Jeg føler at det ofte er noen spesifikke ting som blir tatt opp når spiseforstyrrelse kommer opp i media, noe som er forståelig da man ofte ikke har plass til å utbrodere i evigheten. Med anoreksi og bulimi føler jeg at det som blir snakket/skrevet om som regel går på det somatiske, lavt matinntak og runder med overspising og oppkast. Det er ikke noe feil å fokusere på det (utenom vekt og konkrete tall rundt mat/vekt/kalorier vel og merke), men det er så himla mye mer man ofte ikke tenker på når det kommer til en spiseforstyrrelse. Nå skriver jeg fra en bulimiker sitt perspektiv og det jeg skriver er nødvendigvis ikke fakta, men det er sånn det er for meg. Jeg regner med at en god del likevel kjenner seg igjen. Så hvilke begrensninger setter egentlig spiseforstyrrelsen i livet mitt, sånn utenom det nevnt ovenfor?

På grunn av spiseforstyrrelsen kan det være vanskelig for meg med avtaler. Det kan være vanskelig fordi det krasjer med et måltid jeg har planlagt å spise, det kan være vanskelig fordi jeg føler meg så ille med egen kropp og det kan være vanskelig å holde fordi jeg ender med å overspise og kaste opp (heretter kalt b/p). Det har også hendt x antall ganger at jeg har dratt fra avtaler for å b/p. Når trangen virkelig står på klarer jeg ikke stå i mot og det ødelegger så forferdelig mye for meg i livet mitt. Det gjør at jeg aldri kan ha avtaler som jeg fast MÅ møte opp på, da det rett og slett ikke er mulig for meg. På grunn av det har jeg ofte måtte avlyse avtaler med venner, møter jeg skulle vært på, skole og jobb. Det føles så himla skamfullt ut at jeg som regel ikke klarer å si det rett ut hvorfor jeg må avlyse. Dette preger hverdagen min ekstremt mye da det går utover det meste i grunn og det setter så store begrensninger for hva jeg ønsker her i livet.

Det er også andre ting i livet mitt spiseforstyrrelsen setter begrensninger for. Det er så mye jeg ikke tør å gjøre fordi det er så mye som involverer mat. Det kan være skummelt fordi jeg synes noe er skummelt å spise eller det kan være skummelt fordi jeg er redd jeg skal ende med å b/p. Jeg er ofte veldig sliten fysisk og psykisk og jeg må tenke meg godt om hvor jeg ønsker å bruke den energien jeg har. Ofte må jeg slappe veldig mye av både før og etter for å klare å være med på ting. Det kan være vanskelig for meg å henge med i samtaler eller henge med på hva som skjer på en film, fordi hodet mitt er på et helt annet sted. Tanker og planlegging av mat/vekt/kalorier/måltider og fæle tanker om meg selv tar sjeldent pause, noe som ødelegger øyeblikk som ellers ville vært fine.

SF setter også store begrensninger for relasjoner. I tillegg til alt det ovenfor er det ekstremt utfordrende å være i nær relasjon med noen som har en alvorlig spiseforstyrrelse. Jeg har mistet en del venner på veien og det klandrer jeg dem overhodet ikke for. Det er venner som har prøvd og prøvd, hvor jeg har avvist og avvist. Til slutt har det bare gått som det måtte gå. Utrolig nok er jeg så heldig nå at jeg har en fin bukett gode venner rundt meg som tåler hele meg og min sykdom, jeg er så heldig at jeg har en kjæreste og familie som er der. Men det setter jo begrensninger for hvordan forholdet kunne ha vært. Hadde det ikke vært for SF så hadde ting vært veldig mye lettere med relasjonene mine. Heldigvis har jeg de rundt meg jeg har og det er jeg evig takknemlig for<3

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER