Hvorfor er det man trenger mest av alt vanskligst å be om eller ta imot? Hvordan kjemper man en kamp både med og mot seg selv? Hvordan kom jeg meg egentlig hit jeg er nå? Jeg vet ikke. Det er ganske så forvirrende. Ett skritt om gangen og ta meg den tiden jeg trenger. Jeg har så vidt begynt å kjenne på den skumle følelsen av å virkelig leve. Hvor godt og herlig, men alikevelt skummelt. Uvant. Redd for å falle. Denne gangen skal jeg klare det, skal jeg ikke? Som jeg tidligere har skrevet: En gang skal jeg fly høyest av oss alle. Bare vent.
Jeg blir så utrolig frustrert over meg selv. Jeg er sliten, jeg er dritt lei av dette, så hvorfor fortsetter jeg da? Jeg har valget mellom å holde på slik jeg gjør nå eller å virkelig leve livet. Hva er det som holder meg igjen fra alle smilene, all latteren. all gleden og alt det jeg føler jeg har mistet? Ikke misforstå, jeg smiler fortsatt og jeg ler fortsatt, men ikke på samme måte som før. Før var det mere… ekte? Og hvordan bekjemper jeg monsteret når monsteret er meg selv?
Noen ganger, eller egentlig mange ganger, så frister det å fortelle hvorfor jeg er som jeg er, hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Men jeg er redd for at folk skal dømme meg eller behandle meg på en annen måte for hva jeg bærer med meg. Jeg er jo Elise, jeg er ikke Elise og alt det jeg bærer med meg, selv om det alikevel er en stor del av meg, så er det ikke meg.
Det hjelper å ha mange fine mennesker rundt seg, jeg setter så stor pris på hver og en at jeg vet ikke hvordan jeg skal vise det. Jeg håper så virkelig at jeg klarer å komme meg ut av det jeg er midt inne i nå, men alikevel vil jeg ikke, tør ikke. Det er på en måte trygt, selv om jeg vet innerst inne at det er en falsk trygghet. En trygghet som aldri skulle ha eksistert og som jeg ikke unner noen.
Det er så utrolig frustrerende! Jeg vil, jeg vil virkelig og jeg setter all min energi og alle mine krefter i å klare det. Alikevel så feiler jeg, gang på gang. Noen som kjenner seg igjen i den følelsen? Uansett hvor hardt jeg prøver, så går det ikke. Noen ganger klarer jeg det i to-tre dager, men så er det rett tilbake til start igjen. Ett skritt fram, to skritt tilbake. Det er slik det går og jeg håper at jeg snart innser at det er slik det er. Man kan ikke klare alt, det går bare ikke. Hvis jeg ikke får klare alt, kan jeg ikke vær så snill å i alle fall klare dette..? Tydligvis ikke. Men jeg vil, jeg vil virkelig, jeg får det bare ikke til.
Jeg har vel aldri sagt en dato eller sagt så mye rundt det. Kanskje fordi jeg har prøvd å fortrenge det, kanskje fordi jeg gruer meg, kanskje fordi jeg ser frem til det, kanskje fordi jeg er redd for reaksjoner eller kanskje det er en god blanding av alt dette. Det er bare noen få dager igjen, for på torsdag så blir jeg innlagt. Jeg har ikke fortalt hvor, jeg har ikke fortalt hvor lenge og jeg har ikke fortalt hvorfor. Det siste kommer dere nok aldri til å få svar på. Det er for skummelt.
Jeg har vært på besøk der noen ganger og jeg har også fått omvisning der. Heldigvis så var det ganske fint og koselig, rommet er også helt ok. Imorgen skal jeg bort igjen, så jeg går vel glipp av hele skoledagen. Det hadde jeg vel gjort uansett. Jeg håper så virkelig at dette skal gå fint, at jeg får noe (mye?) ut av det. Fortjener jeg å ha det bedre? Kanskje, jeg vet ikke. For hvordan gjør man seg egentlig fortjent til å ha det bra? ikke vet jeg.
Dette er faktisk utrolig vansklig for meg å dele, men jeg velger å være såpass åpen som jeg er om det pga det er umulig å skjule. Derfor håper jeg også at dere leser med respekt.
Hvis det er noen som lurer på noe så er det bare å slenge igjen en kommentar, men vær forbredt på at det er svært få spørsmål jeg kommer til å svare på.
Karusellen spinner bare fortere og fortere, verden rundt blir mere uklar for hvert eneste sekund som går. Jeg prøver å rope, men ingen hører. Skrikene forsvinner ut i håpløsheten. Jeg vil av karusellen, denne leken ble noe helt annet enn jeg i det hele tatt hadde våget å tenke. Den ble for stor, for skummel og mest av alt: den ble for farlig.
For å vinne så må jenta kjempe en kamp og vinne over monsteret. Det er en hard kamp hun ikke kan kjempe alene, en kamp som koster så utrolig mye krefter. Noen dager er jenta helt motivert til å kjempe, andre dager orker hun ikke å kjempe imot. Monsteret blir sterkere og sterkere for hver dag som går. Hvor mange år har egentlig monsteret vært der? Hun vet ikke lenger. Vil ikke vite.
Monsteret er utrolig sterkt, mektig og ondskapsfult. Det sier de fæleste ting, de får henne til å ødelegge seg selv, bryte den redde jenta helt ned. Jenta liker ikke monsteret, men hun tror på han. Hun er ikke sikker på hvorfor eller hvordan, men han har overtalt, fått henne til å tro på ham.
Kampen er så vanskelig å kjempe, fordi monsteret bor ikke under sengen hennes. Det bor inne i henne, det er henne. Og hvordan kjemper man egentlig en kamp mot seg selv, men alikevel med seg selv? Hun blir litt forvirret. Jeg blir forvirret.
Quote: Stephen King Bildene: link er satt inn i nr to, dette er nr en.
Hvor skal du gå når alle veier fører til en vegg og i den veggen er et lite søkk fra gamle møter med ditt hode? hvem hører du på når alle snakker sant og sier hør og du har hørt det tusen ganger før? og du lurer på hvor skal du gå? du trenger en ny vei nå
togene går og andre mennesker klarer fint riktig tog til riktig tid du våkner alltid opp i feil by hvor lenge holder et håp når du tror at du skal klare deg men beina bare vil en vei? og du lurer på hvor skal du gå? du trenger en ny vei nå
når du ikke orker kjempe mer du lukker øynene og ser svart det mangler tegninger på ditt kart
hvem skal du slå hvem skal overvinnes i duell når den eneste du møter er deg selv igjen og igjen? hvor mange ganger skal du gå den samme veien gang på gang fordi det er den eneste du kan? og du spør med din klareste stemme hvor skal du gå?
Siri Nilsen – Alle snakker sant. Min kusine på åtte år viste meg denne sangen for noen måneder siden. Jeg må si at jeg ble helt sjokkert, ordene er som tatt ut av meg. Den sangen sier ikke bare mye, den sier alt.
