjon er det enda vanskeligere å stoppe.
Andreas og jeg har snakket litt om det og han har fortalt meg flere ganger at det er helt okey å ta en normal og trygg porsjon. Jeg prøver å høre på ordene hans, men spiseforstyrrelsen sitter så sterkt at det er vanskelig.
Nå høres jeg ut som verdens mest utakknemlige drittunge og kanskje er jeg det også? Jeg setter himla stor pris på å bli invitert med, jeg setter himla stor pris på å få tilbringe tid med dem, det er jo ikke der det ligger. Problemet er at spiseforstyrrelsen ødelegger så mye. Vi blir straks hentet og jeg er ikke langt unna å avlyse. Jeg er så himla stresset og veldig utrolig. Føler meg fæl, både innvendig og utvendig. Hvorfor skal spiseforstyrrelsen ødelegge så mye?
Hva synes du om antrekket?
//Elise Amanda
Utrolig fint antrekk