Nå som nasjonaldager nærmer seg med stormskritt tenkte jeg å fortelle litt om hvordan denne dagen har vært for meg de siste årene. Da jeg var liten var dette en av de beste dagene i året, jeg virkelig elsket 17. mai og alt som fulgte med. Dessverre endret dette seg svært drastisk etter at jeg ble syk. Dette her er ikke en fasit på hvordan det er å ha bulimi på nasjonaldagen og være psykisk syk, dette er hvordan det har vært for meg.

Å kunne spise så mye is man bare orker får en helt annen betydning når man er syk. Det er fult av triggere over alt for å overspise og jeg har gitt etter hvert eneste år siden jeg ble syk, gjerne flere ganger om dagen. Det er så trist å måtte dra fra ting som egentlig er hyggelige, bare fordi man vil overspise enda mer. At man må dra fordi bulimien tar overhånd og man ikke klarer å stå i mot de onde kreftene. Dessuten er det utrolig trist at jeg ikke har klart å kose meg, men at mat og kropp er det som har stått i sentrum. Fremfor det som egentlig skal stå i sentrum.

Jeg har også opplevd å bli helt klikk i hodet på nasjonaldagen og dermed tvangsinnlagt på psykiatrisk. Ikke særlig koselig det altså, spesielt ikke på en slik dag. Det er så trist at en dag som jeg satte så høyt nå blir forbundet med overspising/oppkast og tvangsinnleggelser. En dag jeg bestandig var så glad i som barn har de siste årene vært et mareritt for meg. En mareritt jeg ikke har kommet meg ut av.

Mens akkurat når barnetoget går og jeg får stå der i bunaden min, akkurat den timen pleier jeg å føle meg bra. Jeg elsker å bruke bunaden min, den er det vakreste jeg eier og det er så fint å stå der og kjenne på stemningen til alle rundt! Så i år, i år er det faktisk ganske ok at jeg er innlagt denne dagen så jeg kan få en pause fra bulimien. Jeg trenger virkelig en nasjonaldag som blir bra igjen og det føler jeg virkelig at denne her kan bli. Jeg klarer nesten ikke vente og jeg gleder meg som en liten unge! Endelig, endelig skal jeg også få lov til å være med å feire igjen!

Er du glad i 17. mai? Pleier det å være en god dag for deg?

//Elise Amanda