Jeg vet ikke om dette innlegget bare er informerende eller om det er litt nyttig eller artig å lese også, men vi kjører på! Dessverre har jeg litt erfaring med dette, så jeg tenkte å dele mine synspunkt på positive og negative ting med en innleggelse. Nå har jeg kun hatt lange innleggelser for spiseforstyrrelse, så det er fra den kombinasjonen jeg kommer til å fortelle om, altså positive og negative ting med innleggelse når man har en spiseforstyrrelse.
Positive ting:
-At man kan få hjelp til å håndtere situasjoner når de oppstår. Dette er noe jeg har hatt svært nytte av personlig da jeg føler at jeg har verktøyene til å bli bedre, men ikke klarer å bruke dem selv i vanskelige situasjoner. Jeg vet hva jeg skal gjøre, jeg klarer det bare ikke selv. Og da er det ganske greit å få hjelp til å kunne klare selv.
-Det er alltid noen man kan snakke med. Selvfølgelig kan det hende man må vente litt, men det er noen på avdeling 24/7 og skulle man virkelig trenge noen å snakke med så har man noen i nærheten.
-Man kan jobbe mer intensivt. Det er stor forskjell på å gå til behandling en time i uken og få behandling i en døgnpost. For noen holder det med eller har mest nytte av time, men noen trenger døgnbehandling eller dagbehandling. Det som er fint da er at man kan jobbe mer intensivt og dermed effektivisere behandlingen noe.
-Matbudsjettet blir kraftig redusert for min del. For å si det sånn så vil jeg ikke en gang tenke på hvor mye penger jeg bruker i uken på bulimimat. Når jeg har vært innlagt uten tilgang til mitt eget bankkort har dette da blitt en kraftig redusert post i budsjettet mitt, for å si det sånn.
Negative ting:
-Man kan bli i en egen boble. Det er lett å bli ekskludert fra samfunnet og bare befinne seg i instutisjonsboblen og bli avhengig av institusjonen. Altså å bli institusjonalisert. Derfor er det viktig å prøve å være noe selvstendig og holde kontakt med verden utenfor og sunne interesser om man er i stand til det.
-Avstand. Det kan jo fort bli litt avstand fra innleggelsesstedet til hjemstedet og dette er noe av det jeg synes er verst. Det å være så langt borte hjemmefra og så langt borte fra kjæreste, venner, familie og kattene. Det er utrolig tøft, men heldigvis kan man holde kontakt over nett/tlf og få besøk og/eller ha permisjoner.
-Man kan få for lite ansvar. Hvis man får for lite ansvar og nærmest alt blir gjort for en kan det være svært vanskelig å komme ut i den virkelige verden. Husk at det er der ute livet skal leves, ikke på en form for institusjon. Det er iallfall det jeg håper andre også higer etter.
-Tilknytninger. Dette er virkelig det verste, men samtidig det beste. Noen ganger blir man knyttet til mennesker som jobber i psykiatrien. Det er godt å føle at noen forstår, men samtidig så er det vondt fordi man vet så godt at dette er og skal være et profesjonelt forhold. Spesielt ei på barne og ungdomspsykiatrisk synes jeg det var grusomt å skulle si hade til da jeg ble skrevet ut derifra.
-Det er knalltøft. Det er så tøft og vanskelig at det til tider kan føles umulig å skulle være der videre. Men det er vel akkurat når ting er så tøft at behandlingen fungerer og at det nettopp er derfor det er så tøft. Men det er lett å tenke at “nei, dette går ikke” eller “jeg orker ikke stå i det mer”, så det handler litt om balanse også.
-Null forståelse. Noen steder kan man møte et helt system med null forståelse *kremt*, men ellers kan man jo også møte på enkeltpersoner med null forståelse. Dette kan gjøre ting enda mer vondt og vanskelig. Spesielt om det er noen som er av slaget “nå må du ta deg sammen bare” eller rett og slett er helt på jordet.
Konklusjon: Det finner både fordeler og ulemper med innleggelser. Spesielt innleggelser over tid. For noen holder det med behandling utenfor insinuasjon da noen har god nytte av det. Mens andre trenger døgnbehandling for å bli bedre. Hva som funker for den enkelte er helt individuelt. For min del veier de positive sidene opp for de negative da jeg vet at det hjelper, samtidig: spør du meg midt i en vanskelig situasjon er nok svaret noe helt annet! Herlighet som jeg har vært sint, frustrert og fortvilet noen ganger!
//Elise Amanda
Takk for at du er så åpen om spiseforstyrrelser, behandling og dine erfaringer! Jeg har nylig fått en anoreksi-diagnose selv, og kjemper for å få slippe døgnbehandling/innleggelse. Jeg vil ikke legges inn, og å lese dine erfaringer her bekrefter det jeg tenker. Og forsterker motivasjonen min til å kjempe i mot spiseforstyrrelsen og prøve å bli bedre. Takk for alt du deler – vit at bloggen din hjelper for noen. For noen som sliter, og kanskje også for andre som ikke sliter selv men får mer innsikt og forståelse etter å ha lest din blogg. Takk! Det var forresten leit å lese om den siste opplevelsen din fra RASP. Jeg håper du får alternativ og behandling og støtte framover, likevel. Lykke til med din reise videre!
Hei! Så synd å høre at du kjemper imot, for det kan virkelig være til god hjelp. Håper du finner motivasjonen til å kjempe mot spiseforstyrrelsen<3 Og se en ekstra gang på det positive jeg skrev her, for det kan som sagt være mye til hjelp. Det positive veier opp for det negative<3