Hvorfor fortalte jeg det? Jeg, som alltid har vært livredd for å bli kalt for oppmerksomhetssyk. Vel, jeg har hørt det en god del ganger nå. Derfor tenkte jeg å forklare hvorfor jeg fortalte hele verden at jeg blir innlagt.
Hadde innleggelsen vært på 1-3 uker så hadde jeg ikke fortalt det, da hadde jeg sagt at jeg var syk eller på ferie hvis noen hadde spurt. Saken er den at innleggelsen blir alt ifra 2-5 måneder, og da sier det seg selv at det ikke hadde fungert å komme med den unnskyldningen. Dere ser vel poenget der?
Hvorfor jeg blir innlagt er det ingen som har noe med, jeg har ikke en gang sagt det til mine nærmeste venner. Det er vel egentlig veldig dårlig gjort av meg, men det er best slik. Det er noen få som vet litt (og da bare litt), men det er to venner av meg som vet hvorfor. Jeg trengte rett og slett noen å snakke med.
Så nå vet dere grunnen til at jeg fortalte det og som jeg har sagt mange ganger før: Dere trenger ikke spørre hvorfor jeg blir innlagt, jeg kommer ikke til å svare og det er ikke noe dere har noe med. Jeg håper virkelig at jeg ikke opplever å bli kaldt oppmerksomhetssyk flere ganger, for helt ærlig, det er det siste jeg ønsker å bli her i livet.
Når man ligger våken og tenker på hvor fantastiske venner man har. Når man blar i bildearkivet og lengter tilbake til herlige øyeblikk med verdens beste mennesker. Når tårene renner fordi man ikke kan få sagt hvor glad man virkelig er i vennene sine. Det et da man virkelig skjønner hvor mye de betyr ♥ -Elise
Skulle gjerne hatt et bilde med alle på, men det har jeg ikke. Uansett, dere vet hvem dere er.
1. Jeg har muggfobi. Det er helt forferdelig. 2. Jeg har levd i min egen lille boble i lang tid nå, på tide å komme meg ut av den. 3. Jeg forstår meg ikke på mennesker, hvorfor de gjør som de gjør. Men jeg vil si jeg er flink til å sette meg inn i andres situasjoner. 4. Vennene mine er helt utrolige, jeg er takknemlig for hver og en! Jeg har virkelig verdens beste venner og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre mere for å vise dem hvor mye de betyr for meg. 5. Det er ikke sykehus jeg blir innlagt på.
Jeg har egentlig vært ganske åpen i det siste med at jeg ikke har hatt det så bra. Alikevel har jeg alltid satt opp et smil og sagt at det går bra, hvis noen har spurt meg. Her om dagen skrev jeg på facebook at jeg blir innlagt, det er rett og slett noe som er umulig å skjule med tanke på lengden på innleggelsen. Jeg fikk så utrolig mange overaskende positive tilbakemeldinger, jeg setter virkelig pris på hver og en som har tatt seg tid til å skrive noen ord til meg!♥ Ikke en eneste negativ person var det!
Så ja, jeg blir innlagt om ca tre uker, datoen er ikke satt ennå. Hvor lenge innleggelsen blir kommer an på hva som skjer, hvordan det går, framskritt og skritt tilbake. Jeg regner med at innleggelsen blir på 2 månder, men det kan både bli litt kortere eller ganske så mye lengre, det kommer rett og slett an på hva som skjer. Jeg får håpe på det beste.
Jeg kommer ikke til å fortelle hvorfor jeg blir innlagt, så du trenger ikke spørre meg om det. En dag, hvis jeg blir klar for det så skal jeg fortelle. Jeg tviler ganske sterkt, men jeg vet ikke sikkert. Med tanke på at jeg skriver dette på bloggen, så er det kanskje noen som lurer på om jeg kommer til å fortsette å blogge. Så vidt jeg husker så er det ikke internett der og heller ingen mulighet for å få det heller. Det blir i alle fall noen innlegg de gangene jeg får permisjon, så jeg stopper ikke å blogge.
Hvis det er noe du lurer på så kan du spørre, jeg skal svare så godt som mulig. Vær så snill og ikke kom med negative kommentarer, jeg takler virkelig ikke det nå. Det er veldig skummelt for meg å fortelle dette, så vær så snill og respekter.
Jeg har følt meg ganske fanget i det siste. Fanget i min egen verden der alt går rundt og rundt, som en evig karusell som aldri vil stoppe. Jeg har prøvd å trekke pusten godt inn og hver gang har den blitt slått ut av meg igjen. Jeg har prøvd og prøvd, falt og falt. Det gjør vondt, det gjør virkelig det. Hvorfor er spørsmålet jeg har stilt meg selv tusen ganger, uten å bli det spor klokere. Jeg har verdens beste venner som alltid er der for meg(♥), jeg har ting jeg bryr meg om, egentlig så har jeg alt. Hvorfor i all verden gjør jeg dette mot meg selv da?
Det er ikke alt jeg vil dele med hele verden, men akkurat nå har jeg delt ganske mye. Det syntes i alle fall jeg. Jeg er ganske så sikker på at jeg ikke kommer til å angre, men klar for å fortelle alt blir jeg nok aldri. Godt er det, noe må man ha for seg selv.
Jeg har fått muligheten til å få hjelp og når man først får den muligheten så burde man virkelig ta imot den. Det er skummelt, veldig skummelt. Jeg håper at jeg klarer å ta imot.
Helt ærlig så skal jeg si at dette året her ikke har vært det beste. Det er utrolig mye som har skjedd, både potitivt og negativt, men egentlig mest negativt. Jeg har opplevd mye, lært mye, blitt kjent med nye mennesker, ledd en del og tårene har rent. Jeg ser på dette som en helt ny start, nye muligheter og blanke ark. Jeg vil virkelig ordne opp i livet mitt nå, jeg tror jeg skal være så tøff at jeg tar imot hjelpen. Og det, det kan jeg love dere krever mye mot! Hvordan har deres år vært?
Kjære, søte, alle dere sammen! Vær så snill og ta vare på dere selv, dere betyr så utrolig mye! Ikke la noen trekke deg ned i mørket, ikke se negativt på alt og viktigst av alt: godta dere selv akkurat slik dere er. Jeg regner med at de fleste av dere har sett den videoen som er overalt nå av ei 15 år gammel jente som forteller “I’m beautiful” og for et mot hun har! All respekt til henne, hadde alle bare vært like fantastiske som hun er! Tar du godt vare på deg selv?
Idag har det gått fire måneder siden det hele skjedde. Fire måneder som har flydd av sted, men alikevel vart så alt, alt for lenge. Fire måneder med savn, håp, kjærlighet, tårer og hat. Fire måneder. Livet går videre, enten man vil eller ei. Dette er noe som aldri kommer til bli glemt her i lille Norge, så la det bli husket som den dagen vårt land sto sammen. Den jævlen som stod bak har fått nok oppmerksomhet allerede. Fire måneder.
Varme tanker til alle som kjente en eller flere som ikke er blant oss lenger.
