Jeg er ikke tilbake helt ennå, men jeg kommer til å blogge litt innimellom. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg skal skrive, jeg er litt tom for ord nå. Det virker så håpløst alt sammen, jeg faller tilbake igjen. Det var jo ikke det som var planen. Jeg ble skrevet ut idag, noe jeg synes er helt ok. Selv om jeg har fått forklart utallige ganger hva som skjer videre, så klarer jeg ikke få det inn. Unnskyld, dette her ble et klageinnlegg. Det var ikke meningen.
Kommer nok til å være borte vekk fra bloggen i noen dager. Men jeg kommer tilbake igjen, selv om det kanskje tar litt tid, jeg vet ikke ennå. Blogges senere, eller hva? :3
Dette er et innlegg som har ligget i arkivet mitt siden rundt februar kanskje. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for om jeg ble fornøyd med bildet eller ikke, det burde vært tatt fra en annen vinkel. Jo, også er jeg innlagt igjen da.
Så kommer da dette innlegget om selvtillit som jeg lenge har tenkt til å skrive. Jeg spurte litt rundt på facebook, nysgjerrig på hvordan det var med folk rundt meg, med tanke på om de hadde god eller dårlig selvtillit. Resultatet var ikke bra i det hele tatt, det var rett og slett skremmende hvor mange som hadde (har) dårlig selvtillit. Jeg vil skrive litt om hva jeg mener om det, rett og slett fordi jeg synes det er et viktig tema.
Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal starte, det er så utrolig mye å si om dette emnet. Kan vel begynne med å si at for god selvtillit ikke er noe bra det heller, men helt ærlig, hvor mange er det som egentlig har det? Jeg sier ikke dette for å være negativ, men jeg sier det fordi det virker som om det er slik det er. Noen av de jeg kjenner kan virke som om de har utrolig god selvtillit ovenfor andre, det er bare det at de kan være en av de som gråter seg i søvn hver eneste natt. Poenget mitt her er at man aldri kan vite hvor god eller dårlig selvtillit en person har, bare ved å oppservere.
Det er jo også de som faktisk har god selvtillit og jeg kjenner jeg blir i utrolig godt humør av å være rundt slike personer! Da tenker jeg jo ikke på de som er overlegne eller tror de er bedre enn alle andre, jeg tenker på de som tør å være hundre prosent seg selv og er fornøyde med å være slik de er, godtar seg selv. Slike personer har jeg bare lyst til å klemme og fortelle at de er utrolig gode forbilder! Men det gjør jeg jo ikke, for akkurat der er jeg nok litt feig.
Å se personer med så dårlig selvtillit at det lyser klart igjennom gjør vondt. Slike personer har jeg også lyst til å klemme og fortelle som sant er; de er utrolig nydelige og vakre på sin egen måte og at jeg skulle ønske at de så seg selv som den personen som jeg ser de som. Jeg kjenner mennesker som ikke tør å gå på skolen, gå ut med venner eller delta på sosiale aktiviteter fordi selvtilliten er for lav. At dårlig selvtillit skal ødelegge hverdagen for mange er så ufatterlig galt, men hva gjør man egentlig med det? Jeg aner ikke og jeg kommer nok ikke til å få noe konkret svar på det heller.
Jeg har tenkt en del på utløsende årsaker til at noen mennesker har dårlig selvtillit og andre god. Det er en ting som går igjen i de fleste tilfeller med dårlig selvtillit og det er “flink pike syndromet”. Det å strekke seg etter det beste og perfekte, føle at man aldri er god nok. Uansett hvor hardt man prøver og uavhengi av resultatet blir det aldri bra nok, alt kan forbedres og alt man gjør virker feil. Dette gjelder jo selvfølgelig ikke alle, men det gjelder en god del.
Når det kommer til hvordan min selvtillit er så tror jeg ikke jeg kommer til å fortelle noe særlig om det. Akkurat det temaet er et sårt område, så det sier vel litt seg selv. Likevel så sier det dere ingenting, ikke sånn egentlig. Jeg velger i alle fall å utelukke dette fra innlegget.
Jeg minner også om leserhistoriene. Vil du dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected] Tidligere bidrag finner du HER.
Hvorfor gjør jeg dette? Ødelegger for meg selv. Det er ikke bra, jeg vet det, men det er så vanskelig! Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, det eneste jeg vet er at slik kan det ikke fortsette. Å kjempe både med og mot seg selv er virkelig ikke lett. Jeg vet jeg trenger hjelp, men jeg får meg bare ikke til å fortelle hva som egentlig plager meg. Skal jeg, selv om jeg egentlig ikke tør, be om hjelp? Jeg vet ikke.
Dette er vel det mest personlige jeg har skrevet, så vær så snill, tenk dere om før dere eventuelt kommenterer. Trengte bare å få det ut.
Jeg var på et møte idag med flere mennesker enn jeg kan telle på fingrene. Forstod jeg det rett så var det et møte som handlet om hvordan jeg skal følges opp nå som jeg ikke lenger er innlagt. Det ble egentlig ikke sagt noe spessielt, eneste var at noen personer kommer ut av bildet og ei ny kommer inn i bildet. Snakket også litt om hva som skjer når jeg skal begynner på videregående og hvordan jeg klarer meg nå som jeg er hjemme. Selv kan jeg si at jeg har utviklet meg utrolig mye i positiv retning! Jeg får virkelig ikke sagt det nok, men alt går så mye bedre med meg og det er en utrolig deilig følelse!
Lenas begravelse var idag. Det var noe av det tristeste jeg noen gang har opplevd, men det var på en måte fint også. Fint å ta ordentlig farvel, fint å vite at hun har det bedre nå. Det ble mange tårer og jeg fikk helt vondt i hjertet av å se familien hennes. Da var det godt å ha noen å holde i hånden og det var godt med klemmer. En liten trøst i alt det vonde var at jeg fikk møte jentene, det var fint. Ser du blomsten jeg har i håret? Lenas favorittfarge var blå. Var…
