Du har sikkert lest dem før. Konsekvensene av en spiseforstyrrelse. Eller rettere sagt: de overfladiske konsekvensene. For konsekvensene er så mye større og flere enn som så. De konsekvensene det hele tiden blir nevnt er grusomme, det er ikke det. Men det er så himla mye mer som man ofte ikke vet før man står der selv. Under får dere se typiske konsekvenser av en spiseforstyrrelse, konsekvenser som ofte blir ramset opp og fortalt om:

• Søvnløshet
• Tenner kan løsne
• Nedsatt kroppstemperatur/forandret temperaturregulering
• Muskelsvakhet/tap av muskelmasse
• Væskeansamling i underhuden
• Håravfall
• Svimmelhet
• Lavt blodsukker
• Langsom hjertefrekvens
• Forstoppelse
• Nyreskader
• Dunaktig behåring(lanugo-hår)
• Benskjørhet
• Blå og kalde føtter og hender
• Nedfor, deprimert, dårlig humør
• Mindre sexlyst
• Menn: Nedsatt testosteronproduksjon
• Kvinner: Forsinket brystutvikling
• Kvinner: Uregelmessig mens/tap av mens

(dette her er et ærlig og brutalt bilde, dette her er meg med en mage så full at det var fysisk umulig for meg å stå oppreist)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

MEN…

Du blir ikke fortalt om panikken som setter inn når du er så full i magen at du er oppriktig redd for at magesekken rett og slett skal revne. Når du er så full i magen at organene presses på, noe som gir enorme smerter. Angsten som tar over alt når du kaster opp og mat setter seg fast slik at du ikke får puste. Store brystsmerter som gjør at du begynner å lure på om dette kommer til å bli din siste dag. Skammen ved å overspise foran andre og walk of shame ut fra toalettet. All kranglingen rundt mat, måltider og kropp. Blikkene man får når man ikke klarer å vente med overspisingen til man kommer hjem og derfor trykker i seg det ene og det andre på bussen.

Gråtingen, hylingen og absurde reaksjoner knyttet til mat/vekt/kropp. Isoleringen fordi man hater seg selv alt for mye. Tvangstreningen man ikke klarer å stoppe med, selv om man er så sliten at man føler man kommer til å falle om når som helst. Forakten over seg selv når man drar fra andre fordi bulimien er så sterk at man bare må hjem for å overspise og kaste opp. Slik kunne jeg fortsatt nærmest i det uendelige.

Det er så viktig å få disse konsekvensene frem i lyset. Det er skremmende, det er brutalt, men det er ærlig og det er virkeligheten. Jeg lover dere med hånden på hjertet, det er så virkelig ikke verdt det. Vær så snill, aldri kast opp den første gangen. Før man vet ordet av det sitter man fast i en ond sirkel man ikke kommer seg ut av. Vær så snill å ta til dere opplevelsene og erfaringene mine, for deres egen del. Dette her unner jeg ikke en gang min verste fiende.

//Elise Amanda