Funker dette + en lang cardigan i en begravelse…?
…
Å REDDE VERDEN
(Teksten på bildet kan vel sammenlignes med min generelle mentale tilstand)
Jeg vil redde verden og jeg vet at jeg kan gjøre en forskjell. Kanskje ikke for hele verden totalt, men jeg håper og tror at jeg kan gjøre en forskjell for noen få personer. Selv en eneste stemme kan gjøre en forskjell, det vet jeg. Jeg er en person som bryr meg veldig mye om de rundt meg og jeg ønsker å gjøre alt for at alle andre skal ha det bra. Hvis det er noen som trenger å snakke, trenger en klem, en skulder å gråte på eller noen å le med så har jeg alltid tid.
Jeg bryr meg virkelig og hvis jeg sier at jeg alltid er her for noen, uansett tid eller sted, så mener jeg det. Det er så mange fantastiske personer der ute som fortjener så mye bedre og jeg prøver å gjøre så godt jeg kan for å hjelpe. Det er kanskje ikke store greiene jeg får til, men noen ganger er alt man trenger noen som støtter en og som tror på en. En å kjempe med, en å gå veien sammen med. Jeg håper jeg kan få æren av å være den personen for noen andre.
Hvis de rundt deg at du er der, det hjelper ikke alltid å sende noen medfølende blikk. Et smil og noen fine ord, en god klem og et godt vennskap, jeg vet egentlig ikke hva. Det varierer fra person til person, ingen i hele verden er like. Alle fortjener å kjenne hvordan det er å ha et ordentlig smil om munnen, føle hvordan det er å ha livsgnist i øynene, oppleve hva det vil si å leve.
Jeg skulle ønske at jeg hadde store krefter og klarte å hjelpe alle. Selv om det ikke går håper jeg å en gang kunne si til en eller flere personer; “Ser du, det var vanskelig og tungt. Det kostet mange tårer, ord og krefter, men vet du hva? Vi klarte det. Vi kom oss gjennom og det er det som betyr noe!” For vet du hva? Vi skal klare det, ikke sant?
…
HVIL I FRED
Kjære, fine, fantastiske Lena. Nydelige engel, jeg håper du har det mye bedre der du er nå. Sov godt, vakreste…
…
SELVTILLIT – MIN EGEN HISTORIE
Jeg har selv vært der; null selvtillit. Det ødelegger virkelig alt, selvtillit er noe av det viktigste man kan ha, i riktig dosering vel og merke. Jeg har selv stått foran speil helt oppløst i tårer, uten å vite hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg lot meg lure av monsteret uten å være klar over det. Trodde på det som ble sagt, det som ble hvisket og alt det som ble skreket. De grusomme skrikene som ikke ville ut av hodet mitt…
Min selvtillit var så dårlig noen perioder at jeg isolerte meg helt alene på rommet mitt. Alt jeg gjorde var feil og det var aldri godt nok uansett hvor godt jeg prøvde. Speilet hatet meg bare mere og mere, jeg satt alene på et mørkt rom og gråt. Hvor var vennene mine? De var der hele tiden, men jeg skøyv dem unna. Klarte ikke se dem i øynene, følte at jeg hadde sviktet dem.
Jeg føler meg klar nå, klar til å begynne å fortelle litt om hvorfor ting har blitt som det har blitt. Det kommer til å følge mitt eget tempo og jeg vet ennå ikke hvor mye jeg vil dele. Hvis det jeg skriver kan hjelpe en eneste person, så er det verdt det. Dette her er vel en slags “min egen historie del 1”, hvis jeg kan si det sånn. Vær så snill, les med respekt!
Og du som leser dette, akkurat deg, du er perfekt og nydelig akkurat slik du er!♥
…
HAPPY EASTER!
canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 95
Jeg vil ikke vokse opp. Kan jeg ikke få være liten for alltid? Flytte for meg selv, ta null ansvar og hoppe i alle søledammene.
…
SE, ELISE SMILER IGJEN!
Nå har jeg kommet hjem fra avdelinga for aller siste gang. Jævlig skummelt, men alikevel så utrolig deilig! På tide å stå på sine egene bein og kjenne luften under vingene! Alle de lange gåturene, alle dagene med Skipbo-spilling, all latteren og håpet, alle de gode samtalene, skoletimer jeg har klart å gjennomføre og all den gode hjelpen ellers har betydd helt sinsykt mye!
Det var vanskelig å si hade istad og gi hadeklemmer, spesielt da jeg gikk på toget på vei til Larvik. Det er vel først da det gikk opp for meg at denne delen av livet mitt er over. På tide å si hade til den jenta som har hjømsøkt meg i all for lang tid og hilse velkommen til den jeg egentlig er. Hun som alltid har et smil på lur.
Jeg savner alle og alt mye allerde, men jeg vet at jeg nå er mye sterkere enn da jeg først kom dit. Dere skulle bare ha visst hvor mye jeg har fått ut av oppholdet og hvor fantastiske de som jobber der er! ♥
…
LISTEN TO YOURSELF
canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 92
Bruke tid på å bli frisk og bli seg selv igjen, det er det eneste som fungerer. Ikke la verden gå for fort, man må lytte til sitt eget tempo.
…
GOOD NIGHT
JUST A LITTLE BIT STRONGER
canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 85
Hodet mitt er totalt kaos, alt for mange tanker sloss om oppmerksomheten og tankene er langt i fra enige med hverandre. Noen vil ditt og andre vil datt og jeg blir sliten av det. Jeg skulle ønske at jeg kunne trykke på en pauseknapp, trekke pusten dypt, lære meg selv å kjenne og først når jeg var klar; trykke på playknappen igjen. Verden spinner rundt og jeg får ikke med meg noen ting. Forstår meg ikke på noen ting.
Jeg liker å skrive og høre på musikk, tankene forsvinner litt da. Jeg liker også å være med venner; smile, le og bare være den jeg savner. For det gjør så godt å ha det fint, de små hverdagsøyeblikkene, bare et lite smil, hva som helst. Bare ikke slik det er akkurat i skrivende øyeblikk. Det å kunne leve, virkelig kjenne at man lever.
Dumme valg som får konsekvenser, store konsekvenser. Jeg som ikke angrer, ser egentlig ikke vitsen. Ønsker å gjøre det beste ut av det, tiden kan jo ikke skrues tilbake. Ikke så vidt jeg vet i alle fall. Tanker som blir delt og ord jeg skriver, forteller, gir dere et lite innblikk, kall det hva du vil. Jeg sier alt, alikevel ingenting. Slik er det og slik blir det. Fremdeles.
Skrevet igår kveld/ natt til idag.
-Elise
DRØMMEFANGER
Når ord som ikke skal sies blit sagt og tanker som ikke skal tenkes blir tenkt. Lurer fremdeles på om smilet og latteren blir husket. Kunne man lese mye, bare ved å møte blikket? Spørsmål blir stilt, men svares ei på. Hemmelighetene som er hemmelige forblir det, ingen vil noen gang få vite dem. Så var det tiden da, den fløyt liksom ut i det evige. Ikke vet jeg hvor den ble av.
-Elise