Hvor skal jeg begynne? Jeg tenkte iallfall at det var på tide med en liten oppdatering igjen, en ærlig en, samtidig en hvor jeg holder tilbake. Dere vet, det er jo ikke alt jeg ønsker å dele på nett og det har jeg bestandig vært veldig klar på. Jeg synes det er godt og trygt at jeg selv vet hvor min egen grense går. Det er mye som skjer bak kulissene jeg ikke forteller om, samtidig så er det mye dere får vite. Spiseforstyrrelsen er jo noe jeg har valgt å være ganske åpen om, men ikke ned til detaljert nivå. Både av hensyn til meg selv og av hensyn til dere som leser bloggen min.
Jeg jobber ekstremt hardt om dagen og jeg har ansvar for eget inntak helt selv. Det er tøft å skulle stå i det, spesielt vektoppgang, når jeg ikke har noen å “skylde” på. For nå er det ingen som sitter der og sier at jeg MÅ spise ditt og datt, det er faktisk fult og holdent mitt ansvar. Det er skikkelig vanskelig og jeg gremmes ofte over meg selv. Det å skulle stå i all angsten, all uroen, skammen, redselen og alle de andre følelsene er ikke lett. Noe gjør jeg heldigvis riktig for vekten går riktig vei: den går oppover. Det er så skummelt og jeg blir sint på meg selv for at jeg synes det er så skummelt. Ikke at det hjelper noe altså.
Overspising etterfulgt av oppkast (b/p) har jeg ikke klart å redusere så mye som jeg skulle ønske, men jeg jobber med saken. Jeg prøver å senke forventningene litt og ha litt mer realistiske mål. Jeg tenkte jo for eksempel å ha som mål å klare en uke i strekk uten noe tull og ender da bare opp med å bli skikkelig sint, oppgitt og skuffet over meg selv, noe som resulterer i enda mere tull. Målet for neste uke er å ha 3 dager uten b/p og de trenger ikke å være sammenhengende. Deretter vil jeg øke til 4 dager uken etter og fortsette slik. Dette jobber jeg med samtidig som jeg jobber med å klare å spise nok utenom b/p og redusere aktiviteten min noe.
Det går saktere enn jeg ønsker, men jeg håper at ved å ta skrittene i det tempoet det faktisk tar at jeg kommer til å klare å ha en varig endring. For jeg orker virkelig ikke flere runder inn og ut av sykehus. Jeg er så drittlei og jeg vil leve livet mitt slik jeg vil. Jeg vil bestemme over mitt eget liv og ikke la spiseforstyrrelsen bestemme over det.
Hvordan går det med deg?
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Du er sterk! Det skal du vite. Er det ingen oppfølging med måltidene nå? Er målet å lære å stå i det uten hjelp, men likevel ha mulighet for samtale dersom det ikkje går? Vært intr å høyre om måten de jobber for å hjelpe deg på avd nå. Men er veldig bra du får hjelp, prøv senk kravene til deg sjøl – for då vert skuffelsen ikkje så stor. Gunhild-Malena